Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å forbedre brukeropplevelsen og optimalisere vår nettside. Ved å bruke nettstedet godtar du vår bruk av denne informasjonen. Les mer om dette i vår personvernerklæring

 

 

forum_902_happyleeforum_902_happyleehttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=4633Happy Lee16 år gammel trodde Chul-Ho Lee at han kom til å dø. Redningen ble en norsk lege med hår på brystet./forum-media/PubImages/chul ho lee1 b.jpg

 

 

PortretterPortretterhttp://forsvaretsforum.no/Portretter
Trist, men fattet <img alt="" src="/forum-media/PubImages/_DSC9177.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Trist, men fattet Nils Andreas Stensønes deler sorgen over tapet av «Helge Ingstad» med Sjøforsvaret. Det han føler mest på, er likevel lettelse. http://forsvaretsforum.no/sorgen-over-knm-helge-ingstad
Arven fra bestefar<img alt="" src="/forum-media/PubImages/Eirik%20Kristoffersen%203.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Arven fra bestefarEirik Kristoffersen var sjef for de proffeste soldatene i kongeriket. Nå leder han folk flest.http://forsvaretsforum.no/arven-fra-bestefar
Sendebudet<img alt="" src="/forum-media/PubImages/wj20180516_FOFO_Kenneth_Braithwaite_134.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Sendebudet– Å utnevne meg som ambassadør er en klar melding til nordmenn fra Trump, sier Kenneth J. Braithwaite.http://forsvaretsforum.no/sendebudet
Medisinsk forsvarlig<img alt="" src="/forum-media/PubImages/Reichelt%20Juvik%203%20nett.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Medisinsk forsvarligPsykiater Jon Gerhard Reichelt er vant til å ta andres sorger på sine skuldre. http://forsvaretsforum.no/skriver-historie-på-forsvarets-høgskole/medisinsk-forsvarlig
Militærball<img alt="" src="/forum-media/PubImages/wj20180525_FOFO_Tony_Isaksen_540.jpg" style="BORDER:0px solid;" />MilitærballTony Isaksen slutta i Forsvaret, men leder fortsatt store operasjoner. http://forsvaretsforum.no/militærball
Bravo Bravo<img alt="" src="/forum-media/PubImages/bjørn%20bjørnø9b%20%201457.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Bravo BravoSpesialsoldaten Bjørn Bjørnø mistet livet etter en fallskjermulykke søndag 29. april. Les portrettet fra 2015. http://forsvaretsforum.no/bravo-bravo
Veteranvennen<img alt="" src="/forum-media/PubImages/michelet%20-%20nett3.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Veteranvennenhttp://forsvaretsforum.no/veteranvennen
Happy Lee<img alt="" src="/forum-media/PubImages/chul%20ho%20lee1%20b.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Happy Lee16 år gammel trodde Chul-Ho Lee at han kom til å dø. Redningen ble en norsk lege med hår på brystet.http://forsvaretsforum.no/happy-lee
Lotte uten grenser<img alt="" src="/forum-media/PubImages/Lotte_portrett_F1_2018_001.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Lotte uten grenserHun ville hjelpe barnesoldater i Uganda. Nå lager Lotte Vermeij håndbok for militære og trener hundrevis av fredsbevarere. http://forsvaretsforum.no/lotte-uten-grenser
Franks rike<img alt="" src="/forum-media/PubImages/Bakke-Jensen__001.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Franks rikeFrank Bakke-Jensen skal prøve å ikke si «guttedag» mer. Nå tar han et oppgjør med dem som mener lekkasjer er åpenhet. http://forsvaretsforum.no/Portretter/franks-rike
Lukket avdeling<img alt="" src="/forum-media/PubImages/Graatrud_007.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Lukket avdelingSpesialstyrkesjef Torgeir Gråtrud (55) mener åpenhet generelt er et gode. Også for Forsvarets mest lukkede avdelinger. http://forsvaretsforum.no/portrett-torgeir-gråtrud
Reitan-Rune<img alt="" src="/forum-media/PubImages/Rune_Jakobsen_0005.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Reitan-Runehttp://forsvaretsforum.no/reitan-rune
Fugleperspektivet<img alt="" src="/forum-media/PubImages/LinnElise_003.jpg" style="BORDER:0px solid;" />FugleperspektivetHelikopterpilot Linn Elise Rølvåg lever for en fullsatt begravelse.http://forsvaretsforum.no/portrett-linn-elise-rølvåg
Brød og sirkus<img alt="" src="/forum-media/PubImages/TSV_Nett_001.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Brød og sirkusTrygve Slagsvold Vedum om mat, krig og raushet. Nå gjør han Forsvaret til valgkampsak.http://forsvaretsforum.no/portrett-trygve-slagsvold-vedum
Går egne veier<img alt="" src="/forum-media/PubImages/20161219th_%2027443.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Går egne veierMari Skåre lar seg ikke stoppe av frykt for terror.http://forsvaretsforum.no/portrett-mari-skåre
Åsnes sju kriger<img alt="" src="/forum-media/PubImages/20161121OST_0073-Edit.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Åsnes sju krigerDe største adrenalinkickene får Åsne Seierstad av å skrive tjukke bøker.http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-åsne-seierstad
Johnny fra Vanvikan<img alt="" src="/forum-media/PubImages/Sørloth__02.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Johnny fra VanvikanDet er bare et tidsspørsmål før vi får skyteepisoder med veteraner i Norge, tror oberstløytnant Johnny Sørloth.http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-johnny-solsvik
Disneyland-forsvaret<img alt="" src="/forum-media/PubImages/Tybring-Gjedde_05.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Disneyland-forsvaretFrp-talsmann Christian Tybring- Gjedde mener nordmenn lever i en illusjon om hvor stort Forsvaret er. http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-christian-tybring-gjedee
Hærfar<img alt="" src="/forum-media/PubImages/GIH_FOFO_003.jpg" style="BORDER:0px solid;" />HærfarOdin Johannessen har aldri lovet å komme hjem med alle soldatene sine. Det kan han ikke love.http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-odin-johannessen
Fredens ambassadør<img alt="" src="/forum-media/PubImages/kkf%201%20%202745.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Fredens ambassadørBjeffende bikkjer og piggtråd. Hun glemmer det aldri. 50 år senere deler Nobel-leder Kaci Kullmann Five ut fredsprisen.http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-kaci-kullmann-five
Erna den andre<img alt="" src="/forum-media/PubImages/erna%20portr%201%20%202173.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Erna den andreÉn ting ble ikke som Erna Solberg trodde det skulle være da hun ble statsminister: resten av verden.http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-erna-solberg
Nordavind fra Afrika<img alt="" src="/forum-media/PubImages/Frafjord%20Johnson_005.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Nordavind fra Afrika​Da tusenvis av mennesker rømte til FN-basene i Sør-Sudan, slapp Hilde Frafjord Johnson dem inn. Hun fryktet ragnarok. http://forsvaretsforum.no/Portretter/portrett-hilde-frafjord-johnsen

