Russland forberedes på permanent krig

På slutten av 1700-tallet planla Katarina den store en reise til Krim, som hennes favoritt ved hoffet, grev Grigorij Potemkin, hadde erobret noen få år tidligere. Men selv om Potemkin hadde klart å ta dette frodige jordbruksområdet fra det osmanske riket, hadde han ikke klart å kolonisere halvøya, slik han hadde lovet. 

For ikke å tape ansikt, beordret Potemkin at det skulle bygges kulisser – en rekke falske fasader – langs elva der keiserinnen ville komme på sin reise. Og for å gjøre illusjonen komplett, hentet Potemkin inn lystige landsbyboere og velfødd buskap. Det var ingen velstand. Men illusjonen ga inntrykk av det.

Ulike utgaver av Potemkinby eller Potemkinkulisser har satt sitt preg på russisk historie helt siden den gang. I sovjet-tiden tilslørte forestillingen om at kommunismen forbedret livet til alle, systemisk vold og undertrykkelse. 

Og i dag gjør myndighetene i Kreml alt de kan for å skape inntrykk av at Russland er en ledestjerne – et forbilde som representerer stabilitet og styrke – og at russere er et takknemlig folk som utviser lidenskapelig lojalitet til sin leder Vladimir Putin. Men bak fasaden finner man skuffelse, fortvilelse, frykt og sinne.

Langt fra stabilitetens høyborg

Denne sannheten kommer til uttrykk i samtidens russiske filmer og fjernsynsdrama; i populærkulturen er det vanskelig å lyve fullstendig om hvordan det står til med det politiske livet i landet. I den russiske krimserien «The Boy’s World: Blood on the Asphalt» kommer voldelig og kaotisk politikk til uttrykk i voldelige og kaotiske bymiljøer. Når ledere insisterer på at fiender lurer over alt og at det beste forsvaret er å angripe først, vil paranoia, intoleranse og aggresjon bre om seg.

Samtidig med at Putin fører krig i Ukraina, burde det ikke overraske noen at følgende finner sted i Russland: Barn mobber sine klassekamerater. Tenåringer filmer seg selv mens de angriper beboere i nabolaget. Og voksne krangler og slåss i full offentlighet.

Dagens Russland er langt fra å være den stabilitetens høyborg (med en etter sigende tilfreds befolkning) eller den velstandens bastion som myndighetene i Kreml påstår at landet er. Til tross for vestlige sanksjoner, vokste den russiske økonomien (BNP) mer enn 3 prosent i 2023. Men dette er neppe et tegn på en dynamisk – eller, for den saks skyld, bærekraftig – økonomisk utvikling.

Dette er heller et tegn på at staten har pøst massivt med ressurser inn i det militær-industrielle kompleks. Men disse ressursene må hentes fra et sted for å anvendes til militære formål. Og en rekke katastrofer – deriblant infrastrukturulykker, sammenbrudd i energiforsyningen og brann i fabrikker og lagerbygninger – gir oss en pekepinn om hvor de har blitt hentet fra.

Høylytt propaganda

Krigen i Ukraina har også ført til masseutvandring av russere. Mange av de som har forlatt landet, har kompetanse og ferdigheter som den russiske økonomien sårt trenger. 85 prosent av landets bedrifter rapporterer nå om mangel på kvalifisert arbeidskraft. Ifølge enkelte beregninger, vil Russland mangle opp mot fire millioner kvalifiserte arbeidstakere innen 2030. Dette vil kunne redusere den økonomiske veksten med rundt to prosentpoeng.

Som i ethvert diktatur: Jo flere problemer regimet har, desto mer høylytt blir propagandaen. Dette forklarer hvorfor en enorm «utstilling», som kort og godt har fått navnet «Russland», åpnet i Moskva på Dagen for nasjonal enhet i november. Dette seks måneder lange arrangementet blir avholdt slik at det ender etter presidentvalget i mars og har til hensikt å være en «storskala fremvisning av landet» med 131 stands som viser frem Russlands «viktigste prestasjoner» – fra «banebrytende oppdagelser» til russiske «seiere» innen «industri, kultur og sport».

