– Har dere møtt meg før? Et lurt fjes har stukket hodet inn bilvinduet etter at vi har svingt inn på en Circle K-stasjon i Bagn i Valdres.
– Nei, gliser jeg og fotografen tilbake.
– Da veit dere ikke hva dere går til, sier han kontant. Et lurt smil lurer i munnviken.
Hva vi har kommet til, aner riktignok ikke vi. Men den lokale ildsjelen Kristian Bergsund har lagt en større plan for besøket som også innebærer obligatorisk test av kaffen på «det beste serveringsstedet mellom Oslo og Bergen».
Dette i full visshet om at ikke alle er enige med ham om akkurat det. Bergsund er mest opptatt av å vise frem så mye som mulig om alt innen synlig og ikke-synlig rekkevidde her i Bagn, på kortest mulig tid.
– Jeg burde egentlig pensjonere meg snart, men det har jeg ikke rukket ennå, innrømmer han.
Sønstebyprisen
Fortellertrangen har han for det meste kanalisert i formidling og bevaring av viktige deler av krigshistorien, ikke minst Bagnsbergatn gård, som er et av landets mest unike krigsminner. Her fant noen av de hardeste kampene i Sør-Norge sted våren 1940.
Bergsund har brukt over 50 år av sin egen tid og egne penger på å sette stedet på kartet. Det er også grunnlaget for at han i januar ble tildelt Sønstebyprisen. Entusiasmen for historie og andre verdenskrig kom som en naturlig følge av de han følte seg sett av:
– Jeg vokste opp med et handicap som har gjort at jeg hadde størst glede av å besøke gamle folk, for de hadde veldig god tid. Det gjorde at både jeg kunne lytte til dem, og de ville lytte til meg, forteller han.
Den eldste mannen Bergsund kjente, var født i 1854 og døde da han var 100 år og Bergsund selv var åtte. Han hadde ofte sittet ved senga hans og lyttet til bygdehistorier. Etter hvert kom han i prat med flere som hadde vært med i Hjemmefronten og deltatt i kampene i 1940.
– Er du født nysgjerrig, så blir det jo slik at du hekter deg på det meste, flirer han.
Krigshistorie
Nysgjerrigperen skal raskt ta oss videre. Vi hekter oss på hans grå Opel og kommer frem til et lite hus som han mener «står i stil til gubben». På innsiden er veggene tapetsert med diplomer, utmerkelser, sabler og bilder, for å nevne noe. Alle objekter her har en historie. Bergsund gjerne forteller om. Han har også en egen hylle med bøker om kritikkverdige sider ved Norges krigshistorie.
– Det mest kritiske er 1940-regjeringa som ikke tok ansvar. Vi har noen personer i denne historikken som har vært dømt i ettertid fordi Nygaardsvold-regjeringen etter krigen ikke klarte å se at det også var folk som var helter i 1940. Kommandanten på Oscarsborg som klarte å senke Blücher, var foreslått straffet fordi han hadde gjort dette uten ordre fra øvre militært hold. Han tok ansvaret på egenhånd, forteller Bergsund.
Marshall-hjelpen
Engasjementet for at folk flest lærer sin historie om krigen for demokrati, er forståelig.
– Vi lever i et land der folk nesten ikke skjønner hvor godt vi har det. Derfor blir jeg veldig irritert når jeg underviser skoleelever som begynner å protestere på samfunnets goder. De innser ikke at vi har hatt andre tider tidligere, mener Bergsund.
Han husker godt da han vokste opp som smågutt i etterkrigstida på 50-tallet.
– Min første skolebekledning var jakke og bukse som kom med Marshall-hjelpen fra Amerika. Jeg husker at min mor og far hadde rasjoneringer på alle matvarer, og alle søsknene rullerte på de samme klærne.
– Det er ingen tvil om at mange som ikke har opplevd et annet Norge, tar for gitt de godene vi har som velferdsstat i dag. Vi var på ville veier under okkupasjonstida, men også i tida like etter krigen. Mange av oss som er eldre, husker det, sier Bergsund.
