Jenta med det lange, mørke håret er skutt i magen, og det er natt når hun kommer til akuttmottaket i Erbil i Irak.
Katrine begynner å lete etter utgangssår sammen med assistentlegen. Hun tror jenta er rundt 15-16 år.
Det var så stille. Det kanskje det jeg husker best. Det var ingen som sto og skrek. Ikke blødde det noe særlig heller.
De er kun fire på jobb i akuttmottaket når jenta kommer inn. Legeteamet holder på lenge, men operasjonen går greit. De sjekker tarmene for lekkasjer. Til slutt finner de også utgangssåret gjennom bekkenet. De lukker og syr igjen.
Henne redder vi, tenker Katrine.
Dagen etter får jenta feber. Hun fryser. Hjertet slår raskt og blodtrykket begynner å endre seg. Katrine ser at jenta er redd.
«Kommer jeg til å dø?», spør hun.
«Nei», sier Katrine, «vi skal ta vare på deg.»
Noen timer etterpå dør jenta av senkomplikasjoner.
– Jeg trodde virkelig hun skulle greie seg. Det er de man husker best. De man ikke klarer å redde.
Bare mamma vet hvor hun skal. Det er juni 2016, og endelig sitter hun på flyet til Irak. Til vanlig jobber Katrine Mathisen (38) som lege i det sivile. I tillegg er hun soldat i Heimevernets innsatsstyrke Derby. Men reisen har ingenting med Forsvaret å gjøre. Katrine reiser på egenhånd, for å jobbe frivillig som lege ved Bakhtiari Emergency Hospital. Ideen fikk hun etter å ha sett noen av bildene til organisasjonen Global Surgical and Medical Support Group på Instagram. Spennende, tenkte hun og googlet. Skuddskader får man sjelden inn som sivil lege i Oslo. Og ikke som lege i Heimevernet heller. Heldigvis. Likevel skulle hun gjerne blitt bedre på nettopp det: operere og behandle skuddskader. Katrine sender inn søknad til den amerikanske hjelpeorganisasjonen. Hun får ja.
Katrine jobber gratis og betaler for oppholdet selv. Da de lokale legene og sykepleierne fant ut at hun betalte av egen lomme tilbød de henne et rom på sykehuset.
Så langt har det blitt to turer til Irak. Nå står en tredje tur på trappene. Første turen gikk til sykehuset i Erbil, hvor fronten lå noen timer unna. Hun husker også en annen episode fra den første turen til Irak sommeren 2016. Assistentlegen og Katrine står i en operasjon på kirurgisk avdeling ved sykehuset i Erbil. De har kontroll. Men så snur det. Tarmene i magen til pasienten får en mørkeblå farge. De forsøker å finne ut om det er noe hull noe sted og hvorfor blodtrykket faller. Tarmene blir mørkelilla. Til slutt ber seniorlegen dem sy igjen. Det er ikke noe mer de kan gjøre.
– Hun levde fremdeles da jeg vasket hendene og tok av meg frakken. Det er spesielt. I Norge skjer ikke det så ofte. Folk kommer tidligere til sykehus, man redder flere.
Den andre turen gjennomføres 5 måneder senere. Katrine tar ut det hun kan av juleferie og reiser igjen til Irak. Denne gangen som en del av et reisende team, som driver grunnleggende medisinsk opplæring av sanitetspersonell i Peshmerga-styrkene og for ambulansepersonell og sykepleiere ulike steder nord i Irak.
– Vi var konstant på farten. Noen steder måtte vi begynne med det helt grunnleggende, andre steder hadde de noe mer erfaring.
Hjemme i Norge er det juleferie. Katrine har pakket med en nisselue i bagasjen. Det er jobb hver dag, men på julaften tar Katrine på seg nisselua. Peshmergasoldatene er muslimer og feirer ikke jul. Nisselua får likevel fram smilet hos kursdeltakerne.
Nisselua var det eneste «unødvendige» jeg tok med meg nedover. Jeg hadde lyst til å spre litt humør blant soldater og pasienter.
Nyttårsaften går med til å pakke, ta avskjed med kollegaer og fly hjem til Norge.
Valgets kvaler. Helt siden ungdomsskolen har hun hatt lyst til å jobbe som lege. Samtidig var hun ganske actionorientert, som hun selv sier. Hun vurderte politihøgskolen, men endte opp med befalsskole og tre år i Forsvaret. Det stortrivdes hun med. Hun kom inn på Krigsskolen, men takket nei og begynte på medisinstudier isteden.
Det valget har jeg angret på ganske mange ganger. Jeg trivdes på medisinstudiet, men savnet Forsvaret.
