Erbil, Irak. Solen steker fra en skyfri himmel og gradestokken viser 35 brennhete grader.
– Det har vært verre. Nå begynner det faktisk å bli kjølig her, kommenterer den norske kirurgen mens vi passerer flystripen hvor helikoptre står på rekke og rad.
Han er på vei mot en gammel flyplassterminal hvor det amerikanske forsvaret har opprettet et feltsykehus. Innenfor døren overtar summingen fra et aircondition-anlegg. I det store, lyse rommet står fire feltbårer på stativ. Langs veggene er hyllene stappfulle med medisinsk utstyr i plastbokser.
– Dette er mottaket som står klart for å ta imot hardt skadde soldater. Vår jobb er å utføre livreddende kirurgi.
Vi er forberedt på alt, enten det dreier seg om trafikkulykker, helikopterstyrt eller soldater som blir skadet ved frontlinjen.
Livreddende. Byen Erbil ligger en drøy times kjøretur fra Mosul - også kjent som «IS-hovedstaden i Irak». Som del av operasjonen Inherent Resolve stiller Forsvaret med et kirurgisk team som skal være i Irak et halvt år. Det norske personellet består av kirurg, ortoped, anestesilege og -sykepleier samt to operasjonssykepleiere. På grunn av sikkerhetssituasjonen ønsker ingen av dem å stå fra med navn.
– Oppdraget vårt er å jobbe på det amerikanske feltsykehuset. Vi gjør bare det mest nødvendige for å berge livet til soldatene. Deretter evakueres de videre til Bagdad eller Landstuhl i Tyskland, forteller sjefen for det norske teamet.
Nordmennene har vært i Erbil i litt over to uker. Så langt har det vært lite å gjøre. Likevel er beredskapen høy.
– Det kan ta lang tid mellom hver gang det skjer noe. Men det er viktig at det ikke blir en sovepute. Når pasientene først kommer kan det være svært alvorlige skader, forklarer en av operasjonssykepleierne.
Koreakrigen. Det er rolige dager for det kirurgiske teamet i Irak. Kontrasten er stor hvis man ser tilbake i Forsvarets sanitets (FSAN) historie. Året er 1953 og på den koreanske halvøy raser krigen på det tredje året. Det norske Forsvaret stiller med et feltsykehus. Noen netter kommer det inn så mange som 400 sårede. Den største faglige utfordringen var krigskirurgi. Det ble i gjennomsnitt utført åtte operasjoner per dag. På det meste hadde feltsykehuset 64 operasjoner på 24 timer. I et brev hjem til foreldrene sine i 1953, beskriver soldat Per Øverland situasjonen slik;
«Vi har hatt et sprengkjør i over tre uker. Uten stopp. Det har vært mange forferdelige skader og en del dødsfall. Det styggeste som jeg i mitt liv har sett, var to koreanske soldater med henholdsvis 95 prosent og 80 prosent total brannskade. De var brent av kinesiske flammekastere i en bunker. Huden var skoldet av. Vi kunne ikke sette sprøyter fordi de ikke gikk inn og ikke sette blod fordi årene var visnet inn. Begge levet over en hel natt før hjertet stoppet.»
– Dette er den eneste gangen i moderne tid at den norske saniteten har drevet med slik kirurgi i stor stil. NORMASH behandlet mer enn 90.000 pasienter, sier forfatter Tor Jørgen Melien.
Han har skrevet boka «Forsvarets sanitet; Helse for stridsevne» om sanitetens historie.
Melien peker i sin bok på at den norske kirurgiske virksomheten i Koreakrigen var et stort faglig løft for saniteten og helsevesenet.
Det bekrefter forsvarets tidligere overlege i Kirurgi, Johan Pillgram-Larsen. Den pensjonerte oberstløyntanten er en av landets fremste eksperter på krigsskader.
– Selv om Forsvarets sanitet oppsto i London under 2. verdenskrig så var det i Korea at man fikk den store mengde-erfaringen. Kirurger og leger som tjenestegjorde der ble toneangivende innenfor traumatologi mange år, forteller han.
Eksamen. Pillgram-Larsen har blitt kalt arkitekten bak Forsvarets krigskirurgikurs. Siden 1985 har han undervist på kurset som fungerer som en «eksamen» for kirurgiske team som Forsvaret sender til utlandet.
– Når man ser alvorlige skuddskader for første gang så er det en naturlig reaksjon å bli handlingslammet. En av de første i land på Utøya var en politimann som var utdannet Medic. Fordi han hadde sett skuddskader på krigskirurgikurset trengte han ikke tid til å fordøye de sterke inntrykkene. Han kunne sette i gang behandling umiddelbart. Slik prøver vi å få de kirurgiske teamene til å fungere.
