Granatkastet

– Man merker jo at enkelte er nervøse. De flakker med blikket og skjelver litt på hendene. Det er kanskje ikke så rart, dette er et dødelig våpen, sier stabssersjant Ståle Bjørnstad.

I hendene holder han en grønn håndgranat med betegnelsen «DM61A1». I dag skal 35 befalsskoleelever kaste skarpe håndgranater for første gang.

– Vi har brukt 15 timer på å trene med blå øvingsgranater. På denne måten er det såpass komfortable med våpenet at de ikke blir helt satt ut når de får en skarp granat i hendene, sier Bjørnstad.

Han er hovedinstruktør og skytebaneansvarlig. Bak ham venter de spente soldatene.

– Vi har trent masse. Jeg har faktisk vondt i skuldra og blemmer i hånda etter all kastingen, sier en av befalselevene som venter på tur. 

Stålkuler. Det norske Forsvaret bruker to typer dødelige håndgranater; sjokk og splint. Sjokkgranaten med betegnelsen «HGR85» består av en sprengladning på 50 gram og avgir få splinter.

– Den kalles også for offensiv håndgranat og brukes for eksempel når soldatene skal inn i stillingssystemer eller ta skyttergraver. Den brukes også under operasjoner i bebygd område hvor splinter kan gå gjennom vegger og treffe den som kaster, sier Bjørnstad.

Splintgranaten er kraftigere og blir hovedsakelig brukt i forsvarsstrid hvor kasteren har dekning.

– Når håndgranaten eksploderer slynges 3600 små stålkuler i alle retninger. Det er denne typen soldatene skal kaste i dag. Vi har satt opp en pappskive cirka 15 meter fra kastestedet. På denne måten får soldatene sett effekten av granaten, forklarer han.

SPLINT! roper den første soldaten og slynger håndgranaten av gårde. Han følger granaten med blikket til den lander i grusen. Deretter dukker han ned bak en betongvegg. Et par sekunder senere eksploderer den og gjennomhuller skiven med splinter. 

Det har blitt kastet mange granater av norske soldater siden 1917. Da tok Forsvaret i bruk den første håndgranaten. Oppfinneren het Nils Waltersen Aasen og kalles den moderne håndgranatens far. Våpenets funksjon er nesten uforandret på 101 år.

– Hva tror du grunnen til det er?

– Fordi det er funksjonelt og ukomplisert. Litt forenklet fungerer håndgranaten slik: Når man fjerner sikringssplinten og kaster granaten spretter håndtaket av. En slagarm frigjøres og treffer en tennmekanisme. Etter 4 sekunder eksploderer granaten, sier Bjørnstad.

Adrenalin. En etter en går soldatene fram til en betongvegg inndelt i tre mindre «rom». Dersom noen mister granaten, kan instruktør og elev smette inn i naborommet. 

En av de siste som kaster er befalsskoleelev Even Gustad. Han setter seg på kne og drar ut sikringen. Deretter reiser han seg opp og kaster granaten som lander bare noen meter unna skiva. Den eksploderer og etterlater seg en grå røyksky.

– Det var råkult. Jeg fikk mye mer adrenalin enn jeg hadde trodd på forhånd, sier han etterpå.

På fingeren henger fortsatt sikringssplinten. Dersom noe skjer slik at man ikke får kastet granaten kan man sette denne inn igjen og sikre håndgranaten.

– Det var en ordentlig smell. Jeg kjente trykkbølgen ganske godt i brystkassa. Det eneste som er litt dumt er at vi bare får kaste en granat. Jeg skulle gjerne kastet mange flere. Dette er noe av det kuleste vi har gjort så langt på befalsskolen, sier Gustad.