Oppgjør
Den tilværelsen og situasjonen Norge var i, ønsker han at den yngre generasjonen oppfatter for å forstå hvorfor det er viktig med samfunnsgoder og sikkerhetsnett.
– Men det ser ut som om dette blir for fjernt for folk. Det gjelder også når innvandrere kommer hit og sier at de har opplevd krig og okkupasjon i fem generasjoner, sier han.
– Det er ingen her som ser ut til å forstå hva det innebærer. Her tror vi at de kommer bare for å dra nytte av norske samfunnsgoder og ser ikke hva folk faktisk har risikert og ofret for å forlate hjemmet sitt, sier Bergsund
Og det er mange nordmenn som ikke ser ut til å forstå at vi har bygget opp et land etter 1945 som er ganske unikt, mener han.
– Nå ser vi våre nabolands nye tilnærminger til nynazisme, og det viser seg at mange av de europeiske landene ikke har hatt noe oppgjør med sin krigshistorie. Derfor blir det også lettere å åpne slusene for den samme forferdelige politikken som vi ikke vil ha. Jeg blir rett og slett bekymret for mange av ideene som dukker opp, og denne manglende viljen til å lytte. Og folk som heller sverger til konspirasjonsteorier.
Mobbet for «alt»
Men i den evige debatten om hvorvidt alt var bedre før, medgir også Bergsund at det er mange gamle som tar feil, og som kan lære av de unge. Mye har tross alt blitt til det bedre med årene. Spesielt på bygda.
– Like etter 1945 skjedde det mye som vi ikke er så stolte av. Krigshelter hadde så slitte nerver at de hadde ikke sjans til å komme inn i arbeidslivet og ble alkoholiserte.
Selv vokste Bergsund opp i «idealsamfunnet» på 50-tallet, der mor bestandig var hjemme, og pappa alltid kom sent hjem fra jobb. Det var ingen likestilling. Selv om folk holdt sammen, var det mye tabubelagte familietragedier, og kvinner var avhengige av inntekten til mannen.
Ikke minst var det mye mer å skamme seg over før. Mange passet ikke inn i «idealsamfunnet». Ikke minst Bergsund selv. Født med en hypofyse-skade stoppet han å vokse. Han var tidlig en som stakk seg ut.
– Det er kanskje ikke så mange som kjenner meg i dag, som tror på at jeg har hatt mindreverdighetskomplekser. Men det har jeg hatt siden jeg gikk på skolen. Og det kjente jeg på alle gangene jeg viste meg offentlig.
– Første gang jeg var på kino, første gang jeg var på dansefest. Jeg danset ikke heller, jeg var for kort. Men jeg husker hver eneste gang. Alle så på meg. I min tid het det erting, ikke mobbing. Men jeg ble mobba for nær sagt alt jeg kunne bli mobba for på skolen. Jeg hadde for små sko, jeg hadde jentesykkel, og klær som var arvet, forteller Bergsund.
Arne med kniven
Det gjaldt å finne andre måter å kompensere for annerledesheten på. Han fant gode kamerater som forsto situasjonen hans, og som kanskje selv kunne relatere til det å være annerledes på ulike måter. Bergsund var kanskje aldri vernepliktig soldat selv, men han hadde likevel egne fotsoldater fra svært tidlig alder. Blant annet i en venn som gikk med kniv som het Arne.
Arne med kniven sleit selv med lærevansker selv og dermed et vanskelig forhold til læreren som ifølge Bergsund var ekstremt religiøs og dømmende mot alle som stakk seg ut på skolen.
– Arne med kniven kalte meg bare for «ungen». Han brukte si det hver gang han kom til unnsetning: «Rør ikke ungen, ellers får du med denne å gjøre!» og holdt frem kniven. De respekterte det. Da turte de ikke gjøre noe, mimrer Bergsund.
Da Arne med kniven gikk ut av skolen, var det to jenter som tok over ansvaret som livvakter.