Skuddskader. Pillgram-Larsen var Forsvarets overlege i kirurgi fra 2000 til 2012. Årsaken til at han havnet i Forsvaret var mulighetene for å hospitere i utlandet.
– På 1980-tallet hadde Carl-Fredrik Tidemand, som senere ble sjef for FSAN, fått istand en besøksordning til traumesentre i USA. Man begynte å sende norske kirurger med tanke på at de kunne brukes i mobiliseringsforsvaret og til undervisning. Jeg kastet meg på muligheten, forteller han.
Det ble en bratt læringskurve på traumesenteret i Houston, Texas.
– Den første fredagen jeg var der kom det inn 19 stikk- og skuddskader på en kveld. Det er nesten mer enn en norsk kirurg ser i løpet av et helt liv.
Kuwait. Pillgram-Larsen underviser fortsatt på Krigskirurgikurset. I 1991 jobbet han på et norsk feltsykehus på grensen mellom Irak og Kuwait. Nordmennene skulle være sanitetsstøtte for FN-observatørene, men oppdraget ble mer hektisk enn forventet.
– Langs grensen lå det store minefelter. Irakiske soldater i sivilt ble sendt ut for å samle sammen antikjøretøyminer for gjenbruk. Mange av dem gikk på personellminer og sprengte av seg beina, forteller han.
På det mest hektiske behandlet de 12 pasienter på en dag. Sju av dem kom inn samtidig.
– Vi hadde bare et operasjonsteam, så det ble travelt. Selv canadiske ingeniørsoldater som var der for å rydde miner var med å bære og spyle bårer. Det var morsomt å se at teamarbeidet fungerte, forteller han.
I løpet av noen uker behandlet de 68 traumatiske amputasjoner. Erfaringene fra disse pasientene førte til endringer i hvordan man behandler sprengningsskader.
– Av de 17 første pasientene døde tre under transporten. Etter at vi la om rutinene og brukte kraftig komprimerende bandasjer istedenfor torniquet, kom de levende inn. Har pasienten et avsprengt bein så kan man ikke stole på torniquet. Det stopper sprutblødning, men ikke sivblødning gjennom knokkelen. Det var en nyttig erfaring.
Liktelt. Selv om Pillgram-Larsen har vært i konfliktområder flere ganger har han aldri selv vært i fare. Han kjenner bare til en kirurg som har jobbet i skuddlinjen.
– I Libanon opererte Erik Fosse i en kjeller under pågående bombing i 1982. Derfor har jeg hatt ham med på krigskirurgikurset for en del år siden. Fosse hadde mange interessante betraktninger om praktiske ting:
Spørsmål som; hvor legger du de døde? Hvor vasker du sengetøyer som er tilgriset av blod? Enkle, men viktige ting.
Der har Forsvaret mye å gå på, mener Pillgram-Larsen.
– På inspeksjon under rep-øvelser gjorde jeg et poeng av å spørre overlegen på feltsykehuset; «Hvor har du likteltet ditt?» Da ble de stående som noen spørsmåltegn, smiler han.
Traumatologi. Tilbake i Irak legges en «pasient» på båre mens et ultralyd-apparat trilles fram. Kirurgen bretter opp t-skjorta og finner hjertet som vises i svart-hvitt på skjermen. Metodisk leter han etter skader i brysthulen, buken og lungene mens en sykepleier tilfører oksygen med maske. Slik trener de for å være klare til å motta hardt skadde soldater.
Alle som reiser til Erbil er spesialister med lang erfaring fra det sivile helsevesenet. Denne gangen er hele det kirurgiske teamet fast ansatt i Forsvaret.
– Tidligere har man ofte leid inn personell på kontrakt fra det sivile. Det har løst problemet der og da. Men erfaringen forsvinner når de slutter i Forsvaret etter kort tid. Nå har vi etablert et miljø for traumatologi i Forsvarets sanitet. Ved «avdeling for krigskirurgi og akuttmedisin» har vi fokus på traumatologi hele tiden og kan sendes ut på kort varsel. En annen fordel er at erfaringen blir værende i Forsvaret, forteller sjefen for kirurgiteamet i Erbil.
Skuddskade. I likhet med resten av teamet jobber han 50 prosent på et sivilt sykehus for å få erfaring med behandling av alvorlig skadde.
– Jeg er overlege på St. Olavs Hospital i Trondheim, men har jobbet i Forsvaret siden 2009. Så for oss er det ikke så stor overgang. Det er dette vi jobber med til daglig og skal være gode på.
