Libanon-parene

På en ytterdør i Elverum henger et skilt med teksten «God Bless Lebanon». I huset bor norske Ken-Tore (48) og libanesiske Rima Saade Eriksen (46). Etter snart 20 år og tre barn sammen er kjærligheten fremdel​​es sterk, både til hverandre og til landet.

Innslaget av Midtøsten er åpenbart. Foruten dørskiltet er stua innredet med en blanding av norske og libanesiske gjenstander.

Ekteparet har skapt et hjem for seg selv og barna Kevin (19), Ramona (15) og Rachel (7).

Den vakreste jenta. Ken-Tore Eriksen var FN-soldat i Libanon. Nå er han nestkommanderende i Hærens kamptreningssenter på Rena. Rima jobber som kokk i Elverum, og nå serverer hun oss nylaget gulrotkake.

Da Forsvarets forum skrev om paret Saade Eriksen i 1998, hadde de bare vært gift i to år.

– Jeg sverget på at jeg aldri skulle gifte meg med en FN-soldat, sier Rima, som hadde lovet moren sin at hun i alle fall ikke skulle forlate familien i Libanon. Fra før hadde nemlig storesøsteren funnet lykken sammen med en norsk mann fra FN-styrken.

Rima måtte likevel revurdere løftet sitt da den unge FN-soldaten Ken-Tore begynte å vanke på restauranten til Rimas familie, Phynicia, der hun serverte. Han smiler av minnet og forteller:

– Allerede før jeg dro fra Norge, hadde en kollega vist meg reisebilder fra Libanon. «Her er den vakreste jenta i landsbyen», sa han og viste meg et foto av Rima.

Ett år senere var de gift. Bryllupet med over 300 gjester ble holdt i landsbyen i 42 varmegrader.

​​
Vil i Forsvaret. Rimas familie hører til den kristne minoriteten i Libanon. Hun vokste opp i Beirut under borgerkrigen, og ut på 80-tallet flyktet de til Ebel es-Saqi i Sør-Libanon. Landsbyen var hovedkvarteret for den norske infanteribataljonen Norbatt fra 1978 til 1998.

Etter fullført tjeneste flyttet det nygifte paret til Norge, og det varte ikke så lenge før de hadde en ny verdensborger på vei, sønnen Kevin. Han har tenkt til å følge i farens fotspor og er på vei inn i Forsvaret.

– Jeg håper å komme inn i etterretningstjenesten, sier Kevin.

Da skader det nok ikke at han mestrer både norsk og arabisk.

Ramona er født tre år etter storebror, og for sju år siden kom attpåklatten Rachel.

Mimrekveld. Det er rimelig langt fra hovedstaden Beirut i Libanon til Cafe Beirut i Oslo. Faktisk 3412 kilometer i luftlinje.

Men på restauranten i Oslo er det fra tid til annen fest og gjensynstreff for 
Libanon-veteraner som minnes tida på oppdrag i Midtøsten-landet. F er til stede når Norsk Veterannettverk samler veteraner til libanesisk mat, øl, skravling og magedans (!). Ikke alle kjenner hverandre, men felles er én eller flere kontingenter i Libanon og en slags uttalt kjærlighet til landet.

Det tar ikke lang tid før de 40 veteranene begynner å mimre.

– Da er jo du en av de som bygde opp og la alt til rette for oss som kom i kontingentene senere, utbryter Stig Tjade til Arild Hendriksen.

Begge tjenestegjorde i byen Ebel es-Saqi med litt over et tiårs mellomrom.

– Jeg ser virkelig opp til dere, proklamerer Tjade, over et bord dekket med en rekke matretter.

Lokalet er innredet på en måte som er passende for navnet Café Beirut. Selvsagt er det libanesisk vin og øl i glassene:

– Da jeg hørte at dere hadde fått tak i Almaza, da gråt jeg litt, blir det sagt over bardisken.

For den uinnvidde er Almaza et lyst, lett sommerlig øl som garantert gjør seg bedre i sørlige strøk enn i det kalde, norske klimaet.

Planen var, og er fremdeles, å ha en plattform der veteraner kan møtes

Disco-George. Lenger inne i lokalet sitter noen veteraner som flere ganger har reist tilbake og besøkt Libanon. Det blir fortalt om- vennskap og kjennskap og «Disco-George», en ung mann som kunne fikse hva det skulle være for de norske soldatene.

– Han var en av mange sivile libanesere som ble populære blant de norske soldatene, forteller Leiv Olsen.

Georges Rahal, som han egentlig heter, har vokst opp og var for noen år siden borgarmester i Ebel es-Saqi.

– Når en drar ned, og libaneserne sier at de ønsker Norbatt tilbake, da er jeg ikke i tvil om at innsatsen vår og arbeidet vårt har gjort en forskjell, sier Olsen. 

