Russland og Kina er gode venner. Det har de ikke alltid vært

Kina og Russland er gode venner nå om dagen. Men forholdet mellom dem har ikke alltid vært like hjertelig. I århundrenes løp har de vært både venner og fiender.

Den kinesisk-russiske grensen er 4200 kilometer lang. Før Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, var den enda lengre, rundt 11.800 kilometer. Inntil 1600-tallet hadde russere og han-kinesere liten direkte kontakt. De store områdene i det østlige Sibir og det nordøstlige Asia var for det meste befolket av andre folkeslag, til dels nomader, som levde sitt eget selvstendige liv.

På 1700-tallet, da det kinesiske Qing-dynastiet var på høyden av sin makt, utvidet Kina sitt territorium til å omfatte store områder av det som i dag er det østlige Russland. Aldri har Kina vært større enn da, og keiserne i Beijing solte seg i en prakt som fikk de fåtallige vestlige besøkende til å måpe. «Vårt dynastis majestetiske dyder har trengt seg inn i hvert eneste land under Himmelen», erklærte keiser Qianlong i 1793.

På 1800-tallet kom Kina inn i en periode av forfall og nød, og vestlige imperialister kastet seg over det svekkede «Midtens rike» med liv og lyst. Tsar-Russland ble også med og klarte med list og krig å skaffe seg ulike privilegier i Kina. Særlig i Kinas nordøstlige del, Mandsjuria, som bød på rike naturressurser og gode havner. Veien fra Kremls murer til rikdommene i øst var imidlertid uendelig lang. Så hvordan forkorte den?

Torbjørn Færøvik

Torbjørn Færøvik er forfatter, historiker og journalist. Han har vunnet Brageprisen tre ganger for sakprosabøker om India og Kina.

Svaret ble Den transsibirske jernbanen. De første skinnene ble lagt i 1891, og et kvart århundre senere var strekningen fra Moskva til Vladivostok fullført. Jernbanen fikk med årene flere sidespor, blant annet til Mandsjuria og den viktige havnebyen Dalian (Dalniy på russisk). Men russerne fikk det aldri lett i Mandsjuria og knivet lenge med japanerne i denne delen av Kina.

Kina og den russiske revolusjon

I 1917 grep bolsjevikene makten i Russland, og en oppglødd Vladimir Lenin erklærte at menneskeheten hadde gått inn i en ny tidsalder. Kina hadde hatt sin revolusjon noen år tidligere, da keiseren ble avsatt og landet ble republikk. Men i stedet for å oppleve fred og fremgang, ble Kina hjemsøkt av ny uro.

I Beijing og andre byer mottok mange kinesere nyheten om den russiske revolusjon med nysgjerrighet og håp. En av dem, Mao Zedong, arbeidet på den tiden som assistentbibliotekar ved Beijing-universitetet og leste alt han kom over. Snart ble han «frelst», og i 1921 dro han til Shanghai for å delta på det kinesiske kommunistpartiets stiftelsesmøte.

Mao gjorde lite av seg på dette første møtet, men skulle ta sitt monn igjen senere. I mange år opptrådte Den kommunistiske internasjonale, i praksis Moskva, som rådgiver for de kinesiske kommunistene. Etter hvert tok Mao saken i egne hender, og selv om han fortsatte å låne øre til Stalin, insisterte han på at Kinas revolusjon ikke kunne bli en blåkopi av den russiske.

Mao var særlig opptatt å forme bøndene til en mektig revolusjonær kraft, siden det kinesiske industriproletariatet var forsvinnende lite. Stalin skal ha uttrykte tvil om Maos visjoner og omtalte ham, i private sammenhenger, som «margarinkommunist». Likevel fikk han en viss hjelp fra Stalin, skjønt ikke så mye som han ba om.

«Du er en god sønn av Kina»

I 1949 seiret de kinesiske kommunistene på alle fronter, og 1. oktober kunngjorde Mao opprettelsen av Folkerepublikken Kina. To måneder senere reiste han på offisielt besøk til Moskva. En tydelig anspent Mao ankom Stalins forværelse i Kreml tre minutter før tiden. Presis kl. 12, den 16. desember, åpnet vaktene de tunge dørene, og der, midt i en luftig sal sto den barske Stalin og hans politbyrå.

Mao gikk langsomt inn, og mens de betraktet hverandre med avmålte blikk, håndhilste de for første gang. Stalin åpnet samtalen med å gratulere Mao og de kinesiske kommunistene med seieren i borgerkrigen. «Du er en god sønn av Kina, og vi håper at du alltid vil ha god helse og forbli sterk», sa han. Mao takket, men i stedet for å vise seg fra den positive siden, begynte han å klage over at han lenge var blitt «skjøvet til side», en hentydning til det faktum at Stalin lenge hadde betraktet ham med mistenksomhet.

