20 år siden Kursk-ulykken

​– Vi tenkte at det var mulighet for at noen hadde overlevd havariet. Følelsen var at man gikk i krigen og måtte ofre litt for å hjelpe de som var fanget i ubåten, forteller Jon Are Hvalbye.

Det er 20 år siden ubåten Kursk havarerte. En stor redningsaksjon ble satt i gang med håp om å redde noen av mannskapet på bunnen av Barentshavet. En av de aller første nede på vraket var tidligere minedykker Hvalbye.

 – På havaristedet gjorde vi oss klare for å gå ned i dypet. Oppe på dekk så vi alle andre tok på seg utstyr som skal beskytte mot radioaktiv stråling. Vi visste ikke om atomreaktorene var skadet. Det var noe av det vi tenkte mest på. Det og at ubåten kunne være full av missiler.

Eksplosjon

Kursk-havariet er en av de største ubåtulykkene i nyere tid. Russiske myndigheter ba om assistanse for å prøve å redde mannskapet etter at flere torpedoer eksploderte med en kraft som ble målt til 3,5 på Richters skala. Det tilsvarer et lite jordskjelv.

Flere norske dypvannsdykkere med bakgrunn fra Forsvaret og Nordsjøen ble bedt om å bistå. Hvalbye var èn av dem. Han begynte med dykking som forberedelse til marinejegeropptaket, men ble bitt av «dykke-basillen» og jobbet en periode i Sjøforsvaret som minedykker. 12. august 2000 sitter han i bilen på vei til Stavanger da han får høre om ulykken. Ikke lenge etter får han en telefon med spørsmål om han kan bidra i redningsarbeidet.

– Jeg dro hjem og pakket utstyret. Vi visste at dersom den bakerste delen av ubåten holdt seg tørr, kunne det være folk i live der, forteller Hvalbye.

Gigantisk

Noen dager senere er han fremme på ulykkestedet om bord dykkerskipet Seaway Eagle. Ubåten ligger på 108 meter. Hvalby og en britisk kollega bruker en dykkerklokke for å komme seg ned på dybden hvor Kursk ligger. Litt tidligere har to andre dykkere vært nede for å prøve å få kontakt med mannskapet. De banket på skroget med en hammer, men fikk ikke svar fra innsiden.

– Da skjønte vi at de fleste sannsynligvis var omkommet. Vår oppgave ble å åpne den bakre nødluken for å inspisere.

Fra dykkerklokken er det 10 meter ned til Kursk. I mørket kan Hvalbye skimte omrisset av giganten som ligger på bunnen. Det eneste lyset kommer fra lyktene festet på hjelmen og en undervannsrobot som har blitt brukt for å inspisere ubåten. Han slipper seg utfor og flyter som en astronaut gjennom mørket. Han lander på dekket som er dekket av gummi som skal gjøre ubåten vanskeligere å oppdage.

– Min dykkerkollega fikk problemer med hjelmen og måtte returnere til dykkerklokka. Derfor var jeg helt alene. Jeg hadde fått klare begrensninger på hvor jeg kunne bevege meg. På grunn av mørket kunne jeg verken se tårnet foran meg eller propellene bak.

Hvalbye står på dekket av den 154 meter lange ubåten, langt unna forparten som er en forvridd masse av ødelagt metall. Han begynner arbeidet med å åpne luken ned i selve båten.

Haakonsvern

Vi hopper 20 år fremover i tid. Det er midten av januar. Bare et steinkast utenfor kaien på Haakonsvern ligger KNM Uthaug på bunnen av det trange sundet. Bare noen bobler på overflaten avslører ubåtens posisjon. Inne i et utslusingskammer bak tårnet på ubåten, som ligger på 15 meters dyp, står Stian Barm.
Han er iført en stor oransje drakt med en gjennomsiktig hette som tres over hode og ansikt. Fra venstre arm er det koblet et rør. Når denne stikkes inn i en ventil i kammeret som kalles «trunken», fylles drakten med luft som gir oppdrift. Slik står han noen minutter til 1000 liter iskaldt vann når ham til haka. Når trykket inne i kammeret er likt vanntrykket utenfor, åpner luka seg og han forsvinner som en torpedo mot overflaten.

Adrenalin

– Tiden går sakte når man står nede i kammeret som fylles med vann. Det er trangt, mørkt og klaustrofobisk. Men i dag visste jeg hva jeg gikk til. På hvert tiende pust fylte jeg på med luft i drakten. Det fungerte for meg, forteller Stian Barm fra Ubåttjenesten.

Nå står han dryppende våt på kaien under oppsyn av en dykkerlege. Det er bare noen minutter siden han ble sluset ut fra ubåten – for første gang.

– Det er et lite adrenalinkick når luka åpnes og man kjenner at kroppen akselerer. Man ser lyset over seg mens man flyr gjennom vannet og til slutt bryter vannskorpen. Jeg tenker det er stor fordel å trene på dette ute i sjøen. Man føler seg tryggere på situasjon og gjennomføringen hvis man skulle havne i en slik situasjon på ordentlig, sier Barm.

Åpner luken

Tilbake i Barentshavet for 20 år siden. Hvalbye er i ferd med å åpne luken ned i selve ubåten. Gjennom en slange får han tilført varmtvann i dykkerdrakten, noe som gjør det mulig å tilbringe flere timer i dypet.

