Julekalender dag 21: «Ragnhild»

​Denne saken ble opprinnelig publisert ​i papirutgaven av Forsvarets forum i februar 2016. Nå publiseres den for første gang på nett, i anledning Forsvarets forums Julekalender 2019.​​

Hun har holdningen til en ballettdanser, men utseendet til en soldat. Tatoveringen er et minne fra et utenlandsopphold. 

– Det å dra på en fest hvor jeg bare kjenner et par stykker, har jeg sluttet med. For da må jeg juge. 

Ragnhild (21) snører goretexen tett igjen i halsen. Skolen legger ingen føringer på hvor mange eller hvem elevene kan fortelle at de er der til. Men studentene praktiserer dette ulikt. Ragnhild har valgt å bruke en dekkhistorie hun selv har funnet på. Hun er blant de som har kommet gjennom opptaket og er nå andreårsstudent. Det er det bare noen få som vet. Derfor kaller vi henne Ragnhild. 

– Jeg vil at bare familien min og mine nærmeste venner skal vite at jeg går her. Det hender hun tenker på det når hun sitter på banen og ser på menneskene rundt seg. At hun vet masse de ikke vet, ting hun ikke kan fortelle til noen. 

– Du blir som en liten øy i havet. Det kan være ensomt. Å ha noen som er gjennom det samme er viktig. 

Samholdet i klassen er sterkt. Elevene forholder seg til «Chatham House Rules». Det vil si at det som sies ikke skal knyttes til personer, sted eller tid. 

– Det er ingen hemmeligheter oss klassekameratene imellom. Men vi er veldig innforstått med at vi ikke forteller om hverandre til andre. 

Hun mener hun kjenner klassekameratene bedre enn det deres egen familie gjør. 

– Vi kommer tett på hverandre. Jeg vet hvordan klassekameratene mine reagerer i de fleste situasjoner, hva de liker og ikke liker, hvem de er. Vi snakker ikke så mye om hvor mange søsken vi har eller hvor vi kommer fra. De vanlige tingene man ville spurt om på en fest, blir på en måte mindre viktige. 

* Dette er del to av vår reportasje om etterretningslevene. Du kan lese om opptaket til skolen i denne saken, som ble publisert i julekalenderen i går. 

Hemmeligheter

Studenter og ansatte er pålagt å forholde seg til sikkerhetsloven når det gjelder gradert og skjermingsverdig informasjon. Det går for eksempel på hvor mange, hvem og hva de eksakt arbeider med. 

– Generelt er det opp til den enkelte student og ansatt å vurdere om man sier hva man jobber med og til hvem. Så lenge det er innenfor sikkerhetsloven, sier nåværende sjef ved FEH, Roy Willumsen. 

– Vi har et sett med grunnregler for de som er uerfarne. Et eksempel er å ikke oppgi fullt navn på andre ansatte og studenter eller gi detaljer rundt antall og fordeling på ulike klasser. Som i Forsvaret generelt oppfordrer vi til å vise aktsomhet om opplysninger som gjelder tjenesten, i sosiale medier. Det gjelder også her. 

Ragnhild snakker om en sirkel av folk som vet. Ragnhilds sirkel består av den nærmeste familien og et par venner. 

– Hva sier du til de som ikke er en del av din innerste krets? 

– Så lite som mulig. Generelt legger jeg meg så nær sannheten som mulig. Da kan jeg gå langt uten å lyve. 

– Hvorfor er det viktig for deg? 

– Jo lenger inn i et nett av løgner du kommer, jo vanskeligere er det. Plutselig sier du noe feil eller glemmer hva du har sagt tidligere. 

– Du sier at du helst vil unngå å lyve. Samtidig har du valgt en yrkesvei hvor det ikke alltid er mulig? 

– Det er den største ulempen ved å drive med det vi gjør. Men jeg har ikke så stort behov for å gjøre meg interessant lenger. Ofte er det ikke vanskeligere enn å svare såpass kjedelig at folk ikke spør mer. 

– Hvor lett kjøper folk det da? 

