I kryssilden

Det siste jeg sa var: «Vi går ned før vi får en på trynet». 

– Vi hadde en observasjonspost på taket med sandsekker. Dette var posisjon 4.1. Herfra kunne vi se granatene som eksploderte rundt oss. Ebel es Saqi var midt i kryssilden mellom israelske styrker og Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO). Det smalt stadig og vi hørte at nedslagene kom nærmere, forteller Kjell Arne Carlsen. 

Han grep etter AG3en som sto oppstilt ved trappa. Da smalt det kraftig. En granat landet i en bakgård bare noen titalls meter unna. Splintene pepret veggen og knuste vinduene. En av dem traff FN-soldat Erling Robert Ekrheim i lysken.

– Jeg forsøkte å stanse blodet med enkeltmannspakke, men skaden var for stor. Ekrheim døde kort tid etterpå, forteller Carlsen.

Minnemarkering. Under en rosebusk i full blomst henger en messingplakett med påskriften; Erling Robert Ekrheim UNFIL, Norbatt IX. Rundt står soldatkamerater i en halvsirkel - med bereter som er blasse etter mange timer under den stekende sola i Libanon. På denne dagen er det 35 år siden en granatsplint tok livet av Ekrheim. De fleste som er med på turen tjenestegjorde i samme kontingent.

– Ideen kom opp under et gjensynstreff på Bæreia sommeren 2016. Vi har tatt med oss veteraner som på en eller annen måte var involvert i hendelsen. Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) har fått støtte fra Forsvaret for å gjennomføre turen til Libanon, forteller Svein-Erik Malmø-Moen som er forbundssekretær i NVIO.

Under ser du veteran Kjell Arne Carlsen legge ned krans ved observasjonsposten. 
(Trykk på pilen for å se flere bilder. )

Dramatisk. Han var selv ikke direkte involvert i hendelsen, men tjenestegjorde i samme kontingent som vakthavende offiser i kompani A. En annen som er med på turen er Knut Bye-Johnsen. Han var lagfører for et av vaktlagene i stabskompaniet. For ham var det med blandende følelser at han bestemte seg for å reise tilbake til Libanon for første gang etter FN-tjenesten.

– Jeg har ikke sett på bilder fra Libanon på mange år. Jeg la alt i en stresskoffert på loftet og der har det ligget urørt. Det er ikke tvil om at slike dramatiske hendelser påvirker dem som opplevde det på nært hold. Derfor er det viktig å kunne bearbeide det sammen med soldatkollegaer. På den måten har man alltid noen å snakke med når minnene strømmer på, sier Bye-Johnsen som var en av initiativtagerne til turen.

Klikk på pilen i bildekarusellen for å se flere av bildene Bye-Johnsen fant da han åpnet stresskofferten. 

Nerver. UNIFIL ble opprettet for å sørge for at freden ble opprettholdt i Sør-Libanon. Både PLO og Israel hadde sett på området som et sted hvor de nærmest hadde fritt spillerom. FN-styrkenes inntreden i 1978 endret dette. Nå var det plutselig en internasjonal tilstedeværelse, som kunne rapportere om brudd på menneskerettigheter og krigens lover. I løpet av de 20 årene norske soldater med blå hjelmer oppholdt seg i Libanon opplevde de å bli beskutt av nesten samtlige stridende parter. Norbatt lå midt mellom israelske styrker, major Haddads milits og PLO. Til sammen mistet 21 soldater livet under tjeneste i Norbatt. Fire av disse døde som følge av kamphandlinger.  

– Jeg har ikke sett på bilder fra Libanon på mange år. Jeg la alt i en stresskoffert på loftet og der har det ligget urørt. Det er ikke tvil om at slike dramatiske hendelser påvirker dem som opplevde det på nært hold.

Invasjon. Natt til sto 6. juni 1982 sto Bye-Johnsen på et hustak og observerte med nattoptikk mot grensen. Der fikk han øye på en lang rekke med lys i mørket.
– Det så ut som en opplyst gate, men det var en kolonne med israelsk panser på vei mot grensen, forteller han.
Israelske styrker rykket inn i Libanon med en overveldende militær styrke støttet av tungt artilleri, stridsvogner og fly. Mange av disse passerte gjennom Norbatts operasjonsområde. UNIFIL kunne ikke gjøre noe for å stanse angrepet, annet enn å utøve symbolsk mostand. Med dagslyset kjørte flere bulldosere inn i olivenlunden like nedfor de norske stillingene. Raskt etablerte de artilleristillinger som begynner beskytningen av PLO.
– Jeg var bare guttungen på 24 år. Plutselig havner jeg midt oppi dette enorme krigsmaskineriet. I luften over oss var det en konstant strøm av jagerfly og helikoptre. Fra artilleriet passerte granatene like over hodene våre. Men vi var ikke engstelige for den israelske ilden. Det var svaret fra PLO som skapte frykt og trøbbel for oss.

Nedslag. Uten artilleriobservatører skjøt PLO granater og raketter nærmest i blinde. På kort tid landet mer enn 100 prosjektiler i Norbatts område. Flere av dem slo ned i byen Ebel es Saqi hvor den norske styrken hadde sitt hovedkvarter.
For å få oversikt over situasjonen klatret Bye-Johnsen opp igjen på taket av huset hvor de hadde sin observasjonspost. I dette huset bodde en familie på fire, med geiter, høner og et esel bundet til et tre utenfor. Idet han kom opp på taket så han eselet bli drept av et granatnedslag.
– Ganske snart fikk vi beskjed på radio at en norsk soldat hadde mistet livet på en av våre posisjoner. Det føltes som om verden raste sammen. Jeg kom meg ikke bort til eget personell på grunn av beskytningen. Som befal var det en vond følelse å ikke kunne være sammen med resten av soldatene i vaktlaget mitt i deres situasjon. I tillegg var mange av soldatene helt ferske. Noen av dem hadde knapt vært i Libanon en uke, forteller han. 