«Vinnere er uangripelige», svarte Stalin. «Seieren avgjør alt … Det er vanlig praksis.»

Forhandlingene som fulgte, varte i nesten to måneder og endte med en «Traktat om vennskap, allianse og gjensidig bistand». Partene forpliktet seg til å komme hverandre til unnsetning så fremst de ble angrepet av Japan eller en av dets allierte, det vil si USA. På papiret var avtalen en viktig sikkerhetsgaranti for Kina. Til gjengjeld fikk Sovjetunionen beholde sine «spesielle rettigheter» i Mandsjuria, som inkluderte kontrollen over den mandsjuriske jernbanen og to isfrie havner.

Sovjetunionen lovet på sin side å yte Kina et lån på 300 millioner amerikanske dollar over en periode på fem år. Det var en beskjeden sum selv etter datidens forhold. Med den amerikanske forfatteren Harrison Salisburys ord: «USA ga på den tiden mer hjelp til Ecuador.»

Fra vennskap til fiendskap

I 1953 døde Stalin, og to år senere tok Nikita Khrusjtsjov sitt heftige oppgjør med Stalin og alt hans vesen. Mao mislikte kritikken og hevdet den var ensidig. At Khrusjtsjov rettet sitt skyts mot den usunne Stalin-kulten, må ha falt Mao særlig tungt for brystet. Han lot seg jo selv hylle som det største menneske i to sko. Mao oppfattet Khrusjtsjov som en politisk lettvekter, og da 1950-tallet gikk mot slutten, bestemte han seg for å gjøre Kina til den største og flinkeste gutten i den kommunistiske klassen. I 1958 lanserte han Det store spranget fremover, en massiv massemobilisering for å innhente både Sovjetunionen og de foraktelige imperialistiske land i Vesten.

«Spranget» endte med sult og død for millioner av mennesker, og de sovjetiske partikameratene reagerte med undring og vantro. At Mao lot til å bagatellisere faren ved atomkrig og stilte spørsmål ved nytten av fredelig sameksistens, var ikke mindre urovekkende.

Rundt 1960 kom uenigheten mellom Kina og Sovjetunionen åpent til syne, og de neste årene førte de to kommunistpartiene en heftig polemikk mot hverandre. Mao begynte å omtale de sovjetiske kommunistene som «revisjonister» og hevdet at de hadde sviktet sosialismens store sak. Mye av polemikken handlet om muligheten for «fredelig sameksistens» mellom sosialistiske og kapitalistiske land, i første rekke mellom Kina og Sovjetunionen på den ene siden og «USA-imperialismen» på den andre. De sovjetiske lederne mente at fredelig sameksistens var mulig, mens Mao hevdet det motsatte.

I 1964 ble Nikita Khrusjtsjov avløst av Leonid Bresjnev, uten at Mao ble blidere av den grunn. For også han var en «revisjonist» av verste slag.

«Brenn Bresjnev, stek Kosygin!»

Med utbruddet av Kulturrevolusjonen i 1966 ble de sovjetiske partikameratene enda mer urolige. Mens rødegardistene gikk amok, ble gaten som førte til den sovjetiske ambassaden i Beijing omdøpt til «Anti-revisjonisme-gaten». «Brenn Bresjnev, stek Kosygin!» ropte de unge opprørerne. Bedre ble det ikke da rødegardistene tok seg inn på ambassadeområdet slepende på kister og store dukker som skulle forestille de sovjetiske lederne. Flere forsøk på å sette ambassaden i brann ble avverget i siste liten.

Tre år senere var Mao i knipe. Kulturrevolusjonen hadde kommet ut av kontroll. Både partiet og folket var splittet og nedkjørt. For å samle kineserne trengte han et en liten krig. Dermed gikk en kinesisk styrke til angrep på sovjetiske soldater ved grenseelven Wusuli (Ussuri på russisk). Sammenstøtene endte med et stort antall drepte og sårede på begge sider. Mao ga «de nye tsarene», det vil si Bresjnev og kompani, skylden. Men mannefallet ble mest av alt utløst av Maos ustyrlige atferd.

Mao hevdet på den tiden at Sovjetunionen planla et atomangrep på Kina. Som et svar på det han anså som en akutt fare, mobiliserte han hundretusener, hvis ikke millioner, av kinesere til å grave underjordiske tunneler i Beijing og andre byene. «Grav tunnelene dype, og lagre korn overalt!» Tunnelene med sine tilhørende lagre av vann og mat skulle redde kineserne fra den visse død. Ennå finnes mange av disse tunnelene, mest som kuriositeter fra en svunnen tid.

