Nyheter:

Klar til å gi gass

Heimevernssjef Elisabeth G. Michelsen valgte forsvarskarrieren ved en tilfeldighet. Valget har hun ikke angret på, selv om det har betydd mye tid borte fra familien.

​– Jeg er veldig glad og takknemlig for å ha fått den jobben jeg har fått. Det handler om å finne den riktige balansen og samtidig gi gass.

Vi møter Elisabeth Michelsen inne på Sessvollmoen leir. Hun har selv ønsket at intervjuet skal finne sted inne på FAES (Forsvarets ammunisjons- og EOD-skole).

– Jeg har vært her veldig mye og hadde min arbeidsplass her i mange år, og jeg er stolt av røttene mine fra ammunisjons og EOD/ IEDD-miljøet. Jeg er ikke så mye her nå, men det hender jeg stikker innom, sier hun, tydelig hjemmevant.

BALANSE

Hverdagen er hektisk som relativt ny heimevernssjef, og da hun møter oss, har hun vært på reise i tre dager. Derfor er hun opptatt av hvordan hun balanserer en krevende jobb med familien, som består av mann og to gutter på ti og fjorten år. Hun mener at balanse ikke nødvendigvis betyr at det er likevekt, men det er viktig for henne at ting går bra både på jobb og hjemme.

– Nå har jeg vært på jobb siden søndag. Så når jeg kommer hjem i ettermiddag, blir det godt, sier hun. (Intervjuet finner sted torsdag ettermiddag.)

– Men det er et valg jeg selv har tatt. Jeg ønsker å gjøre en best mulig jobb, og jeg liker jo ansvar. Samtidig er de andre tingene i livet også viktig, så jeg jobber litt med den balansen, fortsetter Michelsen.

TOTALFORSVARET

Elisabeth Michelsen tiltrådte formelt i stillingen som heimevernssjef 1. november etter å ha vært konstituert siden august. Hun har lenge vært klar over Heimevernets viktige rolle i totalforsvaret.

– Grunnfjellet er soldatene med lokal tilknytning og nettverk. 40 000 soldater satt i system gjennom områder og innsatsstyrker er en formidabel beredskap spredd over hele landet, sier hun.

Og den kraften, den forsvarsviljen, det engasjementet og det nettverket man har i den beredskapsordningen som Heimevernet er, den har jeg fått et meget godt inntrykk av

Michelsen minner om at soldatene har helt vanlige jobber, men blir kalt inn til tjeneste i Forsvaret noen dager hvert år der fokuset blant annet er på grunnleggende soldatferdigheter og oppdragsløsning.

– Og den kraften, den forsvarsviljen, det engasjementet og det nettverket man har i den beredskapsordningen som Heimevernet er, den har jeg fått et meget godt inntrykk av, sier Michelsen.

Hun ser en utrolig vilje til å løse oppdrag og at de som er i Heimevernet, er stolte av å kunne bidra. I tillegg til å være en organisasjon som kan løse oppdrag i krise og krig nevner Michelsen at Heimevernet kan bistå det sivile samfunn gjennom bistand til politiet ved for eksempel leteaksjoner, flom og branner.

LOKAL TILKNYTNING

Heimevernssoldatene både bor og lever i sitt lokale miljø til daglig og kan bidra til situasjonsforståelse og følge med på̊ ting som ikke virker normalt der de bor.

– Vi har jo folk i alle deler av landet. Dette er ikke folk som rapporterer noe til daglig. Det er ikke noen form for overvåking, men de vet hvordan situasjonen er i sitt nærområde fordi de bor der og kan raskt avdekke avvik fra normalen.

Vi har jo folk i alle deler av landet

Heimevernet etterfylles ifølge Michelsen med cirka 4000 soldater hvert år for å opprettholde en styrke på 40 000. Hun mener det er viktig å sikre at soldatene får årlig trening og er trygge i soldatrollen.

