Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum (februar, 2016). Nå publiseres den for første gang på nett, i anledning Forsvarets forums Julekalender 2019.
Det var det kraftige nedtrekket i personellstrukturen i 2000 som gjorde at mange ble fristet med AST – avgangsstimulerende tiltak. Disse lønnsmidlene skulle primært rettes mot grupper Forsvaret i fremtiden hadde overskudd av.
Yrkesoffiserene hadde før 2005 et sterkt oppsigelsesvern og ble lovet lønn fram til pensjonsalderen – mot at de ikke jobbet i staten. Utbetalingene var avhengig av alder, for de i 50-årene var det snakk om rundt 60 prosent lønn.
Sivile kunne også få lønn i inntil to år, eller tre år hvis de videreutdannet seg. Mange som hadde passert 60, ble førtidspensjonert. Det overordnede målet med å nedskalere Forsvaret var å spare et par milliarder kroner årlig.
Nådde ikke målet
Forsvaret klarte målet om å kvitte seg med 5000 ansatte, men det kostet. På det meste over 800 millioner kroner i året. Fra 2007 har dette tallet vært jevnt synkende, men nedgangen bremset litt opp rundt 2012 da en ny gruppe på om lag 40 eldre offiserer ble innvilget ARL – avgang på redusert lønn.
Noen har også kommet til underveis, blant annet som følge av medisinske årsaker.
Frem mot 2029 skal ytterligere en halv milliard betales ut. Målet om å spare to milliarder kroner årlig nådde Forsvaret ikke. En kalkyle som ble laget for ti år siden, viste at 2009 skulle bli det året innsparingen var størst, med 934 millioner kroner.
Men totalt – over 45 år – er målet at Forsvaret skal spare 18 milliarder kroner netto på de 5000 som ble betalt ut av tjeneste.
Ledet arbeidet
Avdelingsdirektør Morten Larsen i Forsvarsdepartementet ledet arbeidet med å beregne de økonomiske følgene av nedbemanningen.
Han ønsker ikke å kommentere rapporten fra 2006, men sier innsparingstallene ble beregnet ut fra at alle de som fikk sluttvederlag ellers hadde stått i jobben til oppnådd pensjonsalder. Det ble altså ikke lagt inn noen tilfeldig avgang.
I år er det 319 personer som mottar AST på til sammen 73 millioner kroner, altså ei snittlønn på 227 000 kroner. Så er det 105 personer som deler på nærmere 38 millioner kroner i ARL, et snitt på nesten 360 000 kroner.
I tillegg betaler Forsvaret ventelønn til noen få personer. Forsvaret betaler også 2 prosent-innskuddet for den enkelte til Statens pensjonskasse, og lønnspakkene indeksreguleres.
Tallene
Tallene etter 2006, er hentet fra Forsvarets personell- og vernepliktsenter (FPVS), som igjen har tallmaterialet fra Forsvarets lønnsadministrasjon og Statens pensjonskasse.
Det var Forsvarets personelltjenester (nå FPVS) som i 2006 fikk forvaltningsansvaret for sluttpakkene, og i 2012 ga Forsvarsdepartementet beskjed om at de to ordningene AST og ARL skulle holdes adskilt. Vi har for oversiktens skyld holdt dem sammen.
Blir det ikke gitt nye sluttvederlag, vil siste AST bli utbetalt i 2027 og siste ARL i 2029. Men spareeffekten varer altså ytterligere 16 år fram i tid, ifølge de ti år gamle kalkylene til Forsvarsdepartementet.
Rask behandling
Kaptein Tor Gunnar Riise fikk innvilget sluttpakke før hans nærmeste sjef hadde rukket å behandle søknaden.
– Jeg sendte en søknad i september 2000 både tjenestevei og direkte til generalinspektøren for Luftforsvaret (GIL). Svaret kom veldig raskt. Etter elgjakta lå det brev fra GIL som hadde innvilget søknaden, forteller Riise, som nå er 64 år.
