– Jeg savner det spontane, sier hun.
– Å kunne gjøre det jeg vil – når jeg vil. Uten at noen må følge meg for å passe på meg.
– Noe av det aller første jeg skal gjøre når jeg kommer hjem og ikke lenger er FN-sjef, er å felle noen trær på hytta, sier Kristin Lund.
– Det har jeg planlagt.
Først lenge
22. oktober er det slutt. Da går 61 år gamle Kristin Lund av som sjef for UNTSO, FN-operasjonen i Midtøsten som ble opprettet i 1948. Her har hun vært første kvinnelige sjef. På samme måte som hun var første kvinnelige styrkesjef i FN – på Kypros. Og første kvinnelige general i Hæren. Og første kvinnelige sjef for Heimevernet. Og så videre. Kristin Lund har vært først lenge, og det har ikke bare vært enkelt. Det kommer vi tilbake til. Men først litt mer om trærne. For selv om hun savner å være spontan – å dra på helgetur til Paris eller plutselig kjøre bil til hytta – overlater hun ikke trefelling til tilfeldigheter. Hun vet nøyaktig hvilke trær hun skal ta. Hun har kjøpt inn det hun trenger av utstyr. Og jobben skal hun gjøre selv.
– Jeg liker å jobbe med ved. Jeg elsker lukten.
– Da jeg flyttet til Midtøsten i 2017, fikk jeg sendt med norsk ved!
«Ondskapens hus»
Trærne som skal ned, står i Hemsedal. Enn så lenge er Kristin Lund i Jerusalem. Hun er fortsatt FN-sjef, og utsikten fra hovedkvarteret hvor hun bor – består av flere tusen år med historie. Fra den ene delen av verandaen ser hun både Oljeberget og gamlebyen. Og plassen FN-hovedkvarteret ligger på, skal være der hvor den jødiske kongen Herodes overlot Jesus til den lokale romerske kommandanten Pilatus. Det var han som dømte Jesus til døden. «Ondskapens hus», ble plassen kalt. Da britene regjerte, reiste de «Government House» her. Så dro britene hjem, og kort tid etter tok FN over. Enkelte vil ha det til at bygget fortsatt er «ondskapens hus». FN er nemlig ikke spesielt populære i Israel.
– Det vi merker mest, er «sinte, gamle damer».
– De legger ikke noe mellom.
På verandaen som strekker seg rundt det gamle, hvite steinhuset, har Kristin Lund ei bålpanne. Her har hun brukt opp veden. Og hun har urter i kasser og poteter dyrkes i en sekk. Norske, så klart. Rett nedenfor verandaen er det britene kalte «Sunken Garden». Jerusalem ligger på høyder og er forblåst, da ble det vanskelig for britene å få grønne trær og planter til å trives. Løsningen var å grave hagen ned. Kristin Lund går ned ei steintrapp.
Hun klapper i hendene. To ganger.
FN-tomta er svær, og tre–fire hyener holder til her. De er ville, og generalmajoren liker dem ikke. Hun vil helst ikke bli overrasket når hun går ned i «egen» hage. For her er hun selvforsynt med appelsiner og sitroner. Det er tross alt hun som bor – og er sjef – her.
– Jeg pleier å skjære sitronene i skiver og fryse dem. Så tar jeg dem opp og bruker i teen eller gin tonic-en.
Tuja til Lund
Forsvarets forum er i Israel for å følge Kristin Lund på jobb før hun sier takk og farvel som militær.
Hun er allerede på overtid. Jevngamle militære har for lengst pensjonert seg.
Men enn så lenge er hun sjef for UNTSO, en av tre FN-misjoner i Midtøsten. De to andre – UNIFIL og UNDOF – opererer i Sør-Libanon og på Golan-høyden. UNTSO skal støtte de to andre operasjonene, men den kanskje viktigste oppgaven har siden 1948 vært å observere og rapportere brudd på våpenhvilene og freds- avtalene mellom Israel og de arabiske nabolandene. I dag har Israel fredsavtale med to (Egypt og Jordan) og våpenhvile med to (Libanon og Syria).
Det betyr at Kristin Lund skal være i de fire andre landene også, selv om hun bor i Israel. Hver tredje måned besøker hun alle landene. For noen dager siden var hun i Jordan. Neste uke skal hun til Libanon før hun drar til Egypt uka etter. Men først skal hun ha en lignende «besøksrunde» i Israel. Da er hun litt i Jerusalem, men mest i Tel Aviv. Det er der de fleste ambassadene i Israel ligger. Først på lista er derimot et siste besøk hos det israelske forsvaret. Det blir ikke bare hyggelig. Israelerne er misfornøyde med hva FN rapporterer. FN klager på hvilke tilgan- ger Israel gir. Etter møtet er tonen en annen. Israelerne har planlagt en seremoni. En tuja står klar til å bli senket i bakken, og Kristin Lund får lov til å plante sin egen avskjedsgave. Den skal stå ved siden av buskene til en rekke andre FN-sjefer.