– Ganske snart fikk vi beskjed på radio at en norsk soldat hadde mistet livet på en av våre posisjoner. Det føltes som om verden raste sammen. 

Tilfluktsrom. En av dem som befant seg i granatregnet var Gunnar Baustad. Han fant fram til et tilfluktsrom hvor døra var barrikadert med sandsekker. 
– Plutselig hørte jeg plystrelyden fra et prosjektil. Jeg fikk revet bort sandsekkene og kastet meg inn i et tilfluktsrom akkurat da en granat landet i nærheten. 
Inne i det mørke rommet var det stappfullt av livredde mennesker som hadde søkt tilflukt. Baustad landet rett i fanget på ei gammel dame som satt langs veggen. 
– De brøt ut i latter av det absurde synet. Det var nok et kjærkomment avbrudd fra redslene utenfor, forteller han.

Gunnar Baustad er tilbake i Libanon og tar en kikk på tilfluktsrommet han kastet seg inn i den gang. Trykk på pila i bildekarusellen for å se flere bilder. 

Gjensyn. – Her inne var det, forklarer Baustad. Det knirker i hengslene idet han skyver opp tredøra. På innsiden er det et mørkt rom fullt av trekasser med matvarer. For 35 år siden var det stappfullt av livredde mennesker.
Welcome, welcome! Sier Marouf Monzer som bygget tilfluktsrommet som nå fungerer som lager for butikken han driver ved siden av. Han smiler bredt ved synet av de norske FN-veteranene og deler ut iskald drikke til gjengen som kommer på besøk. Å få betalt for varene vil han selvsagt ikke ha noe av.
– Vi har savnet de norske soldatene. Jeg drev butikk og var frisør. På det meste klippet jeg 30 soldater daglig, forteller Monzer som nå er i 70-årene. Skjegget og barten har fått et gråskjær, men ansiktet på flere av nordmennene husker han fremdeles. I Ebel es Saqi bodde Norbatt tett på lokalbefolkningen. Ofte delte de hus med libaneserne.
– FN-soldatene ble en del av kulturen vår. Vi følte oss tryggere med de i nærheten og var veldig opprørte når de dro, forteller en familiefar som viser rundt i et av husene og serverer kruttsterk kaffe.
– Dette stedet ble kalt for Snake Nest, forklarer Baustad om stedet han bodde i kontingent IX.
– Hvor kom det navnet fra?
– Fordi det var masse slanger selvfølgelig, forklare han med et smil.
– Samt skorpioner og giftige tusenbein.

Minnelund. – Vi knyttet veldig sterke bånd til FN-soldatene fordi vi ofte bodde under samme tak. Jeg kaller meg og familien for «Libanorske», forteller Louis Assi. Han begynte å jobbe for de norske FN-styrkene som 17-åring og snakker derfor språket flytende. Midt i Ebel es Saqi er det en plass som kalles for Norway Place. På et gateskilt står det «Kongsvinger 5200 km». Det er vennskapsbyen. På minnelunden er en plakett med navnene på alle de norske soldatene som mistet livet i Libanon. Her står også rotorbladet fra et norsk helikopter som styrtet i 1979 hvor fire nordmenn mistet livet.       – Vi legger friske blomster på minnesteinen hver 17. mai. Alle ordførerne fra landsbyene rundt er inviterte og ambassadøren legger også ned krans. Til 40-årsjubileet neste år har vi planlagt et ganske omfattende program, sier Assi. På en kjølig plass under trærne er det et monument bestående av tre steiner. Den midterste er prydet med FN-logoen. Den symboliserer UNIFIL som fungerte som en buffer mellom de stridende partene.       – Da jeg fikk vite at nordmennene skulle trekke seg ut i 1998 skrev jeg et dikt som het «En norsk FN-soldat». Jeg prøvde å få fram følelsen av å være en soldat i 20-årene som er tusenvis av kilometer hjemmefra. Under 30-årsjubileet for UNIFIL ble jeg invitert til Norge og fikk lese diktet for kong Harald. 

Etterpå klemte kongen meg så hardt i hånda at jeg mistet følelsen i fingrene. Fremdeles får jeg nesten gåsehud av å tenke på det.
– Louis Assi, libaneser som jobbet for de norske FN-styrkene.

Splinter. Tilbake på hustaket på posisjon 4.1 står Kjell Arne Carlsen. Herfra har ser man rett ned mot grensegjerdet til Israel og Golanhøydene. FN-veteranene står i små grupper og forteller om opplevelser fra invasjonen.
– Husker dere MIG-flyet som ble skutt ned?, spør Carlsen.
– Det var et syrisk jagerfly med to israelske F-16 etter seg. Det ble skutt ned med et Sidewinder-missil. Piloten hoppet ut i fallskjerm og landet der borte. Like etter kom et helikopter og skjøt etter piloten, forteller han og peker nedover dalen.
Fortsatt finner man spor fra krigshandlingene i byen. Enkelte steder ligger det granatsplinter på bakken. Rustne metallbiter med taggete kanter. Carlsen sto rett ved siden av da Erling Robert Ekrheim ble truffet. Selv har han fortsatt et lite arr på armen fra en granatsplint.
– Det var en tøff periode. Likevel var det ingen pauser. Vi måtte vi rett tilbake i normal tjeneste. Sånn var det bare, sier Carlsen.
– Men jeg er skuffet over at jeg ikke fikk være med båren til Erling Robert Ekrheim hjem til Norge, avslutter han.