Han var 49 da dette skjedde og hadde 26 tjenesteår bak seg i Forsvaret. Jobben som mekaniker eller systemoperatør på Bell-helikoptrene var både interessant og trivelig.
Men som han også sier – man er ikke like mottagelig for nye ting når man har passert 45.
Som bestilt
Det ble mer å gjøre, flere utenlandsoppdrag og nye folk å forholde seg til. Riktig nok ble det ikke noe av oppdraget Riise hadde sagt ja til i Libanon, men Bosnia, omorganiseringer og innstramminger var ikke noe for Riise.
Dessuten tok kunstmaling stadig mer av tiden og tankene. Så tilbudet om sluttpakke kom som bestilt.
– Jeg beholdte 58,5 prosent av lønna, startet firma og fikk også et oppdrag med å utsmykke det nye Fellesverkstedet på Bardufoss for en halv million. Så jeg fikk en pangstart, erkjenner Riise i dag.
– Hadde panikk
Han tilhørte neppe en personellgruppe som trengte nedbemanning og helikopteroperatører er kostbare å utdanne. Han tror ikke han hadde fått ja på søknaden dersom han hadde ventet et par uker og den lokale sjefen hadde fått uttale seg.
– Det virket som om det var panikk. Forsvaret skulle nedbemanne kraftig, og det kom som en overraskelse på ledelsen i 339-skvadronen og Bardufoss flystasjon at jeg hadde fått sluttpakke, sier Riise.
Han skjønner ikke helt tankegangen til dem som betaler folk for å slutte, at det kan føre til besparelser. Heller burde man førtidspensjonert de eldste.
Tenk nøye gjennom
Riise beholdt redusert lønn i elleve år, i sum mellom to og tre millioner kroner. Nå har han pensjon på fjerde året.
– Det er viktig at den som velger en slik ordning, har tenkt nøye gjennom det først. For det blir en ny livssituasjon når man ikke lenger skal på jobb. Jeg lagde meg et atelier og driver både med maling, foto og innramming. Så søknaden min var ikke noe plutselig innfall, understreker han.
Også faren til Tor Gunnar sluttet i Forsvaret på redusert lønn før han oppnådde pensjonsalder.
Todelt marked
Bruken av sluttpakker gir et todelt arbeidsmarked, påpekes det i en studie laget ved Universitetet i Oslo. Sluttpakker av noe omfang ble første gang tatt i bruk her til lands da Esso nedbemannet på slutten av 80-tallet. Mønsteret var amerikansk.
Og da Statoil skulle redusere med oppimot 3000 årsverk for syv år siden, ble sjenerøse sluttpakker tilbudt: Mellom 65 og 75 prosent lønn frem til pensjonsalder.
Statoil skal igjen nedbemanne med inntil 1500 årsverk, men nå er pakkene kraftig redusert: De som har minst seks års ansiennitet i Statoil, kan ta med seg tolv månedslønner, mens de som har over 21 år bak seg i selskapet kan få 24 månedslønner.
– Sluttpakkene skapte en todeling i arbeidsmarkedet og fikk også betydning for lønnsoppgjørene. Det er bare en rik stat eller noen få sektorer i næringslivet som er i stand til å gi sluttpakker av noe omfang. Resten av arbeidslivet verken aksepterer eller er i stand til å gi slike vederlag, påpeker professor i industriell økonomi og administrasjon ved Universitetet i Stavanger Jan Erik Karlsen.
Ikke flere pakker
– Offiserer er høyt utdannet og kan som de i Statoil lett finne seg ny jobb. På grunn av skattesystemet veltes uansett det meste av kostnadene over på samfunnet. Skattebetalerne tar regningen, slår Karlsen fast.
Det kommer ikke til å bli tilbudt lukrative sluttpakker i den omstillingen Forsvaret nå står overfor.
Det antas at inntil 300 årsverk kan bli overflødige innenfor den omstillingen HR-sektoren nå gjennomfører, og i tillegg kan det bli et antall overflødige etter at Stortinget til våren har besluttet hvordan langtidsplanen for Forsvaret skal se ut.
