Ukraina er vår tids Korea

Russlands invasjon av Ukraina har skapt stor usikkerhet om stabilitet og den videre utviklingen av internasjonal politikk, økonomi og orden. I en tid preget av krig og usikkerhet øker naturlig nok behovet for å forstå hva som skjer og hvor verden egentlig er på vei. Én inngangsbillett til å forstå vår egen samtid er å søke etter historiske paralleller.

Det er viktig å huske at historien neppe gjentar seg på nøyaktig samme måte, men en sammenligning av vår samtid med andre tilsvarende historiske epoker kan likevel hjelpe oss til å tydeliggjøre viktige likheter og forskjeller.

I og med at Europa nå står midt i den største væpnede konflikten kontinentet har opplevd siden andre verdenskrig kan det være fristende å sammenligne dagens situasjon med en tidlig fase i nettopp andre verdenskrig, eller med inngangen til første verdenskrig.

Men er det faktum at vi står i en krig den mest relevante indikatoren for å sammenligne nåtid og fortid?

For hvordan finner vi egentlig historiske paralleller til vår samtid, eller sagt på en annen måte, hva skal vi lete etter for å finne den eller de epokene som ligner mest?

Et viktig hjelpemiddel for å finne svar er teorier om internasjonal politikk. Det eksisterer selvsagt et mylder av teorier som forklarer ulike aspekter av internasjonal politikk og staters atferd, men alle er ikke like relevante for dagens situasjon. Heldigvis er det faktisk én teori som skiller seg ut som særskilt nyttig og relevant til å forklare dagens utvikling, og det er nyrealismen.

Jo Inge Bekkevold

Seniorrådgiver ved Institutt for forsvarsstudier, hvor han forsker på Kina, stormaktrelasjoner og geopolitikk. Bekkevold er tidligere norsk diplomat.

Nyrealismen er en enkel teori som forklarer veldig lite, men det lille den forklarer har veldig stor betydning. I følge nyrealismen består det internasjonale systemet av to nivåer, struktur og stater. Strukturen er ganske enkelt antall stormakter. Nyrealismen hevder at endringer i struktur, altså om det finnes en, to eller flere stormakter, har stor betydning for staters atferd og dermed også for internasjonal politikk, økonomi og orden. Det er nettopp dette som har skjedd nå, at maktstrukturen har endret seg fra en USA-dominert orden til en ny bipolar struktur med USA og Kina som de to stormaktene.

Til tross for sin krigføring i Ukraina er Russland nemlig ikke en stormakt. Kinas økonomi er i dag ti ganger større enn Russlands, og Kinas forsvarsbudsjett er fire ganger større enn Russlands.

Det finnes faktisk bare én eneste historisk parallell til dagens internasjonale system, og det er den kalde krigens maktstruktur med USA og Sovjet som de to stormaktene. I forkant av begge verdenskrigene var maktstrukturen multipolar, med tre eller flere stormakter, og dette skaper en annen dynamikk. USAs rivalisering med Sovjet er med andre ord et viktig referansepunktfor å forstå dagens internasjonale system. I tillegg hevder faktisk nyrealismen at internasjonale system med bipolare maktstrukturer vil ligne ganske mye på hverandre, fordi de to stormaktene forventes å bli drevet inn i en altoppslukende rivalisering som påvirker alle sektorer og geografiske regioner.

Nå kommer jeg til hvorfor Korea og Ukraina er relevante i denne fortellingen. Allerede mot slutten av andre verdenskrig så man konturene av et nytt og unikt internasjonalt system, med USA og Sovjetunionen som de to stormaktene.

Det var imidlertid særlig én begivenhet som bidro til å tydeliggjøre den nye verdensorden, og det var Korea-krigen i 1950-1953. Korea- krigen var en regional krig i Øst-Asia, men den involverte USA og Kina, med Sovjet som støttespiller. Korea-krigen bidro til å styrke det transatlantiske samarbeidet, noe som først og fremst kom til uttrykk ved at Atlanterhavspakten ble til Nato, og Korea-krigen konsoliderte den kalde krigen som et globalt fenomen.

Russlands invasjon av Ukraina har tilsvarende effekt på dagens internasjonale system. Krigen i Ukraina er vår tids Korea. Den nye bipolare maktstrukturen med USA og Kina som de to stormaktene har vært tydelig i noen år allerede, men Russlands invasjon av Ukraina har fremskyndet effekten av denne nye maktstrukturen. Det siste året har vi sett en forsterket polarisering i det internasjonale systemet, mellom USA og allierte på den ene siden versus et styrket kinesisk-russisk partnerskap på den andre siden.