– Hvor ofte får dere trent på skader forårsaket av skytevåpen og eksplosiver?
– Det er en utfordring i den vestlige verden at man ikke får behandlet skader forårsaket av slike våpen. Derfor er krigskirurgikurset på Sessvollmoen viktig. Jeg har også vært på utplassering i Sør-Afrika for å jobbe med stikk- og skuddskader.
– Hvordan vil du sammenligne dette oppdraget med dine tidligere oppdrag utenlands?
– Tidligere har Norge stilt med sykehuset og all logistikken rundt. Denne gangen er det snakk om et lite, men svært viktig bidrag for koalisjonen. Kirurgiske team er en etterspurt ressurs. Vi jobber på det amerikanske feltsykehus og bruker deres utstyr. Veldig mange av de amerikanske prosedyrene for skadebehandling har vi allerede innført i det norske forsvaret, forteller kirurgen som også har erfaring fra Tsjad og Afghanistan.
Prosjektil. Vi skrur tiden tilbake. Den 2 mai 2010 er 16 kystjegere på oppdrag i Ghowrmach-distriktet i Afghanistan. Styrken kjører inn i et bakhold og i de påfølgende kampene blir ni av soldatene såret. En av dem er løytnant Thomas Nysted som får et kraftig slag i ryggen. Det kjennes som noen har stukket et glødende grillspyd gjennom ham idet et prosjektil går gjennom bukhule og brystkasse og kommer ut ved hjertet. Når han tar av seg den skuddsikre vesten ser han ribbein, blod og hjertepose.
Et helikopter lander i det uklarerte området og flyr ham til feltsykehuset i Meymaneh. Han er livløs. Skaden er så alvorlig at man ikke tar sjansen på å bære ham inn på operasjonssalen. På under to minutter åpner kirurgene brystet for å stanse blødningene.
Arme. Nysted overlever. Takket være profesjonell førstehjelp og kirurgi er han idag tilbake på jobb i Forsvaret. Fra 2002 til 2010 tjenestegjorde 6938 norske soldater i Afghanistan. Av disse ble 42 skadet i stridshandlinger, hvorav ni døde. Alle skadene som medførte dødsfall var ikke mulig å overleve, ifølge en oversikt hvor Johan Pillgram-Larsen var medforfatter.
– Den moderne traumatologien i dag bygger i stor grad på erfaringene fra Vietnam. Etter
Irak og Afghanistan har krigskirurgien fått et nytt løft, særlig med fokus på blodtransfusjon. Men det er interessant å se at det vi driver med ikke er noe nytt. For eksempel er amputasjonskniven vi bruker nøyaktig den samme som Napoelons gardekirurg brukte tidlig på 1800-tallet. Selv legekunstens far, Hippokrates, uttalte at; «Den som vil lære seg kirurgi bør følge en arme», forklarer Pillgram-Larsen.
Mosul. Ved feltsykehuset i Erbil følger amerikanske Joanna Branstetter med når det norske kirurgiske teamet øver. Hun er selv ortopedisk kirurg.
– Vi behandler soldater som tilhører koalisjonen. De kurdiske styrkene tar det lokale helsevesenet seg av. De har et godt system med kompetente folk, og ønsker å ta seg av sine egne. Så langt har vi hatt svært få skadde. Men det kan forandre seg når man begynner operasjonen med å frigjøre Mosul, sier Branstetter.
På feltsykehuset får soldatene tilgang på kirurgi innenfor en time. Det er amerikanske helikoptre som står for den medisinske evakueringen. For Branstetter er det første gangen hun jobber med helsepersonell fra andre land.
– Det har gått veldig bra. De er faglig sterke og snakker godt engelsk. Dessuten lager de nydelige vafler med brunost, legger hun til.
Besvimte. Flere av sykepleierne og legene som tjenestegjør i Erbil har tidligere erfaring fra Afghanistan. Der behandlet de et stort antall pasienter med skudd og amputasjonsskader
– Det var en milepæl når man kunne redde personer som hadde mistet både armer og bein av en veibombe. Så høyt har man lagt lista nå. Men det betyr at vi må være forberedt på å få inn svært dårlige pasienter, forteller anestesilegen.
– Hvordan reagerer dere på synet av slike alvorlige skader?
– Vi behandler alvorlige traumer også i Norge. Men det er noen erfaringer man skal gjennom før man får et naturlig forholdet til det. Da jeg var medisinstudent besvimte jeg under den første operasjonen jeg var med på. Jeg måtte hjelpes ut av operasjonssalen. Nå reagerer jeg heldigvis ikke like kraftig lenger, sier han spøkefullt.