Tiltak
Men alle disse må nøye seg med langt mer beskjedne kompensasjoner enn det vi kjenner fra tidlig 2000-tall.
– Pakkene den gang var hensiktsmessige for å sikre en ryddig nedbemanning på kort tid. Situasjonen var krevende og styringen var ikke stram nok, særlig i den tidlige fasen. Det var også en relativt kostbar løsning. Med bakgrunn i erfaringene fra den prosessen og en ganske annen total situasjon vurderer departementet nå – i samarbeid med andre departementer – tiltak, ikke avgangspakker, sier ekspedisjonssjef Kjersti Klæboe i Forsvarsdepartementets personellavdeling.
– Helt nødvendige
– Det er ingen tvil om at sluttpakkene var helt nødvendige i 2000, sier tidligere forsvarssjef Sigurd Frisvold.
Han styrte Forsvaret fra 1999 til 2005. Forsvarsstudien foreslo 4000 færre årsverk, men departementet plusset på med ytterligere 1000. Og det ble mange tøffe tak.
– Målene var innbyrdes motstridende, med innsparinger både på personell- og eiendomssida, og departementet sa ikke noe om hvilken kapasitet Forsvaret skulle sitte igjen med når omstillingen var ferdig. Det ble ensidig fokusert på økonomi, og så måtte vi forme den militære biten etterpå. Det resultert i ubalanse, sier Frisvold.
Vellykket
– Noen hevder at sluttpakkene som ble gitt, var for gode?
– Pakkene våre var så gode de måtte være. Den operative kapasiteten ble forbedret, og en rapport fra Statskonsult fra 2006 skryter av omstillingen sammenlignet med andre statlige omstillinger. Den betegnes som vellykket, selv om det også var ting å sette fingeren på. Pakkene var helt nødvendige, men det forsvant alt for mye kompetanse. Med nedbemanning på 5000 må nødvendigvis kompetanse forsvinne. I Sjøforsvaret prøvde de å styre mer bevisst, men da ble de jo ikke kvitt folk, sier den pensjonerte generalen.
Vanskelig spådom
Gunnar Bakkeland, som nå er direktør i konsulentfirmaet PwC, var ansvarlig for Statskonsultevalueringen i 2006. Noen år tidligere var han utleid fra PwC til Forsvarets overkommando for å støtte Frisvold og omstillingsorganisasjonen Argus.
– Det var fokus på å få vekk 5000 stillinger, to millioner kvadratmeter eiendom og to milliarder kroner i innsparinger, sier han i dag.
– Men var det fornuftig å betale folk lønn for å ikke komme på jobb?
– Jeg forstår hva du spør om, men har ikke noen kommentar til det. Det er vanskelig fem år i forveien å forutsi hva slags og hvor mange mennesker en organisasjon trenger. Se nå på oljebransjen, hvor konjunktursvingninger skaper stor usikkerhet. I Forsvaret er det en forholdsvis lang periode der du går på skole eller er i en stilling for å bygge opp kompetanse. Enhver plan har en viss usikkerhet, sier Bakkeland.
Hardt press
I Statskonsult-rapporten ble det ikke gjort noen økonomisk evaluering av omstillingen, for eksempel hvor mye penger Forsvaret sparte.
– Noen av de 5000 ville ha sluttet uavhengig av avgangspakker. Vi hadde ingen basislinje å måle mot. Altså, hva som ville skjedd om ingen tiltak var blitt satt inn, sier PwC-direktøren.
Øyvind Kirsebom Strandman var sjef i Argus under Frisvold og husker at det var et betydelig politisk press for å oppnå nedtrekket. Han er klar på at målene som gjaldt eiendomsmasse og antall stillinger, ble innfridd, men er usikker på om Forsvaret virkelig oppnådde to milliarder kroner i årlige innsparinger.
– Vi burde holdt igjen mer merkantil- og ingeniørkompetanse i Flo, men med det presset som var på å nå målet om 5000, var det umulig, sier den pensjonerte brigaderen.