– En fin handling, sier Lund.
– Og mye bedre enn mye annet jeg har fått.
– Men jeg er ikke så glad i tuja, det må jeg innrømme. Jeg har hekk hjemme på Bekkelaget, men det er barlind. Fordelen med denne tujaen, er at den ikke trenger så mye tilsyn eller vann, sier hun.
– Og så vokser den ganske fort.
At det israelske forsvaret er kritiske til FN, er ikke nytt, innrømmer Kristin Lund.
– Israel mener at vi ikke har noen større rolle å spille her.
– De er for så vidt glade for FNs tilstedeværelse i Sør-Libanon og på Golan-høyden. Det skaper en buffersone. Men de er av den oppfatning at det er aktivitetene på syrisk og libanesisk side som burde trenge mest oppmerksomhet.
– Helt fra jeg startet i jobben i 2017, har jeg fått spørsmål om hvorfor FN er her. Det har vel vært en måte å teste og prøve å påvirke meg.
Helt fra jeg startet i jobben i 2017, har jeg fått spørsmål om hvorfor FN er her
– Hva har du svart?
– At det må de ta opp gjennom FN-delegasjonen i New York. Jeg er her fordi FN har bedt meg å gjøre en jobb.
Jeg er her fordi FN har bedt meg å gjøre en jobb
Kastet vann på
Hun kaller sikkerhetsbildet i Israel ustabilt. For noen dager siden angrep to palestinske tenåringer en israelsk politimann med kniv inne i gamlebyen i Jerusalem. Tenåringene ble skutt og drept. Kristin Lund mener at det er store forskjeller på landene hun jobber i. I Israel kan hun stort sett gå rundt som hun pleier – selv om sikkerhetsvaktene alltid er med. I Syria opererer FN under helt andre forhold.
– Vi tar sikkerheten på alvor, sier hun.
– Uansett hvor vi er. Det kan skje ting i Israel også. Spenningsnivået er høyt. Sammenstøt skjer nesten daglig, tidvis også med fatal utgang. Selv om det kan se fredelig ut på overflaten.
Hun husker godt den gangen hun et lite brøkdel av et sekund trodde hun hadde fått kastet syre etter seg.
Det var i 2018. Kristin Lund var på Hebron, sammen med sjefen for en sivil observatørgruppe. De var i et område hvor det bor mange israelske bosettere. Stemningen var fiendtlig, beskriver hun. Så kom noen gutter bort og kastet noe vått på Kristin Lund og sjefen for observatørgruppa. Det første hun tenkte, var syre. Heldigvis var det ikke det. Men situasjonen var ubehagelig.
– Det sto noen israelske soldater et par meter unna, men de gjorde ingenting.
– Hva gjorde du?
– Utover å rapportere hendelsen var det lite vi kunne gjøre. UNTSOs oppgave er å være upartisk.
Dagen etter skjedde det samme med en sveitsisk FN-offiser, forteller hun. Han reagerte med å ta tak i en av guttene. Han måtte forlate misjonen og landet.
Tro på fred
Slike episoder gjør inntrykk, forklarer hun. Men det gjør også inntrykk å se hvordan mange av dem som jobber for FN, har det. Nærmere 400 er ansatt i UNTSO. Over halvparten er sivile, og blant de sivile lokale er flertallet palestinere og bor på Vestbredden. FN henter dem og kjører dem hjem. De kan være i Jerusalem fra klokken syv om morgenen til syv på kvelden. Skal de være med på juleselskap, for eksempel, må de ha spesiell tillatelse. Skal de ha med barna, må de ha det samme.
– Hva gjør det med deg?
– Du føler deg hjelpeløs. Og så lærer du at konflikten i Midtøsten er mye mer kompleks enn du trodde før du kom.
– Hvorfor må FN være her?
– Så lenge det ikke er andre som står klare til å overta, så må vi det. Og nå er det en gang slik at FN har fattet et sikkerhetsrådsvedtak på at det er vi som skal gjøre jobben. Det vedtaket er ikke et mandat som fornyes. Vi skal være her til partene finner en løsning. Først da vil Sikkerhetsrådet ta stilling til om misjonen skal avsluttes, sier hun.
– Det store spørsmålet, som vi møter i alle de andre landene vi jobber i, er hva som skjer med Israel-Palestina. Få en løsning der, så faller de andre brikkene på plass, er det som går igjen. Da må vi spørre oss hva som egentlig ligger bak. Hva er «root cause»?