– Jeg brukte et spesialverktøy og fikk åpnet den ytre luken. Deretter trakk jeg meg bakover og lot undervannsroboten ta siste del av jobben, mens jeg holdt meg fast. Idet luken åpnes, blir enorme vannmengder sugd inn i ubåtens indre.

– Det kjentes som halve Barentshavet forsvant inn luken. Jeg måtte holde meg godt fast. Heldigvis tok det bare noen sekunder.

Luken er for trang til at det er mulig å komme inn i ubåten med dykkerutstyret på. Med en geiger-teller konstaterer han at det ikke er radioaktivitet i vannet. Hvalbye har et videokamera som han holder ned i ubåtens indre. Vannet var så grumsete at var vanskelig å se noe.

– Jeg fikk senere høre at man kunne se noen fra mannskapet som var omkommet på videoopptakene, forteller Hvalbye.

Siste hilsen

Selv om de fleste ble drept umiddelbart av eksplosjonene og den påfølgende vanninntrengingen, overlevde 23 personer midlertidig i de bakerste seksjonene. Den russiske kapteinløytnanten Dmitrij Kolesnikov var en av disse. På kroppen hans finner man et papir med en siste hilsen, skrevet flere timer etter at ubåten sank. Dødsårsaken blir senere fastslått å være karbondioksidforgiftning og oksygenmangel – ikke drukning.

Internasjonalt samarbeid

Siden 2000 har 163 personer mistet livet om bord i russiske ubåter, og mange flere blitt skadet. Så sent som i juli 2019 døde 14 russiske sjøfolk i en brann i ubåten Losharik. Men også andre land har vært involvert i dødsulykker. I november 2017 forsvant den argentinske ubåten San Juan utenfor kysten av Patagonia med et mannskap på 44 om bord. Etter Kursk har det blitt mye større fokus på ubåtredningen internasjonalt.

– Jeg tror ulykken var en viktig pådriver som ledet fram til et redningssystem som flere Nato-land samarbeider om. Det førte også til en forståelse for at man ikke kan sende ut ubåtmannskap uten å ha et velprøvd system for å evakuere et dem i nød, sier Frekhaug i dag.

I etterkant av Kursk-ulykken har det vært flere store redningsøvelser, hvor også den russiske marinen har deltatt. I 2006 skrev Kristian Åtland, som jobbet i Den Norske Atlanterhavskomitèen, om «Ubåtredning som internasjonalt samarbeidsområde». Åtland skrev blant annet at redningsaksjonen etter Kursk var en viktig milepæl i Natos langsiktige samarbeid med Russland innenfor ubåtredning. Dette er et samarbeid der også Norge har mye å bidra med.

– Vi har hatt 27 internasjonale øvelser med Nato Submarine Rescue System (NSRS) de siste årene. På sju av disse har det deltatt norske ubåter, sier Frekhaug.

Forberedt

Redningssystemet er et samarbeid mellom Norge, Storbritannia og Frankrike og består blant annet av en redningsubåt som skal være på ulykkesstedet innen 72 timer. Mens man venter på redningsfartøyet, er det mulig å forsyne ubåten med blant annet oksygen, mat, medisiner og vann. Sjøforsvaret tenker også på hva mannskapet skal gjøre dersom ubåten blir liggende på havbunnen. Mannskapet om bord Ula-klassen skal kunne overleve uten etterforsyninger i sju døgn. Under en øvelse tidlig på 2000-tallet lå en norsk ubåt på bunn en uke i strekk utenfor Kristiansand.

– Vi gjorde mange nyttige erfaringer. I en sånn situasjon er det om å gjøre å bevege seg minst mulig. Det beste er å få alle til å sove for å bruke mindre oksygen i påvente av en redningsfarkost.

– Dersom en norsk ubåt havarerer som Kursk – hvordan er Sjøforsvaret forberedt?

– Jeg tror vi er godt forberedt. Det er noe vi øver på jevnlig, sier Frekhaug.

Krise

Redningsubåten NSRS kan operere ned til 610 meter. Men Frekhaug understreker at dette først og fremst er et fredskonsept. I krise eller krig kan man ikke forvente at systemet er tilgjengelig. Det vil også være vanskelig å operere systemet, som krever et stort skip med trykkammer, i områder hvor det foregår krigshandlinger.

– Dermed vil utslusing være enda viktigere evakueringsmetode i en krigssituasjon.

Alliert interesse

Ubåttjenesten har holdt på med oppstigning fra ubåt siden før 2000-tallet uten alvorlig hendelser. Alle som tjenestegjør på ubåt må trene på dette i oppstigningstanken minst èn gang i året. I tillegg får det mest erfarne mannskapet noe som kalles «unnslipningsleder-kurs».

– Disse skal kunne ta ansvar i en krisesituasjon og kunne veilede de andre, sier Frekhaug.

Det er dette kurset som gjennomføres på Haakonsvern denne dagen. Forsvaret er langt fremme innenfor ubåtredning. Mange nasjoner øver ikke på utslusing fra ubåt, bortsett fra i oppstigningstank, som er et stort vertikalt basseng.

– At vi øver unnslipning i sjøen årlig, skaper stor interesse internasjonalt. Flere allierte gjør for eksempel ikke dette. Vi får henvendelser fra andre nasjoner om å delta på våre kurs. Akkurat nå har vi ikke kapasitet og har prioritert norsk personell. Men vi kommer sannsynligvis til å åpne opp for utlendinger etter hvert, sier Frekhaug.

Visste du at vi sender ut brif hver morgen med de viktigste forsvarsnyhetene? Meld deg på her.