– Folk i det sivile er ikke vant til å være mistenksomme eller stille spørsmål ved det de blir fortalt. Det var ikke jeg i begynnelsen heller. Men det hender man møter folk fra mediebransjen. De spør sjukt mye. 

Før hun begynte på skolen, fikk hun lett nye venner. Det gjør hun fremdeles. Men litt merkelig er det med nye bekjentskaper, sier hun. 

– Se for deg at en du kjenner godt, forteller at hun ikke bor der du trodde. Jeg synes balansegangen rundt hvor mye jeg skal fortelle, er vanskelig. 

Grønn uke

Det høljregner. Ragnhild og resten av andreklassingene har grønn uke, øvelser i felt. De har ansvar for å planlegge, koordinere og utføre øvelsen samtidig som de også er mentorer for aspirantene som har kommet videre. 

Nå skal patruljen hennes gå noen kilometer i terrenget før de skal finne en base, oppklare området og opprette en observasjonspost. Ragnhild synes det er viktig at kommende analytikere lærer å gå oppklaringspatruljer. 

– Når vi ber en patrulje om å gå ut, må vi vite at det tar tid, og at det er risikabelt. Vi må vite hva det koster. Det er et etisk perspektiv i dette også. Skal jeg bli leder en gang, vil jeg ikke be andre om å gjøre noe jeg selv ikke ville gjort. Det handler om menneskeliv. Kommer du høyt opp i systemet, ser du bare et tall på papiret. Jeg tror det er sunt å ha vært tall. 

Det blir mørkere. Gradvis blir grønt svart. Lommelyktene får vi ikke bruke. Ragnhild går bakerst. Regnet renner nedover goretexen hennes, hun famler seg framover. 

– Piggtråd, hvisker hun og legger til: 

– Jeg synes det er ekkelt å gå når det er mørkt. Ikke fordi jeg er redd. Men fordi jeg mangler oversikt. Hvert skritt er et spørsmål om du kommer til å falle. Aller best liker hun å gå i skumringen. 

– Da kan jeg se uten at noen ser meg. 

travelt

I taket henger ravnene. Skolens symbol. Fjærene er svarte, øynene røde. Hugin og Munin. Vi er i Bletchley-fløyen en vanlig skoledag på Etterretningshøgskolen. Fløyen har navn etter Bletchley Park, stedet hvor britene samlet sine skarpeste kodeknekkere under andre verdenskrig. Klasserommene er oppkalt etter kjente etterretningsfolk, tidligere CIA-sjefer og kodeknekkere som Alan Turing, som du kanskje har sett i filmen «The Imitation Game.» 

Studentene bor, spiser, trener, sover og pugger på Lutvann i Oslo. Over inngangsdøren henger mottoet: Non favet fors nisi mente praeparatis: «Det forberedte sinn utnytter mulighetene best.» 

Ragnhild sier at hun aldri har vært av typen som har strevd med leksene. 

– Slik er det ikke her. Alle arbeider leveres inn til retting. Det er masse prøver. Den store jobben ligger i etterarbeidet, når vi får tilbake de rettede versjonene. 

Mange står opp tidlig for å lese et par timer før skolen starter. Etter skolen er det trening og middag, før de fleste leser et par timer til. Stort sett er man ferdig mellom åtte og ti på kvelden. Språkundervisningen består av grammatikk, oversetting, tolking, muntlig øving og lesing av russisk litteratur, politikk og nyheter. I tillegg kommer etterretningsfagene. Studentene tar også grunnleggende befalsutdanning parallelt med glosepuggingen. 

– Det er mye press, høye krav og store informasjonsmengder. Det forventes at vi husker ting som ble nevnt i en bisetning for flere uker siden. Men det virker, vi blir flinke, sier Ragnhild. 

– Hva tenker du om at det er så lite fritid? 

– Å dra på kafé eller shopping etter skoletid er ikke et alternativ. Da lærer du ikke språk. Du må jobbe sinnssykt mye for å bli god. Jeg har lyst til å være dyktig når jeg er ferdig. 