– Hva mener du er «root cause»?
– Det er flere. Makt og fordelingen av denne er en vesentlig faktor. Regionen er gjennomsyret av århundrer og årtusener med krig og konflikt. Imperier har kommet og gått. Tre store religioner har tyngdepunkt i Jerusalem. For mange aktører har for sterke interesser, i et veldig begrenset stykke land.
– Målet til FN er fred og fordragelighet. Har du fortsatt tro på det?
– Ja, det har jeg. I alle konflikter handler det om å gi og ta. Folk har en tendens til å se bakover, men en del av det som har skjedd kan man ikke endre. Nå handler det om den generasjonen som kommer. Jeg tror de kan få det til.
De små, positive tingene
Kristin Lund har tjenestegjort i Midtøsten før. Det var i 1986. Da var hun transportoffiser i FN-styrken i Libanon.
– Jeg tror jeg var en ganske standard norsk FN-soldat, forteller hun.
– Jeg dro ned som pro-Israel og kom hjem som pro-libanesisk. Jeg tenkte ikke så mye på Palestina, men jeg så jo selv hvordan palestinerne ble behandlet. Det var med på å forme meg.
Jeg dro ned som pro-Israel og kom hjem som pro-libanesisk
Senere, på Kypros, fikk hun et mer nyansert bilde av konflikten.
– Jo mer du er her, jo «mindre» forstår du. Du snakker med en part. Det de sier, virker sannsynlig og troverdig. Men du tenker det samme når du snakker med den andre parten. De fleste vil bare ha fred og fordragelighet, men de klarer ikke møtes på halvveien. Det er frustrerende. Og situasjonen har jo ikke blitt noe bedre i den tiden jeg har vært her. Da tenker jeg først og fremst på Gaza og Vestbredden, sier hun.
I 2014 gjorde kampene i Syria at det ikke lenger var trygt for FN å være i grenseområdene mellom Israel og Syria. IS opererte der. Dermed kunne ikke FN-observatørene oppholde seg på syrisk side.
– Det første året måtte personell eskorteres ned fra Damaskus. Vi fikk ikke lov å stoppe på veien. Nå kan vi kjøre fritt. Det er positivt. Og kampaktiviteten i Syria har opphørt i områdene hvor FN opererer. Vi er endelig i ferd med å vende tilbake til våre operasjonsområder. Det er viktig å fokusere på de små, positive tingene.
– Ser du nok positive ting?
– Jeg synes ofte ting går tregt. Men det kan vi ikke alltid si. Ta for eksempel Syria: Syriske myndigheter har ansvaret for sikkerheten til FN-personell. Jeg kan ikke gå til syriske ledere og si at de ikke gjør nok. Jeg må ha en tilnærming som både vi og de opplever som konstruktiv.
Kebab i Tel Aviv
Når Kristin Lund reiser rundt for å besøke landene hvor hun er sjef, gjør hun stort sett det samme hvert sted. Hun spør. Og tester ideer. Målet er å få flest mulig inntrykk.
– Vi snakker med mange aktører, også tenketanker og forskningsinstitutt. Alt du får, må du ta for hva der. Det er derfor vi snakker med så mange forskjellige – for å se hva trendene er. Hvis alle sier det samme, er det antakelig hold i det.
Kristin Lund besøker den norske ambassaden. Snart skal hun til både den egyptiske og den britiske. Men først må hun ha lunsj. Den norske generalmajoren og FN-sjefen vil ha kebab. På slep er vaktlaget.
– Ikke verst, sier hun etterpå.
– Men du skulle smakt den de har i Jerusalem. Den er bedre!
Kebaben hun snakker om, serveres i den delen av gamlebyen i Jerusalem som FN-offiserene helst skal holde seg unna. I alle fall på fredager.
– Jeg begynner å bli godt kjent i gamlebyen.
– Jeg går som regel ikke de veiene hvor det er flest folk. Det tror jeg sikkerhetsvaktene setter pris på.
Noen ødela
Dagen etter er det nye besøk, først hos Utenriksdepartementet – så på den kinesiske ambassaden. Et besøk hos den russiske ambassaden blir utsatt. Innimellom tar hun imot en trestjerners general fra Australia som er på besøk. Egentlig skulle ikke Kristin fra Oslo bli militær. Planen var å jobbe med skog eller hage. Kristin Lund ville gå landbrukshøyskole, men kom ikke inn. Hun var derimot med i HV-ungdommen. Der hadde hun vært med siden den ble åpnet for kvinner. Så da søkte hun befalsskole i stedet.
