Meninger
Norges veteranheder – anerkjennelse for kampkraft
Offentlig veteranivaretakelse og anerkjennelse har en direkte effekt på landets forsvarsevne og forsvarsvilje. Veteranforbundet SIOPS mener at regjeringen må prioritere midler til anerkjennelsestiltak for utenlandsveteranene.
ANERKJENNELSE: Regjeringen må prioritere midler til utenlandsveteranene, mener SIOPS. Bildet er fra arkivet og viser medaljene til en veteran som blant annet har tjenestegjort i internasjonale operasjoner i Balkan.
Foto: Henrik Sataøen, Forsvarets forum.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Forsvarets medaljer er storsamfunnets fremste og tydeligste symbol på anerkjennelsen av den innsats norske soldater gjør i utenlandsbidrag, og i nasjonale operasjoner.
Landets utenlandsveteraner har gjort og gjør et betydningsfullt arbeid ikke bare for Norges interesser, men også for internasjonal fred, sikkerhet og stabilitet.
Norske kvinner og menn skal i første rekke bli ivaretatt av Forsvaret og helsevesenet etter utenlandstjenesten, men også gitt den anerkjennelsen de fortjener fra myndighetene som sendte dem ut.
Offentlig anerkjennelse har utviklet seg stort fra andre verdenskrig og fram til dagens operasjoner, og flere militære medaljer har blitt etablert og endret de siste årene – slik som medaljen for såret i strid og innføringen av en egen medalje for internasjonal tjeneste.
Tilbakevirkende kraft
SIOPS og flere i det norske veteranmiljøet har arbeidet for å gi tilbakevirkende kraft i tildelingen av medaljen for såret i strid og falne i strid til starten av internasjonale operasjoner i 1947, førstnevnte fikk vi endelig gjennomslag for i fjor etter at statuttene ble endret av forsvarssjefen.
SIOPS ser med stor bekymring på den svært pressede ressurssituasjon for Forsvarets veterantjeneste (FVT) og avdelingens dekorasjonsseksjon, som i dag har hovedansvaret i første instans for å håndtere innstillinger på militære medaljer.
Seksjonen er sterkt presset på personellsiden, som igjen i flere tilfeller kan medføre lang saksbehandlingstid for enkeltveteranen og deres familier.
Arbeidspresset mot FVT kan bli ytterligere forsterket etter utvidelser og innføringen av nye militære medaljer. Oppgaveporteføljen øker, men ikke ressursene.
Vi forventer at politikerne tydelig prioriterer økte midler til dekorasjonsseksjonen, og til Forsvarets dekorasjons- og anerkjennelsesarbeid for øvrig.
SIOPS anmoder om at regjeringen tar inn styrkingen av FVTs dekorasjonsseksjon i den nasjonale tiltaksplanen for veteranene.
Lang saksbehandlingstid, som dessverre også forekommer i mange av erstatningssakene, forverrer helsesituasjonen for flere skadde utenlandsveteraner, og for deres etterlatte og nærstående.
Dekorasjoner og medaljer kan i flere tilfeller ha en positiv innvirkning i livet til skadde utenlandsveteraner. Medaljer er på denne måten også en form for ivaretakelse, der enkeltveteranen blir sett og forstått av det offisielle Norge.
Regjeringens anerkjennelsespolitikk
Minnesmerker i inn- og utland er også en sentral del av den synlige veterananerkjennelsen, der myndighetene viser sin offentlige respekt for offeret til den enkelte soldat.
Mange av de militære minnesmerkene i Norge er reist av lokale initiativ, og det finnes flere norske minnesmerker i utlandet, slik som i Libanon og i Normandie.
Dessverre er det flere eksempler på at minnesmerkene forfaller, og det finnes ingen offentlig oversikt over disse i dag.
Politikerne har et spesielt ansvar i å verne om norsk krigshistorie, og SIOPS mener at regjeringen og kommunene må prioriterer vedlikehold av minnesmerkene.
I fjor behandlet Stortinget et representantforslag fra opposisjonen om å opprette en helhetlig oversikt over minnesmerkene, og en søknadsordning for vedlikehold av disse. SIOPS støttet intensjonen i stortingsvedtaket, og har tydelige forventninger til regjeringen.
Vi er nå spørrende til om Forsvarsdepartementet vil gjennomføre stortingsvedtaket.
Anerkjennelse er viktig og betyr mye for utenlandsveteranene og deres familier, og er en moralsk forpliktelse for landets politikere og militære ledere.
Takknemligheten for våre kvinner og menn i uniform kan og bør vises av beslutningstakerne også utenom frigjørings- og veterandagen 8. mai. En anerkjennelse vi alle kan vise den enkelte.