På spørsmål om det er noe som har overrasket henne i den korte tiden hun har vært sjef for Heimevernet, svarer Elisabeth Michelsen:

– Jeg har fått bekreftet at Heimevernet er en veldig viktig organisasjon for at totalforsvaret skal virke. Heimevernet er veien inn til den sivile beredskapen.

FAREN

Det er tid for å spole litt tilbake og høre litt mer om veien som førte til at Elisabeth Michelsen ble heimevernsjef, helt fra hun var barn og bodde på Storforshei i Nordland med foreldre og to yngre søsken. 

Mye av tiden da gikk med til å gå på ski, spille i korps, være med venner og leke. Michelsen forteller at snøen ofte lå til sankthans på Storforshei, at det derfor var mange måneder med skiføre. Det å gå på ski er noe hun fortsatt er svært glad i.

Hun husker tilværelsen da familien bodde på Storforshei, som relativt sorgløs og en god tid å se tilbake på, men ikke helt uten skyer på horisonten.

– Én ting som nok har preget meg fra oppveksten, er at da jeg skulle konfirmeres, fikk jeg vite at faren min ikke var min biologiske far. Hele livet har egentlig den saken vært preget av å ikke skulle snakkes om. Det har nok påvirket meg som person. Jeg liker ikke å feie saker under teppet, vi må rydde opp og bli enige. Åpenhet er derfor viktig i min egen familie, og i jobbsammenheng.

– Men han jeg vokste opp med som far har alltid vært en god far for meg, legger Michelsen til.

HJEMME PÅ HADELAND

Da hun var 16, flyttet familien fra Storforshei til et lite sted i Vest-Telemark som het Dalen, der de bodde i et år, og flyttet så videre til Hadeland. Og Hadeland er det stedet Michelsen fortsatt ser på som sitt hjemsted. 

Selv om hun ikke bor der nå, har hun mange venner der fortsatt. Korpsmiljøet er også et sted hun har vært aktiv i mange år, og der hun knyttet mange vennskap både i barndommen og voksenlivet.

– Jeg har flyttet mye de siste årene, men vi har klart å holde den gjengen som var på russebil sammen, vi møtes én gang i måneden på syklubb. Jeg syr ikke, men det viktigste er at vi møtes. Det er litt viktig for meg å få den arenaen der jeg prater med folk der ingen har noe forsvarsbakgrunn. Da er det bare meg.

EKSPLOSIVRYDDING

Ideen om å prøve ut Forsvaret fikk hun av noen klassekamerater mens hun studerte til å bli maskiningeniør på Gjøvik Ingeniørhøyskole.

– I 1992 var det et veldig dårlig arbeidsmarked for nyutdannede maskiningeniører, og det gikk to stykker i klassen på Forsvarets regning som mente jeg burde prøve meg i Forsvaret. Så da dro jeg til Helgelandsmoen på Befalsskolen til Hærens våpentekniske korps etter at jeg var ferdig som maskiningeniør, forklarer hun.

Det ble en spesiell sommer med aspirantopptak og helvetesuke etter å ha vært student. Den opprinnelige planen var å utdanne seg innen teknisk materiellforsyning ettersom det kunne relateres noe til det å være maskiningeniør. Men ganske raskt oppdaget Michelsen at hun hadde interesse for å prøve noe nytt, og at hun likte seg godt i Forsvaret.

«Ammunisjon kunne jeg ingenting om så da valgte jeg ammunisjonslinjen»

– Ammunisjon kunne jeg ingenting om, så da valgte jeg ammunisjonslinjen. Da jeg var ferdig der, dro jeg jo til Bardufoss og var ammunisjons-sersjant, sier Michelsen.

Hun omtaler det som en spennende tid hvor hun lærte mye. Michelsen lærte både eksplosiv-ryddeteknikker samt teknikker for rydding av terrorbomber og fikk fast jobb.

FAMILIELIVET

1990-tallet ble også et viktig tiår for henne på det private planet. Som sersjant i brigaden møtte hun mannen sin i 1993.