Kronikk

Krigen i Ukraina har ikke gått i lås

Det Russland som utstillingen fremviser kan være like praktfullt som det Putin hevder. Men i likhet med Potemkins kulisser, er det et åpenbart forsøk på å tilsløre en dyster sannhet med tiltalende løgner. Og det brukes til å støtte opp om persondyrkingen av Putin. I så måte kunne ikke valget av utstillingslokaler ha vært mer passende: VDNKh – som står for «utstilling av den nasjonale økonomiens prestasjoner» (også kjent som Det allrussiske utstillingssenteret) – ble bygget da Stalins utrenskninger sto på som verst.

Putins skikkelse ruver over utstillingsområdet. Han snakker med arbeidere, er i møte med leger og ber sammen med prester på gigantiske skjermer rundt om i utstillingssenterets paviljonger. Samtidig selges det gaveartikler (i gavebutikken til utstillingssenteret) dekket av sitater fra presidenten. «Det russiske flagget plager ingen», forkynnes det på en T-skjorte. «Det er like ærefullt å være våre venner som våre fiender», kan man i tillegg lese på en treningsgenser.

Krigsforberedelser

For russere som ikke kommer seg til gavebutikken i utstillingssenteret (VDNKh), har de kunnet lese tilsvarende sitater på gigantiske utendørs skjermer rundt om i landet i løpet av de to første ukene i år. «Nasjonens gullreserve er dets folk», blir russere minnet om mens de går bortover gaten. «Vi kan få til alt vi vil når veien foran oss lyses opp av kjærlighet til fedrelandet.»

Ettersom krigen i Ukraina trekker ut i tid, har Putin måttet tilpasse seg situasjonen.

Dette er språket man lærer hvis man tar innføringskurs i «hvordan være sovjetisk diktator». Ingen kan glemme plakatene av Stalin ikledd en kremfarget militærjakke mens han gir bort iskrem til glade barn. Eller av Stalin som svever over dyrket mark og folkemengder bestående av bønder. Eller simpelthen Stalin som med stolthet i blikket skuer ut i det fjerne. 

Avbildninger av Stalin var å finne over alt i det sovjetiske samfunnet da han regjerte, klistret opp på siden av bygninger, båret som bannere i parader – ja, selv vevd inn i tepper. Andre, fra Lenin til Brezjnev, hadde også plakater av seg selv der de kom med proklamasjoner som var både pompøse og platte.

Målet med dagens russiske propaganda er ikke å overbevise folket om at livet i Russland er trygt og fremgangsrikt. Propagandaen startet muligens med dette budskapet. Men ettersom krigen i Ukraina trekker ut i tid, har Putin måttet tilpasse seg situasjonen. Som en gjentagelse av Stalins narrativ om at veien til sosialisme byr på mange utfordringer og krever en intensivering av klassekampen, bruker Putin propaganda for å forberede Russland på mer krig.

Mer militarisert og mindre tolerant

Det myndighetene forsøker seg på virker ganske åpenbart. 14. januar åpnet forsvarsdepartementet en paviljong på utstillingssenteret (VDNKh) med tittel «en hær for barn - en by for de faglærte - en framtid for landet». Samme dag ble en annen utstilling i Moskva stengt: «Prosessen – Franz Kafka og kunst fra det 20. århundre» – en utstilling som fant sted på det jødiske museet (også kjent som Toleranse-senteret).

Det Russland trenger i dag er nettopp budskapet Kafka-utstillingen kom med: Sovjetsystemet var absurd – og samtidig i stand til å knuse uskyldige individer på brutalt og effektivt vis. I stedet blir russere servert et budskap som blir stadig mer militarisert og mindre tolerant for hver dag som går – en fasade som tilslører en virkelighet preget av liksom-valg, en stadig mer svekket økonomi og et stadig mer voldelig samfunn. Potemkin ville ha vært stolt.

Oversatt fra engelsk av Marius Gustavson.

Nina L. Khrusjtsjova er professor i internasjonale relasjoner ved The New School og er forfatter (sammen med Jeffrey Tayler) av In Putin’s Footsteps: Searching for the Soul of an Empire Across Russia’s Eleven Time Zones (St. Martin’s Press, 2019).

Copyright: Project Syndicate, 2024.