Julekalender dag 19: Grisen som skal redde norske soldater

På operasjonsbordet ligger en «pasient» med alvorlige blødninger etter skuddskader. Pasienten er en gris.

Publisert Sist oppdatert

Denne saken ble opprinnelig publisert ​i papirutgaven av Forsvarets forum i oktober, 2012. Nå publiseres den for første gang på nett, i anledning Forsvarets forums Julekalender 2019.

– Pasienten har skuddskade i buk og lår med omfattende blødninger, konstaterer kirurg Bernt Erik Engebretsen

Med en skalpell lager han et snitt og fører hånda ned blant dampende innvoller for å undersøke skadene forårsaket av prosjektilene.

– Se for deg at du er i Meymaneh. Pasienten må evakueres og skal riste i et fly i flere timer. Hva vil du gjøre, spør instruktør Steinar Kiil.

– Vi har perforeringer på tarm og skader på milten. Jeg ville fjernet milten, den er et organ som blør mye, svarer kirurgen.

Skuddskade

Vi befinner oss på Krigskirurgi-kurs på Sessvollmoen. Hvert år bruker Forsvaret om lag 90 griser for å trene prosessen fra livreddende førstehjelp på skadestedet til kirurgisk behandling. Kurset holdes en gang i året samt under opptreningsperioder for helsepersonell som skal til utlandet. I år deltok 117 kurselever, deriblant 32 kirurger.

– Først og fremst handler det om teamarbeid rundt en hardt skadet pasient. Når det gjelder å stanse store blødninger og skuddskader er det mest realistisk å trene på griser. Vi har også avanserte dukker, men ingenting kan erstatte det å operere på noe som blør og dør dersom man gjør feil, forklarer overlege Johan Pillgram-Larsen som er ansvarlig for faginnholdet på kurset.

– Dette er den mest realistiske treningen man kan få uten at det er en skarp situasjon. Det er ingen tvil om at dette bidrar til å redde liv, sier kursoffiser løytnant Daniel Nordmeland.

Narkose

 I et av naborommene til operasjonssalen ligger grisebingene. Her lukter det skarpt av fjøs. Noen av dyrene slumrer. Andre roter i sagflisen og snøfter uvitende om hva som foregår på andre siden av veggen. Der ligger fire av deres artsfrender allerede på operasjonsbordet. I løpet av uken kurset varer brukes 36 griser for at kirurgene skal få så realistisk trening som mulig.

– Griser er anatomisk veldig like mennesker. De har kanskje mer til felles med oss enn vi liker å tro, forklarer ansvarlig veterinær, oberstløytnant Simen Forr Toverud.

Alle deltagerne må gjennom en etikkleksjon om bruken av forsøksdyr i forkant av kurset.

– Vi legger stor vekt på at dyrene blir så lite stresset som mulig. De har kort transportvei fra gården og får tid til å roe seg ned etterpå, sier Toverud.

I båsen ved siden av finner en annen veterinær frem en sprøyte som fylles med klar væske. Han setter seg på huk ved siden av en av grisene, legger en hånd på nakken og fører nålen inn. Grisen rykker til, tar noen ustø skritt og legger seg tungt ned på halmen.

– Et stikk i nakken. Deretter blir det svart og dyret gjenvinner aldri bevisstheten, forklarer Toverud mens grisen bæres ut av rommet.

Et stikk i nakken. Deretter blir det svart og dyret gjenvinner aldri bevisstheten 

Skutt

Bare noen minutter senere befinner vi oss ute i duskregn på skytebanen. Grisen henger med beina i været, spent fast i en anretning. Om lag 20 meter unna ligger en soldat med en rifle mellom hendene. Et skarpt smell flerrer luften. Det rykker til i grisekroppen når kulen treffer lårbeinet som splintres. Til slutt får grisen et skudd gjennom buken. Dette er startsignalet for førstehjelpsteamet som har stått med ryggen til. De skal ikke vite hva som venter dem når de kommer løpende bort til pasienten.

– Vi har kraftige blødninger! roper en av dem og strammer en tourniquet rundt låret. En annen går i gang med å stappe utgangssåret med gasbind, mens to andre sjekker åndedrettet og sørger for å opprettholde kroppstemperaturen i det kjølige været. Så fort tilstanden er stabil spennes grisen fast på en båre og fraktes inn på operasjonssalen som allerede summer av nervøs energi.

Barriere

 – Vi trener på å ta imot grisen på samme måte som vi ville gjort ved en reell skade i Afghanistan. Hvis vi slurver, dør grisen raskt. Men etter å ha gjort dette noen ganger, blir man en mye bedre kirurg. Soldatene i utenlandsoperasjoner fortjener den aller beste beredskapen. Og da er vi nødt for å trene på denne måten, sier Steinar Kiil som har vært instruktør på kurset i tolv år.

Til daglig er han kirurg på Tønsberg sykehus. Nå står han og følger med på kursdeltager Bernt Erik Engebretsen.

– Det å operere på et levende vesen er en barriere man må over. Derfor er dette kurset obligatorisk for alle leger som spesialiserer seg innen generell kirurgi. Jeg husker selv da jeg deltok for første gang. En av instruktørene stakk hull på grisehjertet så blodspruten sto rett i ansiktet på meg. Jeg var så redd at jeg knapt visste hvilket bein jeg skulle stå på, smiler han.

Selvtillit

For det hele ser unektelig ganske brutalt ut. Grisen ligger på ryggen med tunga hengende ut av munnen. Tunga brukes i overvåkningen av pasientens tilstand. Hele buken er åpen og blottlegger innvollene som dirrer svakt og beveger seg med åndedrettet. En veterinær sjekker kontinuerlig at grisen er helt bevisstløs.

For kirurg Bernt Erik Engebretsen er det første gang han deltar på kurset.

– Man opparbeider seg selvtilliten som trengs for å gjøre de riktige tingene den dagen det virkelig gjelder. Samtidig er mye av dette overførbart til min jobb som kirurg på Lillehammer sykehus. Men der går det mest i bilulykker og skiskader, forklarer han.

Man opparbeider seg selvtilliten som trengs for å gjøre de riktige tingene den dagen det virkelig gjelder.  

Knivstikk

Operasjonsteamet har jobbet for å holde liv i den hardt skadde pasienten i nærmere to timer. Flere må stadig vekk tørke svetten under de glødende operasjonslampene. Men den største utfordringen gjenstår fortsatt.

– Vi prøver å stresse kursdeltagerne så mye som mulig, sier instruktør Kiil og punkterer hjertet med skalpellen. Friskt blod pumper ut i brysthulen. Det blir hektisk aktivitet rundt bordet for å stanse blødningen og kirurgen må sy på det bankende hjertet. Etter hvert stanser det likevel å slå.

En operasjonssykepleier kommer med et apparat bestående av to metallplater med håndtak. De legges rett mot hjertet. Alle tar et skritt bort fra bordet mens et elektrisk støt sender rykninger gjennom grisekroppen. Hjertet tar igjen noen nølende slag, men banker snart regelmessig.

Instruktør Kiil har trukket seg litt tilbake for å vurdere hvordan kirurgteamet takler situasjonen.

– Heldigvis er det så sjelden skyteepisoder i Norge at vi må trene på griser for å opprettholde beredskapen. Jeg synes kursdeltagerne klarer seg veldig bra. Men ikke fortell dem det enda.