Hun husker at hun var spent. Året er 1996, Iris Fivelstad er 21 år. Hun har nettopp kjøpt seg et hotell på tvangsauksjon for 10 000 kroner, som eneste interesserte kjøper. På tur med cruiseskipet hun jobber på, med stopp i Athen, får hun beskjed om at anskaffelsen er i boks. Nå er det opp til henne å redde det som den gang het Hotell Norangdal, på Fivelstadhaugen i Stranda kommune, midt i hjertet av Sunnmørsalpene. Bygget av tippoldeforeldrene 1885 og drevet av familien frem til 1950.
– Mange sa at det ikke kom til å gå og det ville jeg motbevise. Av og til er det godt å være litt naiv og ikke helt vite hvor bratt læringskurven kommer til å bli, sier Iris Fivelstad.
Mange sa at det ikke kom til å gå,
og det ville jeg motbevise
Siden har hun vært hotellsjef, til det som nå heter Villa Norangdal. Et familieklenodium, men også et verneverdig kulturminne. Innovasjon Norge, Kulturminnefondet, og Sparebanken Møre sørget for økonomisk støtte til den driftige ungjenta.
– Det er ikke en romantisk drøm om å være hotellvertinne som driver meg. Motivasjonen har vært å bygge opp en bedrift fra bunnen, å knekke den nøtten det er å få noe slikt til å gå rundt, sier gründeren selv.
Hotellet bar sterkt preg av å ha ligget brakk i lang tid og noen år gikk før Fivelstad hadde mulighet til å sette det i stand. I 2007 sto nyrestaurerte Villa Norangdal klart til å ta imot sine første gjester, med 12 sengeplasser. Sunnmørsregionen er en turistmagnet med mange hoteller og Fivelstad hadde derfor lyst å gjøre sin egen vri. På utsiden er Villa Norangdal som et hvilket som helst annet hotell fra samme tidsepoke: Et idyllisk, hvitt trebygg. Men innvendig er det noe for seg selv: Hvert rom er innredet med design fra ulike tidsepoker: 1900, 20, 30, 50, 60 og 70.
Det er ikke en romantisk drøm om å være hotellvertinne som driver meg
I 2010 ble Iris Fivelstad og Villa Norangdal tildelt Olavsrosa fra Norsk Kulturarv for godt vern av et verdifullt kulturminne med en interessant historie.
– Interessen for møbeldesign og interiør startet med at jeg skulle utruste hotellet og det har fortsatt som en kjærkommen hobby.
På de mange turene med Sjøforsvarets ulike fartøyer, har hun utnyttet muligheten til å gjøre bruktkupp på lokale antikvitetsbutikker og loppemarkeder.
Før de kommer til en ny havn, har hun allerede kartlagt det lokale bruktmarkedet.
– Når kollegene går på fotballpub, er jeg i gang med butikkrunden min.
Det er mest interiørgjenstander som lamper og liknende hun frakter med seg hjem.
– En kjøkkenstol er vel den største tingen jeg har tatt om bord. På ubåttokt i Skottland fant jeg en gang et teppe og det gikk helt fint å lagre sammenrullet i maskinrommet.
Vi møter henne på jobb ved KNM Tordenskjold, som er Marinens maritime krigføringssenter. På veggen bak kontorstolen henger Optimistprisen som hun ble tildelt i fjor for innsatsen sin som gründer. Et serigrafi av kunstneren Per Kleiva, viser en bit vestlandsk landskap.
– Når jeg trenger litt ekstra inspirasjon, kan jeg bare snu meg og se på det bildet!
På ubåttokt i Skottland fant jeg en gang et teppe
Frem til årsskiftet skal hun fortsette i stillingen sin på Haakonsvern, der hun blant annet jobber med taktikkutvikling. I januar overtar hun kommandoen på KNM Otto Sverdrup når den er tilbake i Norge etter å ha ledet den stående Nato-styrken (Standing Nato Maritime Group 1). Hun blir da første kvinnelige skipssjef på fregatt.
Hver fregatt er verdt rundt fem milliarder kroner.
– Fregattene i Nansen-klassen er helt klart Norges mest avanserte kampsystem. Og eneste som opererer i hele tre dimensjoner, det vil si under vann, over vann og mot luft.
Noen vil mene det er et hav av forskjell på å drive et hotell og en fregatt. Fivelstad ser paralleller, i hvert fall når det gjelder hva som driver henne.
– Begge deler handler om å løse store utfordringer, «knekke nøtter», om enn i ulik skala, selvsagt. På Otto Sverdrup får jeg utvikle taktikk og utnytte noe av det mest avanserte materiellet Norge har.
Mens hverdagene er viet Marinen, bruker Iris Fivelstad helger og ferier på hotellet. Sånn har hun levd livet i mange år allerede og det har hun tenkt å fortsette med. Før hun mønstret på Sjøforsvarets fartøyer, fikk Fivelstad med seg slutten av det norske cruiseeventyret på slutten av 1990-tallet. Hun vokste opp med turistskipene som frekventerte fjordene rundt hjembygda. Moren, som opprinnelig er tysk, jobbet som bussguide.
– Jeg har alltid kjent en dragning mot det maritime, så det var nok ikke overraskende at jeg mønstret på cruiseskip etter videregående.
Etter vel et år rundt i Middelhavet og Karibien, kom behovet for større utfordringer og tanken på å søke seg til Sjøforsvaret.
– Etter at jeg kjøpte hotellet, skjønte jeg også at det var fornuftig å ta en utdanning der jeg fikk lønn samtidig.
Fivelstad gikk rett fra Befalsskolen for Marinen og over på Sjøkrigsskolen, fant raskt ut at hun likte det livet. Og nå er hun i ferd med å nå toppen i Sjøforsvaret, i hvert fall så langt opp man kan nå om bord i et skip. Hittil har hun seilt sju år på fregattene i Nansen-klassen, to år på Oslo-klassen og to år på ubåt. Hun ser frem til sjøtjenesten som fregattsjef fra januar.
Etter at jeg kjøpte hotellet, skjønte jeg også at det var fornuftig å ta en utdanning der jeg fikk lønn samtidig
– Jeg kjenner absolutt loppene i blodet. Her om dagen gikk jeg tur på Fløyen og hørte tyfonen fra et skip som lå til kai, da fikk jeg trang til å løpe ned dit med én gang, forteller Fivelstad med en liten latter.