De var også litt eldre. Hun ene møtte opp hjemme på kjøkkenet om morgenen der Bergsund spiste frokost og førte ham til skolen. Den andre førte ham tilbake.
– Alle andre som prøvde ha det moro på min bekostning, fikk med disse jentene å gjøre. De var så store at om de fikk tak i et øre eller et hårstrå, så røska de til.
Guds straffedom
Men den verste formen for mobbing og diskriminering var den som kom fra de voksne. Læreren og administrasjonen trodde ikke han hadde læregrunnlag overhodet på grunn av hvordan han så ut. Det var faren som måtte insistere på at Bergsund fikk gå på skolen. Men mobbingen og dehumaniseringen kom også fra de nærmeste, fra slekta selv.
– Farmor dømte min mor fordi jeg hadde kommet til verden. Fordi jeg var den eneste med et handicap i familien.
– Jeg var Guds straffedom, mente hun. Jeg husker mor sto og gråt på kjøkkenet. Men det der var en del av holdninga. Jeg visste at folk med nedsatte funksjonsproblemer nærmest ble gjemt bort i fjøset og rundt omkring og skulle ikke vises frem.
Og den situasjonen ville Bergsund gjerne ta opp da han stod på festplassen på Bagn og holdt tale 17. mai som 19-åring.
– Da kom det slektninger fra mine besteforeldres generasjon og fortalte meg at det der matte jeg aldri finne på å gjøre igjen. Det var en stor skam at jeg sto der og holdt tale.
– Hva tenkte du da?
– Jeg ble jo irritert og skuffet, fordi jeg snakket om noe som folk ikke snakket om, og som var viktig for meg.
«Papir-fløtter»
Desto viktigere ble det å bevies at nettopp han kunne være som alle andre.
– Jeg har hatt fast plass inn og ut av «Riksen» siden jeg var to år. Høsten jeg ble myndig, overhørte jeg en samtale med professoren på avdelinga og min far, som sa jeg burde få uførepensjon fra jeg var 18 år, sier Bergsund.
– Da sa jeg til meg selv at «det der er jeg ikke med på». Jeg ville delta i samfunnet på lik linje med andre. Det har jeg heldigvis klart.
Allerede som 20-åring startet han å jobbe I ulike bedrifter med det han på dialekt kaller for «papir-fløtter» og med andre administrative jobber.
– Jeg har vært 43 år i lønnet jobb til sammen. Det er jeg nesten stolt av, med tanke på at jeg ble utsatt for så mye dømming. Folk trodde jeg ikke kunne jobbe med noe fordi det var mange fysiske jobber i bygda.
Slik fikk han seg førekort og deretter sin første bil, til den nette sum av 750 kroner. Denne friheten åpnet mange muligheter for den unge Bergsund. Før det kjørte han bare han traktor. En organisasjon som skulle spille en stor rolle for ham, var Røde Kors, der han ble medlem tidlig på 70-tallet.
– Den organisasjonen forandret livet mitt fra å føle at jeg var mindreverdig, til å føle at jeg hadde verdi. Det har gjort mye for meg. Jeg fikk muligheter til å delta i samfunnet, for å si det slik.
Mot alle odds
Og nå står han her, rett opp og ned, i sitt eget lille hus og betrakter sine vegger, fulle av utmerkelser, bilder, gaver og hyllester. Kanskje var det Bergsund selv som trakk det lengste strået i denne bygda? Mot alle odds ble han en av få som har satt Bagn på kartet.
En ressurs for det vesle bygdesamfunnet der andre mente han bare var til bry og burde gjemmes vekk. Eller litt til bry vil han alltid fortsette å være.
– Jeg stiller stadig spørsmål, til stor irritasjon for mange.
– Jeg har sagt til mine nærmeste at den dagen jeg ligger begravet i jorda på andre siden av elva her, så må de slå igjen kjeften min, for den kommer til å gå lenge etter at jeg er død.