Hvert år er det noen som ryker ut på språkbiten. I løpet av første semester må elevene vise evne til å lære seg språk. De som ikke henger med på tempoet fram mot jul, mister plassen. Derav den sagnomsuste «fredagsprøven». 

I dusjen har noen hengt opp en laminert plakat med russiske sanger. 

– Er miljøet her litt nerdete?

– Vi benytter en hver tid til pugging, også synging i dusjen, sier en andreårsstudent og ler. 

Ragnhild og de andre studentene forteller at de benytter fritida til å spørre og grave om alt mulig blant eldre studenter og folk i miljøet rundt seg. Dirking av låser er ikke pensum, men i en av glassmontrene i korridoren skulle det egentlig ligge en sabel. Nå ligger det en liten leketøysabel i plast der. 

– Humor, sier en av lærerne i forbifarten. 

Fra det ene klasserommet klimpres det på en gitar. En russisk folkesang om en kvinne som venter på at kjæresten skal komme hjem fra krigen. I et annet klasserom diskuterer de russisk grammatikk, på russisk. I en kasse ligger gamle, russiske uniformsluer. De brukes på julebordet. Motsatsen til «Uncle Sam» henger på veggen. «Moderlandet kaller», står det på plakaten. Kvinnen er kledt i rødt. I klasserommets bokhylle troner tunge klassikere, Dostojevskij, Tolstoj, Gogol, Pusjkin, Akhmataova – alle på russisk, selvsagt. 

«Deres er hemmeligheten...», slik begynner diktet av Jens Bjørneboe som er meislet inn i en stein i skolegården til Forsvarets etterretningshøgskole. Bjørneboes status som samfunnsrefser har gitt ham plassen. Kritisk tankegang er en viktig del av utdannelsen. 

Skolens historie har røtter tilbake til 1954. Da var den kjent som Forsvarets russiskkurs. Flere tidligere statsråder, akademikere, politikere, diplomater og næringslivsledere har tatt kurset. 

– Det unike med skolen er båndene til E-tjenesten, sier Freddy Furulund, som var rektor ved skolen fram til i fjor høst. 

– Hovedutfordringen med slike studier er at etterretningsmiljøene er lukkede. Etterretningsstudier blir derfor ofte historiske og svært generelle. Det er ikke tilfellet hos oss, sier han. 

Tette bånd

Det er bare i Norge og USA at man har etterretningshøgskole med direkte tilknytning til Etterretningstjenesten. Fram mot 1990-tallet fokuserte skolen bare på russisk. På 2000-tallet måtte skolen gjøre helomvending. Elevene skulle ikke bare ha godt språkøre, de skulle også være i stand til å klare seg i felt. I dag er skolen godkjent som offentlig høyskole. 

– Vi må forholde oss til Universitets- og høyskoleloven samtidig som vi må forholde oss til sikkerhetsloven, sier sjef for FEH, Roy Willumsen og legger til: 

– Vi er åpne der vi absolutt skal være åpne, og så må vi skjerme deler som er begrenset av sikkerhetsloven. 

– Skolen har vært omringet av mystikk og hemmelighold. Er det noe dere nå ønsker dere vekk fra? 

– Mystifisering av skolen er ikke noe vi ønsker, men det er gjerne inntrykket som blir skapt av andre. Vi arrangerer nå en årlig familiedag hvor studentenes familie blir invitert til skolen for å se hvordan de jobber og bor. Nå som vi er høyskole, er vi avhengig av godt samarbeid med andre utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer. Skal vi få til det, må vi ha en skole som er åpen for dialog med andre. 

I en av korridorene på skolen henger det et bilde av tredjeårskullet. De står oppstilt som på et klassebilde. Alle har uniform og gevær. Øynene deres er sladdet med en tykk svart strek. 

– Er det et uttrykk for etterretningshumor? Å sladde bilder av seg selv i sin egen gang? 

– Jeg er faktisk ikke sikker på om det er tull eller alvor, sier en fra arabiskstudiet og smiler. 

Tre personer spør fotografen om kameraet har geotagging. Hele klassen har tapet over kamerahullet på Macen. 