Kinas utenrikspolitikk styres nå i all hovedsak av landets rivalisering med USA, og i lys av dette legger Beijing stor vekt på sitt partnerskap med Moskva. Dette har vært tilfelle i mange år allerede, men Kinas støtte til Russland det siste året, helt fra de to landene 4. februar 2022 uttalte at de har et ‘grenseløst partnerskap’ og videre gjennom hele krigen frem til nå, har bidratt til knytte disse to landene ytterligere sammen.

Kina og Russland har ingen formelle allianseforpliktelser til hverandre, men Kina har det siste året gitt Russland tre former for støtte; diplomatisk støtte, økonomisk støtte, og geopolitisk ryggdekning i form av at Kina har sine militære styrker rettet mot rivaliseringen med USA til havs i stedet for rettet mot Russland. Krigen i Ukraina har også fremskyndet polariseringen i internasjonal økonomi, og da først og fremst ved at vestlige sanksjoner gjør Russland mer avhengig av Kina.

Hvis Kina begynner å støtte Russland med ulike former for våpensystemer til bruk i Ukraina, noe de hittil ikke har gjort, vil dette med stor sannsynlighet utløse betydelige sanksjoner fra vestlige land og en enda raskere polarisering.

Russlands invasjon av Ukraina har også bidratt til å styrke Nato og det transatlantiske samarbeidet. Mens det under Donald Trumps presidentperiode var tendenser til frustrasjon og friksjon i det transatlantiske samarbeidet er båndene akkurat nå trolig sterkere enn på mange år. I tillegg har Japan det siste året uttrykt sterk støtte til USA og styrket det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Nato. Mens Kinas president Xi Jinping nylig besøkte Russland, reiste Japans statsminister Fumio Kishida til Ukraina.

Våpenhvilen som avsluttet Korea-krigen i juli 1953 er for øvrig en av flere aktuelle scenarier i Ukraina.

USAs rivalisering med Kina ligner på den kalde krigen med hensyn til maktstruktur, men skiller seg fra den kalde krigen på tre andre viktige punkter. For det første har de to systemene helt ulike grader av gjensidig avhengighet mellom stormaktene. Dette skyldes simpelthen systemenes ulike opprinnelse. Mens Sovjet i stor grad hadde vært avsondret fra amerikansk og europeisk økonomi helt siden den russiske revolusjonen i 1917, har Kina vokst innenfor den USA-ledede liberale økonomiske orden helt siden USA spilte ‘Kina-kortet’ mot Sovjet i 1971.

Den gjensidige økonomiske avhengigheten mellom USA og Kina bidrar til å forsinke polariseringen i dagens internasjonale økonomi. I følge nyrealismen vil imidlertid de to stormaktene i et bipolart maktsystem vurdere gjensidig avhengighet som en potensiell sårbarhet, og det er nettopp dette vi nå ser konturene av, med en forsiktig fra-kobling.

For det andre hadde ideologi en sterkere og mer polariserende effekt under den kalde krigen enn nå. Men til tross for dette nølte ikke USA med å spille Kina-kortet mot Sovjet. En tredje viktig forskjell mellom de to bipolare maktsystemene er geografien. For å forstå hva dette betyr må vi bruke andre teorier enn nyrealismen, for den sier ingenting om geografi. I stedet kan vi søke hjelp i klassisk geopolitikk. Geopolitikken viser hvordan staters geografiske avstand og beliggenhet i forhold til hverandre er en form for struktur som påvirker deres strategi og militærmakt.

Kinas geografiske posisjon i det østasiatiske ‘rimland’ er veldig forskjellig fra Sovjetunionens beliggenhet i det eurasiatiske ‘heartland’, og dette har stor betydning for USAs forsvarsstrategi og transatlantiske relasjoner.

Sovjets beliggenhet bidro til at USA og Europa under den kalde krigen hadde felles trusselbilde. Kinas geografiske posisjon skaper imidlertid ulike trusselbilder i USA og Europa. Selv om Europa i økende grad ser på Kina som en sikkerhetspolitisk utfordring vil Russland forbli Europas sikkerhetsutfordring nummer én.

USA derimot ser på Kina som sin største sikkerhetsutfordring. I oktober 2022, samtidig som det foregikk en krig i Europa, så publiserte Biden-administrasjonen en ny nasjonal sikkerhetsstrategi for USA hvor Kina gis høyere prioritet enn Russland. Denne forskjellen i trusselbilde kan på sikt være en utfordring for det transatlantiske samarbeidet.

Historiske paralleller og endringer i maktstruktur og geografi gir selvsagt ikke svar på alle spørsmål knyttet til dagens utfordringer i internasjonal politikk. I mange spørsmål må man søke svar på andre analysenivåer. Men når stater i dag utformer sine strategier for en ny tid kan det være fornuftig å begynne med geopolitikken og studere forskjeller og likheter med den kalde krigen.