Hvem skal vi stole på?

​Debatten om Hærens og Heimevernets størrelse har fått en ny omdreining denne uken etter at nettstedet AldriMer.no offentliggjorde det som hevdes å være en nesten ferdig forskerrapport om Heimevernets fremtidige struktur og omfang. Hovedkonklusjonen er at Heimevernet trenger 12 000 flere soldater enn det stortingsflertallet planlegger.

Rapporten skal være laget av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), noe sjefen der avviser. Han kaller den offentliggjorte teksten for et falsum. Forsvarsministerens politiske rådgiver, Audun Halvorsen, skrev det enda sterkere på sin Facebook-side: «forfalskning av forskning». Dette forhindrer ikke at både Venstres Ola Elvestuen, Sps Liv Signe Navarsete og flere av de tillitsvalgte i Forsvaret har forholdt seg til lekkasjen som om den er troverdig. De stoler åpenbart mer på et nettsted som er finansiert av selverklærte forsvarsvenner enn på Forsvarets politiske og militære ledelse, og de forlanger at forsvarsministeren sørger for åpenhet både om rapporten og det som eventuelt er et falsum innen valget.

Senterpartiet og Venstre har i de to siste årene posisjonert seg som landmaktens forsvarere på Stortinget. Mens regjeringspartiene og Ap har disponert den største delen av fremtidige forsvarsbevilgninger til jagerfly og sjøforsvar, har de to småpartiene på ulikt vis funnet plass til å gi litt mer penger til de som går i grønn uniform. Ettersom regjeringen i fjorårets arbeid med langtidsplanen for Forsvaret skjøv diskusjonen om landmaktens fremtid foran seg, er dette blitt et hett valgkamptema. Ikke bare i Nord-Norge, der interessen for Hæren er ekstra stor, men blant tidligere hær- og HV-ansatte over hele landet. Dem er det mange av.

Senterpartiet og Venstre profiterer på at det har spredt seg en mistanke om at regjeringen har nedprioritert landmakten av finansielle grunner. Påstanden er at de store partiene og forsvarsledelsen innser at det ikke vil være penger nok til å finansiere fly, fregatter og ubåter, dersom man legger opp til å ha en stor hær med moderne utstyr. Derfor forsøker de å fremstille behovet for en stor hær som mindre enn det egentlig er. Noe av den samme logikken gjelder for Heimevernet (HV), men der spiller det også inn at de fleste forsvarstopper er skeptiske til selve ideen om å ha deltidssoldater. HV kan etter deres mening aldri bli profesjonelt nok.

Tautrekkingen mellom forsvarsgrenene om ressurser er gjenkjennelig fra historien. Det har også alltid vært intense diskusjoner mellom ulike militære ledere der fargen på uniformen har vært styrende for beskrivelsene av fremtidige trusler og derpå følgende strukturkrav. Frykter vi en russisk invasjon, må vi ha et sterkt landforsvar, mens det er fly, ubåter og spesialstyrker som er tingen, dersom Russland, eller andre, truer med nålestikksoperasjoner mot Svalbard eller oljeinstallasjoner.

Det nye i de siste årene er at diskusjonen mellom de ulike leirene bringes ut i offentligheten ved hjelp av styrte lekkasjer til mediene og utvalgte forsvarsvenner. Da regjeringen jobbet med langtidsplanen i fjor og i forfjor, ble til og med utvalgte regjeringsnotater lekket. Det var så ekstraordinært at både Forsvaret og politiet startet etterforskning – uten at det førte til noen større klarhet om hvem som lakk og hva som var sant.

Av og til er det bra for samfunnet og for samfunnsdebatten at hemmeligstemplet informasjon blir lekket til offentligheten. De som ved å lekke bryter sin taushetsplikt og formelt sett opptrer illojalt kan være samfunnets helter. Men de kan også være snevre forkjempere for sine egne interesser – uten at de tar hensyn til lekkasjenes skadevirkninger.

I den pågående forsvarsdebatten virker det som om lekkasjene, illojaliteten og mistroen er blitt så omfattende at det er skadelig. Når representanter for forsvarsledelsen sier at lekkede dokumenter er et falsum, selv om de på mange måter bærer preg av å være troverdige, blir vi på utsiden henvist til å velge hvem vi skal tro på. Det er ikke mulig for oss å vurdere ulike resonnementer opp mot hverandre.

Dersom vi velger å tro på lekkasjene, slik det virker som om Venstre og Sp gjør, må vi også gå ut i fra at sjefen for FFI og Forsvarsdepartementets politiske rådgiver lyver. Velger vi å tro på disse to toppene, får vi et inntrykk av en illojalitet i systemet som er uten sidestykke. Da må vi rett og slett tro at noen av Hærens og Heimevernets forkjempere er så fanatiske at de fabrikkerer rapporter for å få gjennomslag for sitt syn.

På et hvert samfunnsområde er en slik tillitsbrist alvorlig, men for Forsvaret er det mer enn det. Den er ikke til å leve med.

Denne kommentaren har tidligere blitt publisert i Morgenbladet.