– En periode begynte jeg å drømme historiene jeg ble fortalt.
Kim Søderstrøm (45) er nettopp ferdig med et foredrag. Veteraner som har stått fram og fortalt sin historie i boken til Kim, har lyttet og stilt spørsmål. Flere har fått boken «Veteran» signert. Den har Kim Søderstrøm skrevet for veteranene og de som ventet der hjemme. Han har også skrevet boken for en Libanon-veteran som levde i frykt, og som fortsatt er utrygg etter tjenesten. Veteranen har fortalt Kim sin historie for å komme et steg videre i livet, som terapi.
– Jeg har savnet historiene fra soldatene på bakken. De synes jeg ikke Forsvaret har vært flinke nok til å få fram, sier Kim som har samlet 31 fortellinger fra veteraner, fra Tysklandsbrigadene fram til veteraner som fortsatt er i utenlandstjeneste.
Frykt. På restaurant like ved Akershus festning snakker Tor med Kim. De møtes over en øl når forfatteren, som også er paramedic ved Haukeland sykehus, er i Oslo.
– Kim tok seg faktisk tid da vi møttes. Han var interessert i å høre hva jeg hadde å fortelle.
Det sier Tor, en mann i 50-årene, som gjorde det meste riktig under tjenesten i Libanon for over 30 år siden. Likevel tok han et liv, ble siktet for drap og sto i fare for hevnaksjoner etter tjenesten for Norge og FN i 1984. Tor forteller om forhold som havarerte, sinne og frykt for at det han opplevde i Libanon, kunne få fatale konsekvenser. Det har vært våkenetter, mareritt og en kniv som ligger under hodeputen. Det har bidratt til en form sikkerhet for et sinn i kriseberedskap.
– Tors historie er kanskje den som har gjort sterkest inntrykk av alle veteranene jeg har snakket med i forbindelse med boken, sier Kim Søderstrøm.
– I starten var det en historie som vekket interesse hos kamerater. Etter hvert ble de lei og ønsket vel at jeg skulle komme meg videre. Så ble det for mye fest og drikking, forsetter Tor.
Sitter i. Han ønsker å være anonym etter anbefaling fra psykologen, tidligere medsoldater og en begrunnet frykt for egen sikkerhet. Hendelsen følger ham fortsatt. Han skjøt en libanesisk eks-soldat som døde av skadene:
15. september i 1984 er Tor og medsoldaten Leif på nattpatrulje i Rachaya el Foukhar, i Sør-Libanon mot grensen til Syria. De har fått i oppdrag å håndheve portforbudet. Hensikten er å gi FN bedre kontroll på bevæpnende grupper i området. Situasjonen skal snart komme ut av kontroll da de møter en libaneser som er kjent for å kunne være voldelig. Bare timer tidligere skal han ha mishandlet sin egen mor. Da han blir bedt om å vende hjem, plukker mannen opp en stokk og går til angrep på Leif. Det som følger, er et voldsomt slagsmål, flere varselskudd fra Tor og en granat som faller fra splintvesten til Leif. Faren for at alle kunne bli drept, var stor.
«Det eneste Tor rekker å tenke, er at han må redde Leif. Han retter sin AG-3 mot mannen og sikter mot beinet for å uskadeliggjøre han. Han ser at prosjektilet har gått gjennom hans venstre hofte.»
Slik beskrives deler av hendelsen i et utdrag av boken «Veteran». Til tross for at libaneseren ble evakuert av et helikopter og fikk medisinsk behandling ved et FN-sykehus, døde han etter noen dager av skadene. Da ble situasjonen for Tor enda verre.
– Det er to land i verden der blodhevnen ofte utføres: Libanon og Albania. Der har de tradisjon for å gjennomføre det, sier Søderstrøm.
– Det var helt klart at deler av familien hans ønsket å drepe meg. Jeg ble jaktet på, og de fant meg også da jeg ble flyttet rundt i Libanon som følge av sikkerhetssituasjonen, fortsetter Tor.
