– Dette er profesjonelle soldater som vet hva de driver med. Derfor hadde vi ganske høyt blodtrykk når vi fulgte sporene innover skogen, forteller Tony Sæterbø (28).
Han er lagfører i jegertroppen i innsatsstyrken Archery i HV-11. Under slaget om Oppdal var de med som støtteavdeling for en spansk bataljon. Oppdraget var å forsvare flyplassen.
– Vi skjønte at amerikanske oppklaringssoldater overvåket flyplassen. Vi hadde fulgt sporene deres natten før, men avbrøt på grunn av risikoen for å bli tatt i bakhold. Ut fra fotavtrykkene antok vi at det var snakk om mellom 10 og 15 stykker, forteller Sæterbø.
De ventet til det ble lyst dagen etter og ba om hjelp fra den spanske avdelingen. De var utstyrt med stormpanservogner og stridsvogner. Ifølge Sæterbø var spanjolene overraskende behjelpelige, og spurte tvert om hva slags kapasiteter de trengte og hvor mange kjøretøy de skulle bidra med.
Stridsgruppe
Sammen med soldater fra en geværtropp dannet jegersoldatene en stridsgruppe. Deretter dro de på leting. En spansk Leopard ble igjen på flyplassen for å bruke sensorene om bord for å speide etter de amerikanske oppklaringssoldatene.
– Stridsvognen kunne også brukes til å gi ildstøtte dersom de forsøkte å trekke seg ut. En annen stridsvogn ble med oss ut i terrenget. Mannskapet ga uttrykk for at de var nervøse for å kjøre ned trær og hvilke konsekvenser dette kunne få. Da de fikk tillatelse av grunneieren var det bare å sette i gang, sier Sæterbø.
Angrep
Soldatene som lå skjult i skogen tilhørte divisjonsoppklaring til det amerikanske marineinfanteriet. Disse operere ofte bak fiendens linjer.
– Leiren var godt skjult. Selv ikke den spanske stridsvognen fikk øye på dem før vi var helt innpå. Men de observerte hele operasjonen og holdt oss oppdatert når de så at fienden forflyttet seg under angrepet, sier Sæterbø.
Overraskelsen var total. Stridsgruppen fra Archery åpnet ild mens de fleste soldatene fortsatt befant seg i teltene.
– Vi kunne se på ansiktene deres at de ble tatt fullstendig på senga. Det var over på bare noen minutter, forteller Karl Petter Fjørtoft, som er lagfører for tropp 2.
Stridsdommeren dømte over tjue amerikanerne ut av spillet. De ble tatt til fange av heimevernssoldatene.
– Noen av soldatene hadde akkurat kommet inn fra patrulje. Så vi hadde også flaks med tidspunktet for angrepet, sier Fjørtoft.
Verdifull ressurs
– Litt flaks, men mest dyktighet, mener sjefen for innsatsstyrke Archery.
I Setnesmoen leir like utenfor Åndalsnes har major Jo Halgunset akkurat hatt oppstilling. Omgitt av fjellene i Romsdalen takket han soldatene for innsatsen under øvelsen.
– Heimevernssoldater har i utgangspunktet ikke så mye å gjøre i den mekaniserte striden. Men vi kan være en fungere som avdelingens øyne og ører. Vi bidrar med informasjon om hva som skjer i stridsfeltet. Man har ikke oversikt over så mye når man sitter innestengt i en sardinboks, sier Halgunset.
Han er ikke alene om å rose heimevernsoldatene. I løpet av øvelsen har Forsvarets forum en rekke ganger blitt fortalt hvor viktig ressurs Heimevernet har vært under øvelsen.
– Heimevernet er utrolig viktige for oss. Vi har tatt en rekke avgjørelser basert på deres råd, sa Oberst Dremann, the 2nd Marine Division Chief of Staff, da vi besøkte leiren «Camp Odin».
Mens presseoffiser Larry Boyd og camp commander Joseph Koffman viser oss rundt i leiren, mangler det heller ikke med lovord om de lokale reservestyrkene. Boyd trekker frem kunnskapen om lokalt terreng som spesielt viktig. I tillegg har de lært en rekke andre ting, som hvordan bevege seg på glatt føre, eller hvordan det å spise mat sent på kvelden gjør at du kan holde varmen mye lenger utover natten.
– Vi er heldige som har fått lov til å jobbe med dem. De har hjulpet oss med å oppnå flere av treningskravene våre, påpeker Koffman.
utfordringer
Tilbake på Setnesmoen i Åndalsnes, er mennene fra Archery glad for å høre at deres innsats er blitt lagt merke til. De forteller at de også selv har mottatt lignende tilbakemeldinger. Under denne øvelsen, men også tidligere.
– En amerikansk general sa «Bring the Vikings back in again», forteller løytnant Odd Arild Langstøyl og referer til en telefonsamtale som ble tatt etter at laget hans ble dratt ut, under Cold Response i 2016.
Også denne gangen var det internasjonale samarbeidet godt. Selv om kommunikasjon med de som satt inne i panservognene til tider kunne by på utfordringer. Soldatene fra Heimevernet hadde ikke radiosamband slik at de kunne snakke direkte med de spanske kjøretøyene.
– Løsningen ble ofte å sparke på vogna til noen dukket opp av luka, forteller Halgunset med et smil.
Han er tydelig stolt av innsatsen til soldatene sine. De har ikke bare kjempet mot amerikanske elitesoldater. De har også møtt sine egne på slagmarken. Styrker fra Heimevernet deltok nemlig på begge sider i striden. Utstyrt med panservernraketter ødela Archery flere kjøretøy fra innsatstyrke Rype i HV-12.
– Man kan si at vi har vært på rypejakt, sier han med et glimt i øyet.
Men til tross for internasjonal ros, føler de seg ikke like verdsatt på hjemmebane.
– Jeg kjenner nesten daglig på en frykt for å bli nedlagt, sier Sæterbø.
Allierte
Soldatene fra Archery vært ute på øvelse i over ti dager. Nå skal de hjem til kone, barn og sine sivile jobber. Lagfører Fjørtoft skal sette seg i bilen og kjøre sju timer hjem til Tønsberg.
– Det er en stor gulrot å delta på en Nato-øvelse som dette. Vi har soldater med variert erfaring i troppen. Det gjør at vi enklere kan gi god støtte til allierte, sier Fjørtoft. Selv har han vært skytter på CV-90 i førstegangstjenesten.
Det deles ut klemmer mellom soldatene. Nesten to uker sammen på øvelse skaper sterke bånd. Noen har flagg på uniformen som de har fått av avdelingen de har støttet.
– Det er operasjonen ved flyplassen i Oppdal som jeg kommer til å huske best. Det er vanskelig å toppe det å ta over 20 amerikanske elitesoldater til fange, sier lagfører Sæterbø fra jegertroppen.
Han har fortsatt kontakt med vognkommandøren på stridsvognen som deltok i angrepet. Sergeant Lendinez sendte ham en avisartikkel fra hjemlandet. Det viser en spansk stridsvogn med lagfører Sæterbø i front under operasjonen på Oppdal.
– En heimevernssoldat støttet av en utenlandsk stridsvogn er jo en sjelden kombinasjon. Målet var å gjøre en så god jobb at allierte soldater gjerne vil jobbe sammen med oss senere. Der tror jeg vi har lykkes, avslutter Sæterbø.
