IRPIN (Forsvarets forum): Hun har mørkt hår, tatoveringer og sitter på en romaskin. Mange år med krig tærer på kroppen, og selv om Kateryna fortsatt er ung har hun fått kjenne på belastningen.

Bare 18 år gammel bidro Kateryna til den ukrainske krigsinnsatsen. Hun jobbet som frivillig på det militære sykehuset i Dnipro. Der tok hun imot sårede fra fronten, ga førstehjelp og behandlet skader.

– Det var det som skulle bli starten på min militære karriere, sier hun.

Kateryna hadde ingen medisinsk erfaring fra tidligere, men fikk opplæring av leger og annet medisinsk personell på sykehuset. Det var også gjennom jobben på sykehuset hun kom i kontakt med den frivillige bataljonen som evakuerte skadde soldater fra fronten.

– Det var tydelig at det var mangel på folk og mange problemer med evakuering fra fronten, sier hun. 

Kateryna bestemte seg for at hun ville prøve seg på tjeneste ved fronten. Krigen lot ikke vente på seg og hun ble raskt satt i arbeid.

De tre første rundene ved fronten var hun lærling i evakueringsenheten. På den måten kunne hun lære arbeidet og forstå seg på krigen. På sin fjerde tur tok hun over ansvaret og fungerte som leder for evakueringsenheten.

– Det var mangel på både kunnskap og leger på det tidspunktet, derfor jobbet jeg både på sykehuset og ved fronten. To måneder ved fronten og en måned på sykehuset, forteller hun.

Mangelen på folk gjorde at påkjenningen ble stor. For Kateryna var jobben på sykehuset mest krevende.

– Jeg jobbet skift på 36 timer. Så var det en dag hvile og nye 36 timer. Det var ganske instenst, forteller hun.

Derfor bestemte Kateryna seg i 2016 for å kun jobbe med evakuering fra fronten.

Kampene rundt Mariupol

Parallelt med den russiske anneksjonen av Krym, brøt det ut væpnet konflikt i Donbas-regionen, som består av fylkene Donetsk og Luhansk. Pro-russiske separatister, med støtte fra Russland, erklærte uavhengighet fra Ukraina og etablerte de selverklærte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. Dette førte til kamper mellom den ukrainske hæren og separatiststyrkene. 

Det var i disse områdene Kateryna fra 2016 jobbet. Spesielt rundt Mariupol. I disse områdene jobbet hun blant annet tett på Azov, en del av den ukrainske frivillige hæren.

Kateryna minnes en spesielt vanskelig evakuering som fant sted i byen Hnutove, litt under to mil nord-øst for Mariupol. En ukrainsk soldat hadde tråkket på en mine. Under konstant beskytning av artilleri dro og slepte hun med seg mannen.

– Jeg fikk ham vekk, men under prosessen med å få ham i sikkerhet klarte jeg å ødelegge kneet mitt, sier hun.

Kateryna forteller at hun hadde store smerter i kneet i etterkant av hendelsen, men på grunn av situasjonen på bakken kunne hun ikke tillate seg selv å forlate sine kolleger ved fronten. 

Helt fram til 2021 døyvet hun smerten med medikamenter. Til slutt ble kneet så problematisk at hun ikke hadde noe annet valg. Like før invasjonen i desember 2021 gjennomgikk hun sin første operasjon for å behandle skaden. Siden den gang har hun hatt komplikasjoner og gjennomført nok en operasjon. Nå er hun på bedringens vei og trener seg opp på rehabiliteringssenteret i Irpin.

– For oss som driver med evakuering er dette vanlige skader. De fleste får problemer med knærne og ryggen etter tunge løft og bæring av skadde, sier Kateryna.

Trenger mer rehabilitering

Kateryna uttrykker takknemlighet overfor frivillige initiativer som Next Step Ukraine. Hun forteller at flere av hennes skadde kollegaer også har fått behandling og god rehabilitering.

En av soldatene som får rehabilitering på senteret er anestesilegen Vitalij. Da Russland invaderte Ukraina meldte han seg frivillig og tjenestegjorde i 72. mekaniserte infanteribrigade. Der risikerte han sitt eget liv for å redde andres, helt til han tråkket på en mine. Vitalij fikk en alvorlig hodeskade og sliter med hukommelsestap og motorikk. Han husker svært lite om hvem han er og livet før krigen.

Etter flere måneder med daglig rehabilitering har han gjort fremskritt, blant annet med økt utholdenhet og evnen til å huske hendelser fra behandlingen. Målet hans er å kunne nyte en kaffekopp og en røyk uten å søle, sier en av de ansatte ved senteret.

– Dessverre finnes det ingen slike programmer dedikert til de væpnede styrkene i Ukraina. Jeg håper at flere slike initiativer vil bli startet. For å gjøre det er vi helt avhengige av all støtte utenfra, sier Kateryna.

Det å få denne type rehablilitering etter en krigsskade er ganske sjelden og at de som får det er blant de heldige, ifølge Kateryna.

– Antallet skadde er omfattende og mange leger på sivile sykehus har ikke kjennskap til eller kunnskap om denne typen rehabilitering. I noen tilfeller gir ikke legene riktig behandling, og i noen tilfeller ingen behandling i det hele tatt. Ofte kommer også behandlingen for sent, sier hun.

Nære møter med døden

Selv om hun nå er langt unna fronten bærer Kateryna minnene om krigen med seg hver dag.

– Når oppgaven din er å behandle skadde og redde liv, så må man alltid holde hodet kaldt. Da kan man ikke la følelsene ta overhånd. Det kan få fatale følger, sier Kateryna.

Alvorlige skader og soldater som mister livet i kamp har hun lært seg å håndtere, men det betyr ikke at opplevelsene og inntrykkene ikke setter spor.

– Når man går gjennom krig sammen, så blir man som en familie. De er mine brødre og søstre. Hver gang jeg mister en venn er det som å miste et familiemedlem. Det er det som treffer meg hardest, sier hun.

– Akkurat nå som du er i behandling, er det greit å være her, eller vil du bare tilbake og gjøre jobben din?

– Jeg holder meg opptatt konstant og har alltid noe å gjøre, men ja, jeg vil tilbake til fronten, sier hun.

Selv om hun er i rehabilitering jobber hun mye. Hun bistår Next Step Ukraine med soldater som skal til de medisinske fasilitetene, gjør avtaler med spesialister og rehabiliteringssentre.

– Med dine skader, vil det være mulig å komme tilbake til operativ status og jobbe som du gjorde før?

– Nå som jeg er rehabilitert kan jeg gjøre samme jobben som før. Men alt avhenger av bataljonssjefen min. Det er han som avgjør hvilken funksjon han har mest brukt for meg i. Jeg får gjort mye i den rollen jeg fyller nå også, sier hun.

Kateryna omtaler krigen i Ukraina som en eneste stor nådeløs tragedie. Hun er takknemlig for all støtte som gis fra vestlige land, men ønsker mer oppmerksomhet rundt ukrainske krigsfanger. Hun trekker blant annet fram sine kolleger i Azov som forsvarte Mariupol. Omtrent hver søndag deltar hun i demonstrasjoner i Kyiv for å frigjøre vennene sine fra russisk fangenskap.

– Jeg håper verden ser hvordan de ser ut hvis de er så heldige å slippe fri fra russisk fangenskap. Hvordan de blir behandlet der er helt forferdelig, sier hun.