Angst. Til tross for at Forsvarets undersøkelseskommisjon konkluderte at Tor handlet i tråd med engasjementsreglene, ble han likevel siktet for drap av norsk politi. Siktelsen ble henlagt etter bevisets stilling noen måneder etter han vendte hjem til Norge. Hendelsen blir ikke nevnt med et ord av Forsvaret da Tor leverte fra seg utstyret ved avdelingen i Norge. Det ble ikke bedre ved at Tor, som da var i midten av 20-årene, fikk vite at familiemedlemmer til den drepte libaneseren befant seg i Norge.
– Det var en ganske absurd situasjon i Libanon. Samtidig som hendelsen var under etterforskning av norsk politi, fløy jeg rundt med AG-3 og granater og med en drapssiktelse hengende over meg, sier Tor.
– Jeg var og er fortsatt av den oppfatning av at jeg ikke hadde gjort noe galt, så hvorfor skulle jeg reise hjem, sier Tor som da hadde to måneder igjen av kontingenten.
– Forsvaret og politiet kunne nok gjort en større innsats i å legge ballen død tidligere ved en tettere kontakt med familien til libaneseren som bodde i Norge, mener Kim.
Jeg har savnet historiene fra soldatene på bakken. De synes jeg ikke Forsvaret har vært flinke nok til å få fram (Kim Søderstrøm, veteran og forfatter).
– Jeg har aldri klart å slippe den følelsen av frykt. De som reiser ut, ser ikke for seg en situasjon der du må se deg over skulderen store deler livet etter tjenesten, sier Tor som har diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Nedtur. Hjemme gikk årene, men hendelsen og opplevelsene fra Libanon ga ikke slipp i Tor. På noen måter ble det stadig mer inngripende. Tor låste seg inne i sine egne tanker og delte ikke det han hadde opplevd. Han fungerte over lengre perioder i jobb. Privatlivet var det ikke like lett å holde orden på.
– Det har vært vanskelig å fungere i forhold. Det bare i det siste det har løsnet litt og jeg har vært i stand til å fortelle hva som skjedde til familien, min sier Tor.
– Den eldste sønnen min som nå er førstegangstjenesten, fortalte jeg først nylig hva som skjedde.
– Å reagere på å bli truet med våpen og være i voldsomme situasjoner, er helt naturlig, tilføyer Kim Søderstrøm.
Trebarnsfaren fra Bergen føler et ansvar for veteranene han har møtt gjennom boken. Kim Søderstrøm har sett sin del av menneskelig lidelse etter 18 år i ambulansetjenesten. På tross av turer til Libanon, Makedonia, var det først i Afghanistan (2002) han fikk føle en mental nedtur som følge av inntrykkene fra tjenesten. Stort sett klarte han å riste det fra seg før de ble en uhåndterlig belastning.
– Ved feltsykehuset i Bagram i Afghanistan er ett av få tilfeller der jeg har fått en knekk, sier Søderstrøm som da jobbet med den medisinske beredskapen.
«Over sytti pasienter er rapportert skadet. Flere er erklært døde. Jeg er fryktelig sliten, og føler meg helt tom. De neste dagene tilbringer jeg nesten utelukkende i soveposen i teltet».
Slik beskriver Kim Søderstrøm episoden i boken. De falne og skadde soldatene kom til feltsykehuset etter noen av de hardeste kampene under operasjon Anaconda, som var en kraftig offensiv mot al Qaida- og Taliban-styrker i Afghanistan.
– Det kom mange drepte og skadde allierte soldater inn. Jeg fikk en reaksjon og følte et behov for å trekke meg unna og være alene. Da var det svartsinn.
Muligheter. Kim forteller at boken om veteranene har åpnet opp mange muligheter. Han kaster seg ikke over et nytt bokprosjekt med det første, selv om tilbudene er der.
De som reiser ut, ser ikke for seg en situasjon der du må se deg over skulderen store deler livet etter tjenesten (Tor, veteran fra Libanon).
Over to år brukte han på å intervjue veteranene, reise Norge rundt, men også til New York og Bekaadalen i Libanon for å møte dem der de var. For Kim har kanskje det viktigste ved bokprosjektet vært tilbakemeldingene fra veteranene.
– Det er mulig å ha et godt liv uten å være lykkelig, sier Tor, mens Kim gliser bredt.
– Noe av det beste ved prosjektet har vært å høre at Tor følte seg bedre etter å ha fortalt sin historie.