– Er dere paranoide? 

– Hehe. Kanskje litt mer enn da vi begynte. Men jeg vil si at vi er bevisste, ikke paranoide, sier en fra russerklassen. 

Hybelliv

På hybeldøra til Ragnhild henger det en tegning av en liten flodhest. Det var et av de første ordene hun lærte på russisk. Det synes hun er litt komisk. Det er på denne hybelen hun leser om kvelden. Lampa og pynteputene er et forsøk på å gjøre det mer koselig, forklarer hun. Det er bare klassekameratene hennes som har sett hybelen. 

– Jeg har ikke havnet i noen situasjon hvor jeg har ønsket å ha med meg noen hjem. 

Hun ler og legger til: 

– Men jeg vil tro at noen av sjarmørgutta i klassen skulle ønske at det gikk an å ta med seg noen hjem i blant. 

– Det er en del sjarmører i klassen? 

– Ja, det slo meg da jeg begynte, at folkene her er veldig karismatiske. Et fellestrekk er at de fleste snakker godt for seg og greier seg bra i sosiale settinger. 

Over skrivebordet henger noen blomster, en kartstump fra en mestringsøvelse, ulike militære distinksjoner. Hun har et oransje sengesett fra IKEA. Over senga er en gammel propagandaplakat for kommunismen klistret opp. I bokhyllene står russisk litteratur og grammatikkhefter. På oppslagstavla over vasken: en lapp fra kjæresten, som i en humoristisk tone ber henne huske å ta p-pillene sine. 

Robuste

Det spraker fra sambandet på ei hytte. En gruppe tørre og varme andre- og tredjeklassinger forsøker å tegne opp på kartet hvor de ulike patruljene med aspiranter befinner seg. 

– Allerede klokken halv ti fikk vi inn en som var hypotermisk (kuldesjokk, journ. anm.) De hadde fått beskjed om at det var meldt 20–40 millimeter regn. Likevel spurte ingen om primus eller ekstra presenning, sier en tredjeklassing og rister på hodet. 

– Nå må vi justere planen, legge ambisjonsnivået litt ned, sier hun som skriver kjøreplan på tavla ved siden av. 

– Det skal ikke være så tøft at de er fortvilet hele tiden? 

– Nei. Denne uka er det læringsprosessen som er viktig. Hvis de bare er bløte, slitne og kalde, kommer de ikke til å huske noe av det vi prøver å lære bort. 

Hvert år sendes studentene ut i praksis. 

– Du blir kastet ut i det. Du skal være ganske robust, sier Ragnhild. 

– Hvis du ikke er trygg på deg selv, skal du i alle fall være trygg på at du har noe der å gjøre. Du blir presset i situasjoner som er ubehagelige. Men du vokser på det. Sannsynligvis blir jeg plassert i en stilling jeg føler jeg ikke mestrer i det hele tatt. Men etterhvert vil jeg se at de hadde rett ved å plassere meg der. Det er ulikt meg, for jeg liker å bestemme selv. 

– Hvordan er det å legge såpass mye av ansvaret for begynnelsen av karrieren sin i andres hender? 

– Jeg skal inn i et miljø jeg ikke kan google. De som skal plassere meg, kjenner meg utrolig godt, kanskje bedre enn jeg selv gjør. Jeg har innfunnet meg med at jeg ikke kan planlegge hvor jeg skal, sier Ragnhild. 

Øverst på ønskelista står en strategisk stilling på politisk toppnivå, som beslutningsstøtte til politikere i Nato eller Norge. 

– Jeg ser ikke på det som noen ulempe å jobbe hardt. Du blir sliten av det, ja. Men så blir du ikke dyktig av å kose deg heller. Du må pushe, og du må tåle å være litt ukomfortabel for å vokse. Klart vi blir lei i blant. Men så blir vi også skikkelige gode på det vi gjør.

* Dette var del to av vår reportasje om etterretningslevene. Du kan lese om opptaket til skolen i denne saken, som ble publisert i julekalenderen i går.