Putins krig er fastkjørt, se opp for voksende farer

Benektelsene som strømmet ut av Kreml virket aldri overbevisende, men president Vladimir Putins rykte som dreven pragmatiker krasjet likevel med varselet om at han kunne gjøre en tabbe av slikt kolossalt format.

I løpet av fem dager, hvis ikke allerede på den første dagen med fullbyrdet fiendskap, har det blitt klart at omfanget av problemer og ødeleggelser strekker seg langt utover den ugrunnede optimistiske risikokalkylen i Moskva.

Skulle ha visst bedre

Hver eneste leser av Clausewitz (som har en prominent status i russisk strategikultur) vet at kriger sjelden går etter planene; denne, derimot, hadde aldri sjans til å oppnå suksess. Dens grunnleggende antakelse om egen styrke og fiendens svakheter lider av alvorlige mangler, og Putins underliggende erklæring om at Ukraina ikke utgjør en virkelig stat, er uunngåelig nok motbevist.

Hoffet hans var redde for å uttrykke den minste uenighet, men toppsjefene skulle ha visst bedre enn å krype for øverstkommanderende.

Nyheter:

Norge sender våpen til Ukraina

Forsvarsminister Sergej Shoigu er den eneste personen i Kreml-hoffet med egen berømmelse og fanskare, og han bivånet flust med menneskeskapte katastrofer i hans tidligere stilling som beredskapsminister.

General Valery Gerasimov, sjefen for generalstaben, ble berømt for sin teori om «hybridkrigføring», men han visste at den russiske hæren kun har begrenset erfaring med og kapasitet til å utkjempe en omfattende, konvensjonell krig. Begge har imidlertid valgt å si seg beredte til å erobre Ukraina, og må nå svare for tilbakeslagene.

Må svare for seg

Hvis Putins merittliste i eksperimentering med krigførende kapasitet utenfor egne grenser sier oss noe som helst om denne helt spesielle krisen, er det at han er innstilt på å doble innsatsen og gi Vesten skylden for de alvorlige konsekvensene.

Det siste er delvis sant, til tross for at hovedårsaken til at de russiske krigsplanene sporer av, er hard motstand fra den ukrainske hæren, i tillegg til sivilbefolkningen.

Putin har helt klart feilvurdert styrken i Natos samhold og det amerikanske lederskapet, og kun forventet beskjedne sanksjoner og rikelig med jammer. Nå må han svare ikke bare for den lammende radbrekningen av det russiske finanssystemet, men også for de svekkende grepene ved en mulig blokade av den russiske marinen gjennom Bosporos.

Svaret vil antagelig innebære å minske eller til og med stoppe helt forsyningene av russisk naturgass til Europa, men dette kommer neppe til å underminere Nato-beslutningen.

Alvorlige feilvurderinger

Putins innsats i denne uvinnelige og unødvendige krigen kunne ikke vært høyere, og han er nødt til å demonstrere besluttsom suksess på kortest mulig tid, før den heroiske ukrainske motstandsbevegelsen og det økende vestlige engasjementet svekker den langt fra stødige, hjemlige støtten for aggresjonen.

Kreml har tatt egen dyktighet i å slå ned alle antikrigsprotester for gitt, og undertrykkende grep kan godt forsterkes, men ingenting som minner om «patriotisk mobilisering» kan orkestreres.

Dette kan vise seg å være blant de mest alvorlige feilvurderingene, og den eneste mulige måten for krigskabalen i Moskva å oppheve den på, er å levere noe som minner om seier, først og fremst i Kyiv og Kharkiv. Omfattende bruk av luftstyrker er nødvendig for å knuse forsvarsverkene i disse store bysentrene, og denne økte brutaliteten er garantert å frembringe mer raseri og straff fra Vesten.

Den mest umiddelbare oppgaven

Kronikk:

Sivil beredskap etter Ukraina: Hvor forberedt er vi?

Trengt opp i et hjørne kan Putin finne på å ty til desperate grep og velge å svinge sin mye omtalte atomvåpen-slegge, først og fremst ikke-strategiske våpen. Et angrep forblir en utenkelig sak, men utplassering av atomstridshoder på Krim og å flytte dem ombord på kampskip, er steg som kan tas allerede i løpet av neste uke.

Vestlige politikere og Russlands naboer i sør og øst må vurdere risikoen, som inntil det første store krigsutbruddet i Europa de siste 75 år, synes for stor ut til å begripe. Den mest umiddelbare oppgaven er tydelig: å hjelpe Ukraina å forsvare egen suverenitet og territoriell integritet. Ukrainerne står på riktig side, og hver eneste dag hvor det trassige, blågule flagget vaier over Kyiv, bringes seieren deres nærmere.

Putins regime vil sannsynligvis ikke overleve det ydmykende nederlaget, og dette utløser den neste, og muligens enda vanskeligere oppgaven: å sørge for at dette sammenbruddet ikke betyr katastrofe for Russland og en ugjenkallelig ulykke for verden.