For 55 år siden rullet stridsvogner over grensen til Tsjekkoslovakia – og mot grensen vår litt før

For 55 år siden, den 21. august 1968, rullet stridsvogner inn over grensene til Tsjekkoslovakia, og i løpet av 24 timer ble hele landets territorium okkupert. Cirka 200.000 soldater fra Warszawapakten deltok i operasjonen, som ble iverksatt på ordre fra Kreml.

Praha-vårens liberale program under den nyvalgte leder Alexander Dubček ble effektivt satt et punktum for.

Med den forskjell det er i geopolitisk og ideologisk bakteppe blir det ikke direkte sammenlignbart, selvsagt, men «Operasjon Danube», som var navnet på innmarsjen i Tsjekkoslovakia, var nok planlagt og gjennomført av en mer kompetent militær ledelse enn den som forberedte Russlands Putin-designede «spesialoperasjon» for å fjerne Zelinsky-regjeringen i februar i fjor, for å si det forsiktig.

Da var også ca. 200.000 soldater gruppert for angrep, hvorav 30.000 rykket frem i to kolonner mot Kyiv.

Sjefen for USAs Joint Chiefs of Staff, general Mark Milley sa til mediene i tiden rett før angrepet at de russiske styrkene mest sannsynlig ville nedkjempe det ukrainske forsvaret i løpet av 72 timer.

Han bygde dette på de etterretningsrapporter han mottok fra CIA i dagene før russerne gikk over grensen. Hvem som hadde den beste, eller skal vi si den dårligste etterretningsinformasjon om tingenes tilstand på det aktuelle tidspunkt, Kreml eller Pentagon og Det hvite hus, skal være usagt.

Det rullet stridsvogner fra øst mot vest også andre steder i Europa for 55 år siden. Det skjedde i nord ved vår grense mot Sovjetunionen.

Stridsvogner mot norskegrensen

På morgenkvisten den 6. juni 1968 så soldatene ved Garnisonen i Sør-Varanger den fremste formasjonen av sovjetiske stridsvogner tilhørende den 45. motoriserte infanteridivisjon i Leningrad militærdistrikt komme rullende frem mot grensen.

Motorduren hadde de hørt allerede i tre-tiden, og drønnene av artilleriild lengre øst før det igjen. De observerte også fallskjermtropper som landet bak den fremrykkende divisjonen. Garnisonen var i høyeste beredskap med soldatene i Alfa-områdene. Ammunisjon var delt ut og kommunikasjonsødeleggelser vestover var forberedt.

Jeg var på tampen av den første to-års tjenesteperioden etter Krigsskolen ved Bn I i Brigade nord på Setermoen da dette skjedde, og fikk detaljene hovedsakelig gjennom bataljonens etterretningsoffiser (S-2). Senere skulle jeg få vite bakgrunnen for hendelsen fra daværende forsvarsminister, Otto Grieg Tidemand.

Sjefen for Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), oberstløytnant Odd Stub Aune fikk ingen respons da han søkte forholdsordre fra høyere militære myndighet, og ringte derfor forsvarsministeren – på åpen linje. Han fortalte hva som var situasjonen, og at de fremste stridsvognene sto bare 300 meter fra grenseposten ved Boris Gleb.

«Hva gjør jeg hvis de krysser grensen», spurte Stub Aune.

«Du er vel kjent med Plakaten på veggen», sa forsvarsministeren - «du skyter!»

«Da blir det jo krig», sa garnisonssjefen. «Ja, da får det bli krig, da», sa ministeren.

Senere har Grieg Tidemand forklart at han måtte være klar og bestemt i sine svar fordi han regnet med at telefonen kunne være avlyttet av sovjetisk etterretning.

Et stunt fra sovjetisk side

Det drama som utspant seg ved grensen for 55 år siden ble bevisst tonet ned av norske myndigheter, og det skyldes ikke minst håndteringen fra forsvarsministerens side, og den vurdering han personlig hadde gjort av hva som var bakgrunnen for den sovjetiske operasjonen.