– Han er fortsatt mannen min, og vi har to gutter, sier hun.

Etter hvert kjøpte de hus sammen på Lunner på Hadeland. I de neste årene var de mye ute på reise begge to. De giftet seg i 2003, og bare to dager etter dro mannen til Irak. Tre måneder etterpå dro hun selv etter. Etter at de begge hadde vært i Irak og kommet hjem, bestemte paret seg for å få barn.

– Det var en utrolig givende å bli mor. Da får man jo noen andre perspektiver på livet.

Etter fire år kom en gutt til.

– Det var en god dag, sier hun og smiler.

Det var en utrolig givende å bli mor. Da får man jo noen andre perspektiver på livet

Råholt ble hjemstedet, noe det fortsatt er i dag. Da fødselspermisjonen med sønn nummer to var over startet hun på stabsskolen.

– Det var krevende med en ettåring og femåring hjemme med dagpendling, husker Michelsen.

Etter stabsskolen kom hun tilbake til Forsvarets ammunisjon- og EOD-skole og var der frem til 2012.

STØTTESPILLER

Elisabeth Michelsen har alltid likt å utdanne andre mennesker og lære dem nye ting. Etter hvert utviklet interessen seg også for ledelse. På EOD-skolen var hun også seksjonssjef og på slutten av tiden hun var der fikk hun karriereutviklingsprogram gjennom Forsvaret. Hun omtaler det som et veiskille som bevisstgjorde valgene i tiden fremover.

– Jeg følte jeg mestret de lederoppgavene jeg hadde hatt, på en bra måte og bestemte meg for å søke stillingen som bataljonssjef i Stridstrenbataljonen i Brigade nord.

Med den jobben fulgte et vanskelig valg om å ukependle til Bardufoss.

– Jeg hadde to gutter hjemme som ikke var så gamle, og jeg var avhengig av å overlate byrden på mannen min. Han har vært en utrolig god støttespiller og støttet meg i de valgene jeg har tatt underveis, og det setter jeg utrolig stor pris på, sier hun.

TRIGGES AV ANSVAR

Elisabeth Michelsen sier noe av det som har preget henne mest i karrieren hittil, er at hun har fått lov til å få mye ansvar.

– Det å ha mye ansvar er egentlig det som trigger meg til å gjøre en god jobb, sier hun.

Selv tror hun det å gi andre ansvar er noe som folk vokser på, og hun mener det er viktig å tenke på som leder.

– Jobben som bataljonssjef lærte meg mye om det å samarbeide, jobbe mot målene og gjerne ha litt hårete mål. Det bidrar til å skape engasjement, tror jeg.

Som bataljonssjef gikk Elisabeth Michelsen i gang med en mastergrad innen strategi og ledelse og forklarer at hun ble motivert av de litt yngre menneskene i bataljonen som tok en mastergrad ved Universitetet i Tromsø.

Michelsen påpeker at i stillingen som øverste sjef for Heimevernet er strategisk ledelse et viktig virkemiddel.

TOTALFORSVARET

En interesse for logistikk begynte også å vokse frem.

– Logistikk er en av de viktigste elementene for å opprettholde kampkraft, fastslår hun.

Michelsen endte opp som sjef for logistikkavdelingen på det operative hovedkvarteret.

– Jeg startet i logistikkavdelingen i 2016, og vi fikk da beskjed om å forberede oss til den store Nato-øvelsen i 2018, Trident Juncture, sier hun og legger ikke skjul på at oppgaven til tider var krevende selv om hun samtidig understreker at det også var veldig givende.

– Av og til følte jeg at hele oppgaven med å løse opp hvordan vi skulle bruke totalforsvaret anno 2018, var en litt sånn gordisk knute. Men vi lyktes så bra, alle i totalforsvaret bidro, og gode løsninger ble funnet.

– Vi klarte å få samlet totalforsvaret og fikk en forståelser hos de andre sivile aktørene, at dette også var en del av deres ansvar, sier hun.