Det ble veien inn til innsatsstyrke Derby i Heimevernet. Valget mellom å være soldat eller lege har fulgt henne siden. Det har vært vanskelig å velge "riktig" siden hun har lyst til begge deler. Heimevernstjenesten synes hun er en god måte å kombinere de to interessene på. Da det åpnet seg en stilling i Afghanistan, søkte hun permisjon fra medisinstudiet, for å jobbe med koordinering av luftevakuering for pasienter nordvest i Afghanistan og fra Meymaneh.
Nå har Katrine vært i Derby siden 2011. Fremdeles lurer hun på om hun en gang skal jobbe fulltid i Forsvaret. Men foreløpig venter en jobb ved Østfoldsykehuset på Kalnes i Sarpsborg. I april begynner hun i en spesialiseringsstilling innen anestesi.
Men først venter altså en tur til frontlinjen i Mosul i Irak. Ryggsekken er pakket. Ekstra medisiner er hentet ut fra apoteket.
Frontlinjen. Hun forbereder seg på skuddskader og sprengskader hos barn. Det viktigste hun har med seg er hodelykt, batterier, liggeunderlag og sovepose. Om kort tid reiser hun til Mosul. Denne gangen skal hun hjelpe pasienter ved provisoriske hjelpeplasser langs frontlinjen. Katrine skal jobbe for Academy Of Emergency Medicine (AEM) og reiser ned sammen med tre andre nordmenn, som også har bakgrunn fra sanitet i Forsvaret og norsk helsevesen.
Så nær kampene har hun ikke vært tidligere.
– Foreløpig har de hatt gjennomsnittlig 40-50 pasienter i løpet av en dag, forteller hun.
Katrine regner med at det blir hektiske dager, med mye jobb og lite søvn. Også denne gangen betaler hun for reise, opphold og mat selv.
Pasientene vil være en blanding av soldater, sivile og barn. Mentalt forbereder hun seg spesielt på å se barn som er stygt skadet.
Legefrakken blir byttet ut med nøytralt tøy denne gangen. Det blir skittent og kummerlig, så en hvit legefrakk ville blitt feil. Dessuten kan det være greit å blande seg litt inn med omgivelsene. Katrine regner med at de vil sove litt unna fronten, i bygninger som irakiske sikkerhetsstyrker har kontroll over. Bygningene vil være alt fra skoler til moskeer. Etter hvert som frontlinjen flytter seg, vil også Katrine og de andre sanitetsfolkene flytte etter. Kildene hun har snakket med melder om at det er færre kamper om natten, blant annet fordi det er lite nattoptikk blant de lokale styrkene. Dagene blir dermed travlest.
– Jeg har med hodelykt og batterier og tipper vi vil bruke en del gassbrennere. Vi kan ikke regne med tilgang på strøm hele tiden.
På spørsmål om hun er redd for IS, svarer Katrine følgende:
Det er klart jeg er redd for at det skal skje meg eller vennene mine noe. Samtidig er det en risiko jeg må ta, hvis jeg skal hjelpe til ved fronten.
– Jeg føler meg bedre forberedt og vet mer om hva jeg reiser ned til enn det jeg gjorde i fjor. Nå kan jeg også mer om språk, kultur og forholdene der, og det gjør alt litt enklere. I fjor ville jeg ikke følt meg trygg nok på en slik tur som jeg tar nå.
De andre nordmennene hun skal reise sammen med, har hun blitt kjent med via kontaktnettet fra de to tidligere turene til Irak. Sammen har de opprettet en Facebook-gruppe for å samle inn penger til nødvendige medisiner, utstyr og litt til egne utgifter, blant annet flybilletter.
Hun tror erfaringen fra Forsvaret blir spesielt viktig denne gangen.
– Det er en klar fordel at jeg vet hvordan militære styrker tenker og opererer. Vi skal være til hjelp –og ikke til belastning for soldatene.
– Jeg bærer naturligvis ikke våpen, men jeg tror det er en fordel å vite hvordan man håndterer et våpen, sier Katrine.
Katrine gleder seg til å gå inn i en spesialiseringsstillingen i anestesi i april og håper erfaringene fra Irak vil være verdifull også hjemme i Norge. Gjennom turnuslegetjenesten i fastlegepraksis har hun møtt på mange flyktninger, noen fra Irak.
– Det har vært veldig interessant. Jeg vet hva de kommer fra og har noe å prate med dem om.
Men først venter Mosul.
Du kan følge opplevelsene hennes i Irak via instagramkontoen hennes @kattamatta.