– Jeg kunne alt det militære. Men jeg løp ikke spesielt raskt. Det har jeg aldri gjort. Det gjør jeg ikke nå heller. Jeg har alltid vært liten. Jeg kan løpe langt, men ikke fort, sier hun.
– Helt fra starten fikk jeg høre at jeg var kvotert inn. Jeg var ikke den eneste. Vi kvinner fikk ofte høre at mennene var raskere og sterkere.
Helt fra starten fikk jeg høre at jeg var kvotert inn. Jeg var ikke den eneste. Vi kvinner fikk ofte høre at mennene var raskere og sterkere
– Hva svarte du?
– Ingenting, men jeg tenkte mitt. Ja, de løp fortere enn meg, men jeg gjorde det som regel bedre enn dem på oppgavene.
– Har du møtt noen av dem igjen?
– Vi var et veldig fint befalsskolekull, i ettertid har mange unnskyldt seg. Men i forbindelse med opptaket til Krigsskolen var det enkelte som ødela.
I ettertid har mange unnskyldt seg. Men i forbindelse med opptaket til Krigsskolen var det enkelte som ødela
Kvinnepress
Selv om noen ødela, gikk Kristin Lund til topps. Først i Norge. Så i FN. Spør du folk som har vært i FN-systemet, har de aller fleste hørt om Kristin fra Norge. Selv tror hun grunnlaget ble lagt på Kypros.
– Jeg er ganske rett frem, sier hun.
– I tillegg er jeg lojal. Jeg tror på FN. Derfor er dette mer enn bare jobb. Det tror jeg mange merker. Og når jeg har snakket i Sikkerhetsrådet, har jeg prøvd å være praktisk og komme med eksempler. Det tror jeg de som skal bevilge penger eller diskutere mandater, setter pris på.
At hun har vært første kvinne, tror hun også har spilt inn. Hun innrømmer at det har lagt press på henne.
– Det har blitt viktig at jeg gjør det bra så andre tør å ansette kvinner.
– Opplever du presset som positivt?
– Ja, men det er lett å glemme at som kvinnelig toppsjef gjør du alle de tingene som en mannlig sjef må gjøre. Samtidig åpner det dører til miljøer som en mannlig sjef aldri ville kommet inn i. Derfor har jeg jobbet veldig mye. Jeg føler at jeg har hengt i stroppen til tider, men jeg har gjort det fordi FN trenger flere kvinner.
– Hvor krevende er det å være kvinnelig toppsjef i Midtøsten?
– Jeg tror jeg har fått mer å gjøre fordi jeg også har engasjert meg i typiske kvinnemiljøer. Men det er noen ting du må tenke mer på her enn andre steder.
Hun forteller om Libanon og Beirut, Midtøstens Paris. Der er det fire kvinnelige statsråder. De kjemper for en lov som forbyr barnebruder, men det har de ennå ikke fått på plass. Om det gjør henne sint? Ja, gjett. Forkastelig, kaller hun det.
– Det viser hvilke enorme forskjeller det er i mulighetene som kvinner og menn har i Midtøsten.
Ensomt
Besøksrunden i Tel Aviv og Jerusalem er slutt. På kvelden er FN-gjengen på en irsk pub i Jerusalem. En kollega skal hjem, det må markeres. Uniformen er hengt bort. Også Kristin Lunds tid i Jerusalem er snart over. Men så snart trærne i Hemsedal er felt, skal det fortsatt jobbes. Noe av det første hun skal gjøre, er å delta i en workshop i USA. Kristin Lund er aktiv i et kvinnelig nordisk fredsmeglernettverk. De neste ukene skal det – innimellom nye besøks- runder – pakkes. Kristin Lund bor alene ved FN-hovedkvarteret. Ja, hun er faktisk den eneste som fysisk bor der. I tillegg til hyenene. Selv om hun alltid har et vaktlag på plass. Og en bemannet operasjonsavdeling.
– Er det ensomt?
– Ja, definitivt. Det er ensomt å være den eneste som bor her, og det er ensomt å være sjef.
Kristin Lund er på puben en stund, så orienterer hun sikkerhetsfolkene sine og går ut i høstnatta. Hun stopper et par kvartal unna – på Katy's, en finere fransk restaurant.
– Litt mer min type sted, sier Kristin.
– Maten her er den beste i Jerusalem!
Restauranteieren Katy (74) tar i mot henne som en nær venninne. Kristin er her ofte, minst en gang i uka. Hvis reiseplanen tillater det. Noen ganger kommer hun for å prate. Noen ganger for å spise. Og i blant hender det at Kristin hjelper til med å servere – hvis hun ser at Katy har mye å gjøre.
– For meg er hun ikke general, sier Katy.
– For meg er hun bare Kristin!