Mao dør og stridsøksen begraves

Med Maos død i 1976 kunne de sovjetiske lederne trekke et lettelsens sukk. Deng Xiaoping, som snart tok tømmene i Beijing, var mer pragmatisk enn Mao og hadde et sterkt ønske om å roe ned forholdet til Moskva. Polemikken ble tonet ned, og de uløste grensetvistene ble skjøvet i bakgrunnen i håp om bedre tider. I 1985 overtok Mikhail Gorbatsjov som generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, og året etter lanserte han sine to kjepphester, perestrojka (omforming) og glasnost (åpenhet).

Gorbatsjovs tanker hadde mye til felles med Dengs. Kinas lille, sterke mann oppfattet dem likevel som farlige fordi Gorbatsjov tydeligvis ville ha et demokrati som innebar at kommunistpartiet ville miste sitt maktmonopol.

I 1989 demonstrerte flere hundre tusen mennesker mot det kinesiske kommunistpartiet i Beijing og andre byer. Gorbatsjov var på offisielt besøk i den kinesiske hovedstaden da demonstrasjonene fant sted og måtte snikes bakveien inn i Folkets store hall til sitt møte med Deng.

«Kamerat Gorbatsjov, kan vi si at forholdet mellom Kina og Sovjetunionen nå er normalisert?» spurte Deng.

«Ja», svarte Gorbatsjov.

«Dette betyr også at forholdet mellom våre to kommunistpartier er normalisert», sa Deng og smilte.

Gorbatsjov og Deng skiltes som venner. Men for Deng var demonstrasjonene på Den himmelske freds plass et bevis for farene ved for mye åpenhet. Etter at Sovjetunionen ble oppløst i 1991, fastslo Deng at Kina ikke måtte lide samme skjebne. Derfor var det så viktig å ha et sterkt, enerådende kommunistparti og å slå ned på alle former for opposisjon.

Tre tiår er gått siden Sovjetunionens fall. Russland har vaklet videre som et kvasidemokrati, skjønt i dag fremstår det mer som et diktatur. Vladimir Putin og Xi Jinpings måte å styre på er kanskje ikke så vesensforskjellige, selv om Xi er enda strengere med sine undersåtter. Derfor har de funnet hverandre, og fortidens ideologiske strid er for lengst tilbakelagt og glemt.

Allerede i 1992 erklærte regjeringene i Moskva og Beijing at de ville innlede et «konstruktivt partnerskap». Fire år senere begynte de å snakke om et «strategisk partnerskap», og i 2001 signerte de en vidtrekkende avtale om vennskap og samarbeid. I denne og senere avtaler ble også århundregamle grensetvister løst for godt. Den ordrike felleserklæringen som Xi og Putin signerte i Shanghai i fjor tok samarbeidet et skritt videre.

Begge trenger hverandre

Økonomiene i Russland og Kina utfyller hverandre i stor grad. Mens Russland er en storprodusent av råvarer, særlig olje, gass og kull, har Kina utviklet en sterk ferdigvareindustri. Russland ble i fjor Kinas største oljeleverandør, foran Saudi-Arabia. Russerne selger også store mengder gass til Kina og er landets tredje største gassleverandør. Uten de russiske leveransene vil «fabrikken Kina» gå i stå.

Avtalene som forleden ble inngått mellom Putin og Xi i Moskva, indikerer at energisamarbeidet vil bli enda viktigere i tiden som kommer. Samtidig lover Xi å hjelpe Russland med å utvikle en mer moderne tungindustri i landets østlige del.

Russland er også en viktig brikke i Kinas store Silkevei-prosjekt («Ett belte, én vei»). Prosjektet ble lansert av Xi Jinping i 2013 og har fått tilslutning fra mer enn hundre land. Formålet er å forbedre infrastrukturen mellom Asia og andre verdensdeler, ikke minst Europa. Putin var opprinnelig skeptisk til de kinesiske vyene og fryktet at Kina ville ekspandere på Russlands bekostning. I 2015 ble Putin og Xi enige om et kompromiss som tilsynelatende fjernet motsetningene. Krigen i Ukraina, og ringvirkningene av den, kan imidlertid kullkaste flere viktige prosjekter.

Russland og Kina har også utviklet et nært militært samarbeid. De kjøper våpen og materiell fra hverandre og holder felles militærøvelser. Den foreløpig siste øvelsen ble holdt i det fjerntliggende Omanstredet tidlig i mars, da også med Iran som deltaker. Likevel har de to vennene ingen formell militærallianse. Det betyr at de ikke er forpliktet til å hjelpe hverandre i krig. Derfor kan Xi Jinping denne våren sitte på gjerdet med keiserlig mine mens Putin fortsetter sin grusomme krig i Ukraina.