Han har tidligere besøkt Libanon privat, en gang på tur arrangert av Norsk Veterannettverk. Ved siden av Olsen sitter Kjell Arne Sunde, som sammen med den libanesiske kona Joumana drar tilbake et par ganger i året. Sunde forteller om hvordan troppen hans var forlagt i sivile hus i landsbyer med lokale sivile som nærmeste naboer:

– Det utviklet seg et gjensidig tillitsforhold mellom oss og de sivile. Det er nok mange grunner til hvorfor, men etter den «første telt- perioden» bodde vi i sivile hus i landsbyene, og det førte til god kontakt med lokalbefolkningen, forteller Sunde.

De er begge enige i at det er veldig spesielt og viktig for dem å reise ned.

– En del av hjertet mitt er igjen i Libanon, sier Olsen.

Praten stopper i det et sprengt høyttaleranlegg starter å spille trommerytmer i høyt tempo, og en magedanserinne skrider barbeint ut på det flislagte, åpne området mellom bordene. Noen begynner å klappe rytmen, andre løfter mobilene og lar kamera-blitsene gå som et improvisert lysshow.

Primus veteran-motor. Norsk Veterannettverk springer ut fra det sosiale nettstedet norvetnet.no, grunnlagt av Fred Gallefoss da Facebook-gründer Mark Zuckerberg fortsatt gikk på barneskolen i 1993.

– Planen var, og er fremdeles, å ha en plattform der veteraner kan møtes, snakke sammen og diskutere, sier Gallefoss.

Nettsiden ble et viktig kontaktpunkt for veteranene. Det blir uttrykt stor takknemlighet blant de frammøtte på Beirut Café for initiativet til Gallefoss, som i 2014 ble nominert til Veteran-prisen for arbeidet med veteranforumet. Aktiviteten har etterhvert blitt flyttet over til en gruppe på Facebook – men skal fortsatt være et ukomplisert lavterskeltilbud for veteraner som ønsker å snakke sammen.

Gallefoss er tydelig på at det ikke er en organisasjon, mer et initiativ som er og blir hva de tilknyttede veteranene ønsker at det skal være.

– Vi er opptatt av at det ikke skal være noen regler som styrer hva som er «lov» å si i gruppa. Hovedmålet er en open, inkluderende og usminket kommunikasjon veteraner imellom, sier han.

Da kvelden går mot slutten, sitter Gallefoss, Olsen og Sunde sammen med en gjeng. Planen er ny tur til Libanon.

I Elverum forteller Rima Saade Eriksen at det er Norge som er hjemme nå.

– Men å komme til Nord-Norge, som ung jente fra Libanon, var ikke bare enkelt, innrømmer hun.

– Det nordnorske landskapet var spesielt goldt og ugjestmildt. På grunn av det kalde været var det ikke knopper på trærne og gresset var vissent, minnes hun.

I dag kan de begge le av den langt fra ideelle starten som nygifte i Norge. Redningen ble det første barnet Kevin. Med ham kom hun seg ut i lokalmiljøet i Porsanger og møtte andre mødre.

– Men det var likevel tøft siden Kevin hadde kolikk og gråt mye. Selv måtte jeg ringe til moren min i Libanon og gråte innimellom!

Flere oppdrag. Etter et knapt år nordpå flyttet de sørover da Ken-Tore fikk stilling på Evjemoen. To år inn i ekteskapet, da sønnen var halvannet år, dro pappa ut i ny utenlandsoperasjon, denne gangen til Bosnia.

– Jeg husker at jeg overbeviste Rima om at det var riktig å reise – men det var nok ikke det smarteste jeg har gjort, sier Ken-Tore.

Siden har de prioritert å være mest mulig sammen som familie, og fra 1999 har Elverum vært hjemme. Ken-Tore, som opprinnelig er fra Harstad, har vært i Forsvaret siden han tok befalsskolen etter videregående.

– Da jeg i 2002 fikk sjansen til å gå på kurs i USA i et halvt år, var det naturlig å ta med Rima, Ramona og Kevin.

I 2006 dro han til Syria som FN-observatør. Også da ble familien med.

– Det ble et givende opphold for alle, sier Ken-Tore.

Syria er nabolandet til Libanon, og for Rima ble det dermed nesten som å komme hjem, språklig og kulturelt.

– Foreldra mine bodde jo bare noen timers kjøretur unna, så da uroen på ny blusset opp i Libanon, kunne de komme for å bo hos oss en periode.

I februar 2006 ble flere lands ambassader, blant annet den norske, angrepet som følge av karikaturstriden. Det var også dramatisk for familien Eriksen. De bodde i en leilighet like ved den danske ambassaden.

Med to års mellomrom drar hele familien på ferie til Libanon for å besøke Rimas foreldre.

– Men jeg lager ofte libanesisk mat og holder kulturen min ved like her hjemme, sier hun.

I Norge har hun søsteren og hennes familie i Hemsedal. Ken-Tores foreldre bor på Sørlandet. 

– Familie betyr alt, sier Rima.

– Vi har et sterkt samhold, Ken-Tore, barna og jeg.​​