For den jobben fikk Elisabeth Michelsen både Hærens fortjenestemedalje og annerkjennelse fra ledelsen ved Forsvarets operative hovedkvarter.

USA

Selv rakk hun ikke å få se Trident Juncture-øvelsen på nært hold for innen øvelsen startet, hadde Michelsen lagt ut på en ny reise, denne gangen sammen med hele familien til USA. På US Army War College var hun en av 76 internasjonale studenter fra 73 forskjellige land og 300 amerikanske studenter. En norsk elev blir handplukket av sjefen for Hæren hvert år.

Det å dra til USA var et bra valg for familien

– Skolen har som mål å utdanne den amerikanske hærens strategiske ledere, forklarer Michelsen.

Hun følte at hun lærte veldig mye på skolen og fikk mange nye bekjentskaper. Året resultert i en ny mastergrad, denne gangen i militær strategi.

– Det å dra til USA var et bra valg for familien. Jeg pendlet fra Råholt til Bodø det siste året før vi reiste til USA, så det var godt å få samlet familien. Mannen min valgte å ta et års permisjon og passe på̊ guttene og sørge for at de hadde det bra, og familiemessig hadde vi det veldig bra, sier hun.

MISTET MOREN

Elisabeth Michelsen har vært ekstra opptatt av å ta vare på̊ familien i høst. Hun mistet nemlig faren sin i 2018 og moren sin tidligere i år og har også̊ opplevd sykdom i nær familie.

– Det at jeg mistet moren min tidlig, har jo selvfølgelig preget høsten, sier hun.

Moren døde samme dag som Michelsen ble innsatt som midlertidig sjef for HV. Det ble en dag med store kontraster.

– Det er livets gang, men det er jo en trist periode når man da plutselig oppdager at man er eldst i familien. Men det har jo samtidig vært en reise der man har tatt vare på̊ det som er viktig i livet. Ettersom vi var i USA i fjor, så hadde vi ønsket at vi skulle få litt bedre tid med mamma, men slik ble det ikke, fortsetter hun.

FRISTEDET

Når Elisabeth Michelsen ikke er på̊ jobb som sjef for Heimevernet, legger hun vekt på̊ å være mamma og ektefelle.

– Det må̊ jeg prøve å ivareta på̊ en best mulig måte. Det at jeg nå̊ stort sett kan kjøre hver dag på̊ jobb og komme hjem til guttene mine, det setter jeg utrolig stor pris på̊, sier hun.

Hvis jeg hadde kikket tilbake for et år siden og skulle spå hva jeg gjorde om et år, så hadde jeg bommet grovt

Ellers setter hun av tid til å trene.

– Jeg liker å trene og har meldt meg på̊ Svalbard skimaraton i slutten av april. Det er treningsmålet mitt, sier hun.

Ønsket til Michelsen er dermed å gå mange mil på ski i år.

– Jeg håper det kommer mye snø. Det å ta seg en time å gå på ski, det er en god time. Da får man ryddet tankene i hodet og fylt på̊ med energi, sier hun.

På̊ de tidene av året det ikke er snø, forteller Michelsen at det går mye i løping. Familien har også treningsrom hjemme, som hun prioriterer å bruke mye.

Hytta på̊ Tryvang ved Vinjeveien er et kjærkomment fristed.

– Mannen min og jeg tenker at nå skal vi dra dit litt oftere, og så gjør vi ikke det allikevel. Vi blir fanget av hverdagen. Men hver gang vi er der finner vi en egen ro.

Selv er hun opptatt av å leve i nuet og sier hun aldri har lagt store fremtidsplaner.

– Hvis jeg hadde kikket tilbake for et år siden og skulle spå hva jeg gjorde om et år, så hadde jeg bommet grovt. Så hva jeg gjør om ti år, det aner jeg ikke. Men jeg er helt sikker på at jeg er i et vekslingsfelt og kanskje har en karriere et annet sted enn Forsvaret fordi vi har jo pensjonsalder på 60 år, sier hun idet hun haster hjem til familien.