Jeg ble kjent med Grieg Tidemand tidlig på 1970-tallet da jeg engasjerte meg politisk i Høyre. Han var da leder for Oslo-partiet (et verv jeg selv ble valgt til 15 år senere). Han fortale meg hva han mente om bakgrunnen for hendelsen ved grensen i junidagene 1968.

Grieg Tidemand var overbevist om at dette var et stunt fra sovjetisk side for å skremme, iverksatt av forsvarsminister og marskalk av Sovjetunionen, Andrej Gretsjko.

Varselet om at noe slikt ville kunne skje hadde Grieg Tidemand fått allerede et halvt år tidligere, da han som den første forsvarsminister i et Nato-land var invitert på offisielt besøk til Sovjetunionen med Gretsjko som vert.

Gretten og nedlatende marskalk

Invitasjonen fra Gretsjko kom høsten 1967 etter at en Nato-øvelse i Troms var blitt varslet, slik policy var, og fortsatt er i Nato. Øvelsen skulle finne sted primo juni 1968, ca. 500 km fra grensen til Sovjetunionen, 800 km om avstanden regnes langs vei.

Underveis i programmet var Gretsjko gretten og nedlatende, fortalte Grieg Tidemand, og han gjentok flere ganger at en øvelse som varslet ville bli oppfattet som en direkte trussel mot Sovjetunionens sikkerhet om den ble gjennomført.

Som en del av programmet under besøket ble Grieg Tiedemand tatt med til et utskytningsfelt for taktiske atomvåpen for ytterligere å understreke hvor alvorlig den russiske ledelse så på den varslede Nato-øvelsen i Troms.

«Jeg må innrømme at jeg ble irritert over Gretsjkos fiendtlighet mot Norge og Nato», fortalte Grieg Tidemand, «og jeg kunne ikke dy meg for å ta igjen litt. Det var så tydelig at han ville skremme meg, og jeg ble kanskje litt bråkjekk i det jeg svarte».

Grieg Tidemand var en rolig, blid og sjarmerende mann, men man kunne ane de iskalde trekkene til den høyt dekorert jagerflypiloten fra 2. verdenskrig i samtaler med ham.

Gretsjko ble rød i ansiktet et par ganger, fortalte Grieg Tidemand, «kanskje påvirket av inntaket av vodka, men tydelig sint over hva jeg sa om hvor beskjedne og klart defensive styrker Norge holdt seg med, og hvor langt fra grensen den aktuelle Nato-øvelsen var planlagt avholdt».

I forhold til de styrker Sovjetunionen hadde nær opp til grensen mot Norge, og som Gretsjko hadde til sin disposisjon, kunne vel det militære innslag på norsk side knapt ses på som en trussel, var hovedpoenget i det Grieg Tidemand svarte.

Gretsjko hisset seg kraftig opp og sa at det som den norske forsvarsministeren hadde blitt vist var småtteri mot det han skulle få se av militær kapasitet mot Nato-grensen i nord. Og det var det han viste oss i juni, sa Grieg Tidemand, som altså var overbevist om at det vi fikk se primært var en demonstrasjon av sovjetisk militærmakt og et skremmeskudd mot lille Norge.

Skremsler og bløff

At det også var en markering av misnøye med Nato-øvelsen, sier seg selv, men svært overdrevet om det kun skulle være det.

Budskapet var nok ganske klart: om norske myndigheter tillater slike øvelser i fremtiden, kan det gå riktig ille. Underforstått: da stanser kanskje ikke stridsvognene ved grensepålene.

Skremsler og bløff har vært en del av Sovjetunionens og senere Russlands operasjonsmodus, men det er kun en ferniss – en tynn sådan – som dårlig skjuler viljen til å bruke rå militærmakt der gevinst antas å overstige kostnader.

Hva som kan skje når slike antagelser viser seg å være basert på sviktende premisser, slik som krigen i Ukraina er i ferd med å demonstrere, og som synes å snike seg inn i tenkesettene i russiske samfunnslag, fra topp til bunn, er det store spørsmål politiske ledere i vestlige demokratier bør stille seg og fundere over.

Det vil få store konsekvenser for hele den europeiske sikkerhetsarkitektur. Vi kan håpe på det beste, men må forberede oss på det verste.