Debatt:

Tidsvitner fra 2. verdenskrig har vaksinert oss mot tankegodset fra nazistene, skriver Harald Stanghelle. Dette bildet er fra frigjøringen 8. mai 1945 i Oslo.
Tidsvitner fra 2. verdenskrig har vaksinert oss mot tankegodset fra nazistene, skriver Harald Stanghelle. Dette bildet er fra frigjøringen 8. mai 1945 i Oslo.

Historisk risikosport

Tidsvitnene fra verdenskrigen er ikke lenger aktive blant oss. Vi er på egenhånd nå. Det lover ikke bra.

Publisert Sist oppdatert

I denne koronatiden blir også årets frigjøringsjubileum annerledes enn det vi er vant til. Sterkt nedtonet. Mer digitalt. Og der veteranene glimrer ved sitt fravær.

Det siste har selvsagt sin naturlige forklaring. 75 år er gått siden jubeldagen 8. mai 1945. Tidsvitnene fra det store krigsoppgjøret er i ferd med å gå ut av tiden. Og med dem en insisterende påminnelse om at hva akkurat Andre verdenskrig handlet om: et ideologisk oppgjør mellom et nazistisk skrekkvelde og levende demokratier. Slik så det i alle fall ut i et vestlig perspektiv.

De som selv har deltatt er borte

Hitler-Tyskland måtte knuses for at vi nordmenn og andre nasjoner igjen kunne bli herrer i eget hus. Selvstendige nasjoner med demokratiske samfunnsbyggverk kunne aldri bli reist på en autoritær ideologis grunn.

Dette har vært det viktigste av alle budskap fra svært mange av dem som aktivt deltok i striden.

Krigen med stor K forteller ikke lenger nye generasjoner som det som aldri må skje igjen. Vi har mistet et sterkt mentalt kringvern.

Veteraner som har betydd mer enn vi kanskje er oss bevisst for holdningene i etterkrigstidens Norge. Effektivt har de representert en vaksine mot at autoritære strømninger kunne få fotfeste også her i landet. Og like effektivt har de minnet oss om at demokratiet ikke er noe selvsagt.

Har du lyst til å delta i debatten om Forsvaret? Send oss en epost på [email protected]

Budskapet har vært klart og sterkt! Og nettopp at det er rotfestet i dyrekjøpte krigserfaringer har gitt det en egen autoritet. Derfor er det også blitt lyttet til av nye generasjoner!

Slik er det ikke mer. De som selv hadde deltatt, sett og opplevd, er borte. Det samme er ofre fra fangeleirer og forfølgelse. Foreldre og besteforeldre med sin tydeligste referansebakgrunn fra Krigen med stor K forteller ikke lenger nye generasjoner som det som aldri må skje igjen. Vi har mistet et sterkt mentalt kringvern.

Den demokratiske ryggmargsrefleksen er svekket

Slikt gjør noe med oss. Ikke fra et år til et annet, men over tid. Det kan svekke en demokratisk ryggmargrefleks som krigsgenerasjonen aldri tillot oss å ta lett på. Det er en situasjon vi gjør klokt i å forstå den dypere betydningen av.

Ikke minst i en tid da vi ser at usunn nasjonalisme igjen er på fremmarsj på vårt eget mørbankede kontinent. Vi ser at den giftige antisemittismen igjen sniker seg inn, selv i velfungerende demokratier. Og vi registrerer at autoritært tankegods beveger mer skjøre demokratier i retning av halvautoritære samfunn.

Dessuten kan det anes at vi står midt i et tidsskille der respekten for fakta er devaluert. Forskjellen på sant og usant, riktig og galt er i ferd med å viskes ut. Og vi er ofte blinde for hva dette gjør med oss. I løpet av skremmede kort tid har vi vent oss til at det er slik det er. Vi reagerer knapt lenger når statsledere i viktige demokratier bruker fakta og bløff om hver- andre. For ikke å snakke om faren som ligger i falske nyheters manipulerende kraft i å under- grave åpne samfunn. Ikke minst i krisetider, som nå i korona-forvirringens dager

Propaganda skulle møtes med sannhet. Det skjedde med livet som innsats og med krigstidens provisoriske hjelpemidler.

For dette er samfunnstemperaturen når vi markerer frigjøringen av Norge for 75 år siden.

Misbrukes i propagandaens tjeneste

9. april markerte vi at det 80 år siden vi ble okkupert. Det minner om en tid da altfor mange militære og politiske ledere ikke klarte å lese tegnene på det som var underveis. Og som derfor lot seg overraske. I et slikt perspektiv er det selvsagt ingen tilfeldighet at F i denne utgaven har valgt å gjøre de illegale avisene til hovedsak. Disse illustrerer en motstandskamp der nettopp fakta ble holdt opp mot falske nyheter. Propaganda skulle møtes med sannhet.

Det skjedde med livet som innsats og med krigstidens provisoriske hjelpemidler. Men de mange aktive på dette viktige frontavsnittet lyktes med å nå ut til et folk som lå i okkupasjonstidens mørke. Denne innsatsen er et tankevekkende apropos til tunge trender vi i dag ser rundt oss. Nå lever vi i riktignok i en tid da bare et tastetrykk står mellom avsenderen og det store publikum. Men vi ser at denne lette adgangen til folk flest misbrukes i løgnen og propagandaens tjeneste. Slik blir samfunnsbildet grumsete for oss.

Slikt påvirker våre demokratier mer enn vi liker å ta inn over oss. Og det i en tid da vi savner nettopp tidsvitner som med tyngde kunne fortelle om konsekvensene når samfunnet sporer av. Som hadde erfart hvor mye som står på spill.

Den mest verdifulle i arven etter krigsgenerasjonen ligger i dette budskapet. Og det er her vi finner mye av meningen med fortsatt å minne om både 9. april og 8. mai. To kontrastfylte datoer som ikke må gå ut av vårt kollektive nasjonale minne. Det er historisk risikosport å glemme.