70 år siden sprengningsulykken på Vonheim: – Det kunne gått langt verre

Tre mann ble drept og syv mennesker ble skadd da ungdomslokalet Vonheim i Kodal ble sprengt til pinneved. Det var et under at det ikke gikk med flere.

Det ville blitt en enda større tragedie for et lite samfunn dersom sprengstoffet hadde detonert tre-fire minutter senere.

Det var et forferdelig syn som møtte de som rykket ut til ulykkesstedet. Ungdomslokalet Vonheim var fullstendig ødelagt. 25-30 kilo sprengstoff hadde nettopp eksplodert. Den kraftige trykkbølgen løftet det store bygget opp fra grunnmuren og satte i gang en stor brann.

Dører, vindusrammer og inventar ble kastet med voldsom kraft flere hundre meter av sted.

Holdt sprengningskurs

29. desember 1951 gjennomførte Stokke- og Andebu Heimevernsområde et sprengningskurs på ungdomslokalet i Andebu. På utsiden av lokalet var 30-35 Heimevernssoldater på vei inn i bygningen. De hadde nettopp fått demonstrert hvordan en skal lage Molotovcocktail, en enkel hjemmelaget brannbombe. To flasker ble gjort klar og kastet mot en fjellknaus like ved ungdomslokalet.

Flaskene eksploderte ikke, så de brukte fyrstikker for å få det til å brenne. Etter demonstrasjonen skulle alle mann inn i lokalet igjen. De ble slått i bakken av en kraftig trykkbølge og bygningsrester som skadet flere av dem.

Fire biler brant

Røyken hadde ikke mer enn lagt seg før HV-karene begynte å lete igjennom ruinene for å hjelpe menneskene som var i bygningen. Redningsarbeidet ble forstyrret av flere mindre eksplosjoner som følge av brannen. Det var mer sprengstoff som detonerte i brannen som fulgte på. Fire biler som sto parkert på utsiden brente opp.

Heimevernskarene som deltok på kurset fikk opplæring i ulike typer sprengstoff, fenghetter, lunter og tidsinnstilte sprengblyanter. De fikk opplæring i ulike typer sprengstoff som ble brukt under krigen.

Ved scenen i lokalet sto instruktørens demonstrasjonskoffert sammen med to kasser inntil et bord. Den ene var fylt med 20-25 kilo geomitt. Den andre kassen inneholdt to pakker geomitt, plastisk sprengstoff, detonerende lunter og elektriske fenghetter. På bordet lå det flere sammenkoblede lommelyktbatterier.

Døde momentant

Heimevernssoldatene holdt på med sprengningsøvelser i området rundt ungdomslokalet hele dagen. Stadige regnbyger førte til at en større del av undervisningen ble gjennomført innendørs enn det som ville vært naturlig.

Områdesjef Hartvig Hogstad og pionersjefen i HV-kretsen, Alfred Trætvik, gikk inn i bygningen før mannskapene var klare til å gå inn. Like etter at de gikk inn i lokalet eksploderte sprengstoffet, og de to mennene døde momentant.

Batteriene som lå på bordkanten falt ned i den åpne kassen på grunn av arbeidene i lokalet. Batteriene kom i kontakt med ledningene til de elektriske fenghettene som eksploderte med tilstrekkelig kraft til å få sprengstoffet til å eksplodere, ifølge en rapport som ble skrevet etter ulykken.

Tilfeldige ofre

Heimevernet gjennomførte et av sine vanlige sprengningskurs. Løytnant Trætvik var pionersjef i avsnittsstaben til Vestfold HV-avsnitt, og hadde spesiell utdannelse og trening i sprengning. Han var elektroingeniør i sitt sivile liv og ble ansett som samvittighetsfull og ansvarsbevisst. Hartvig Hogstad ble også ansett som en svært dyktig og ansvarsbevisst områdesjef. Han var aktiv motstandsmann under krigen. I sitt sivile liv var han småbruker i Andebu. Begge fikk de beste skussmål fra ledere og medsoldater.

Kjell Trevland var den tredje som omkom. Han hadde ikke noe med øvelsen å gjøre, og var bare tilfeldig innom Vonheim for å hente noen effekter som var benyttet i et skuespill på lokalet i julehelgen.

I tilknytning til ungdomslokalet var det en vaktmesterbolig. Vaktmester Oddvar Myhre var borte et ærend da ulykken skjedde, men hans kone Haldis og de to barna var hjemme. Barna hadde besøk av sin venninne Gerd Edvardsen. Haldis var på soverommet med sin fem år gamle datter Vigdis som lå syk til sengs. Åtte år gamle Turid Myhre og Gerd hjalp Kjell Trevland med å bære noen møbler ut i bilen hans da ulykken skjedde.

Svevde mellom liv og død

Haldis og datteren Vigdis ble slengt ut fra andre etasje av huset. Vigdis kom fra det uten store skrammer, mens moren fikk hjelp fra Heimevernet for å komme løs. En del av veggen hadde falt over bena hennes, men hun slapp unna uten større skader. Fru Myhre og hennes lille datter var ikke hardere skadd enn at de kunne dra til noen venner.

Turid ble hardt skadet med kraniebrudd og armbrudd. Avisene skrev at hun svevde mellom liv og død på Solvang sykehus i Sandefjord. Hun kom seg heldigvis etter skadene. Gerd var heldigere. Hun ble ikke hardere skadet enn at hun kunne reise hjem.

Seks av heimevernskarene ble skadet og måtte sendes til sykehuset i Sandefjord. Fire av dem fikk reise hjem samme dag, mens to fikk et opphold på sykehuset. Arne Rismyhr og Håkon Stålerød ble innlagt på sykehuset med alvorlige skader. Rismyhr var skadet i hode og rygg, mens Stålerød hadde brukket den ene leggen.

Den alvorligste ulykken i HV’s historie

Sandefjord brannvesen kom raskt til med to biler. Hjelpekorpset fra Sandefjord og sykebil rykket også ut, i tillegg fikk de støtte med en sykebil fra Larvik. Brannvesenet slukket brannen etter kort tid.

Ulykken gjorde et sterkt inntrykk på folk i bygda. Det samlet seg et stort antall tilskuere på ulykkesstedet. Det var kø av biler på veiene i Kodal. Dette var virkelig en tragedie som rammet mange mennesker.

Ulykken gjorde et sterkt inntrykk i hele landet. Heimevernet ble etablert fem år tidligere, og var en avdeling folk slo ring rundt. For mange var Heimevernet bindeleddet mellom folk og Forsvar fordi HV var over alt, i store og små kommuner. I tillegg var det helt vanlige folk som gjennomførte sine årlige øvelser der. I de tidlige årene var det mange som meldte seg som frivillige til tjeneste i HV.

Sprengningsulykken i Kodal er så vidt jeg vet den alvorligste ulykken som har skjedd i Heimevernets 75 år lange historie. Omfanget førte til at Landsrådet for Heimevernet tok initiativ til en kameratinnsamling for å hjelpe de pårørende økonomisk den første tiden etter ulykken.

Kilder: Tønsbergs Blad, Sandefjords Blad, Østlandsposten, boken «Ammunisjonstjenesten i Hæren etter 1945» (2000).