Dette portrettet ble publisert i 2008. I februar 2018 gikk Chul Ho Lee bort

I dag er han bedre kjent som Mr. Lee (70) – kjendiskokk, nudelkonge og alltid like blid.

– Jeg er en gladgutt, sier han.

For tro det eller ei, han smiler like bredt i virkeligheten som på de karikerte nudelpakkene.

– Don't worry, be happy, pleier jeg å si.

Han trekker i bukseselene – og lener seg tilbake. Han smiler fortsatt. Kanskje det er den konfusianske barnelæra sin fortjeneste – han er vokst opp til å ha respekt for alt og alle. Bak ham dupper Karpedammen i vårsola på Akershus festning. En barnehage leker rundt vannet. Så med ett sender en fugl en liten hilsen fra den klare blå himmelen. Hilsenen er hvit og treffer bordet. Og Mr. Lee ler så den lille, runde kroppen rister.

 

 

forum_902_happyleeforum_902_happyleehttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=4634/forum-media/PubImages/chul ho lee8.jpg


Vi bytter bord.
Han forteller om oppveksten i Korea – om japansk okkupasjon, Koreakrigen og livet på landet i den lille byen Channon. For 55 år siden – lenge før Chul-Ho ble Mr. Lee – måtte familien flykte. De gikk mot millionbyen Pusan, men var ikke de eneste på flukt. Dette var midt under Koreakrigen.

– Du kan tenke deg: millioner av mennesker som går i samme retning, det var som et 50 mil langt 17. maitog. Ikke hadde vi nok mat heller, så jeg fant ut at i stedet for å følge strømmen, skulle jeg og noen kamerater gå motsatt vei – mot kampene i nord, forteller han.

Underveis levde Chul-Ho Lee og hans følge av ville frukter – og gress.

– Jeg er vokst opp på landet. Fra jeg var liten har jeg lært at det kua kan spise, kan jeg også, sier han, og ler.

Men ferden mot nord var ikke udramatisk. Én av guttene ble drept av en udetonert granat.

– Under Koreakrigen falt det kuler og granater som i stormregn, forteller han.

Så, etter flere uker på reisefot, kom det lille følget frem til Imjinelva, som i dag skiller Sør- og Nord-Korea.

– Det var veldig mye vann den sommeren. Vi bestemte oss for å krysse elva – og jeg svømte først. Jeg kan ikke huske at jeg eide mye frykt den gang. Da jeg kom halvveis, så jeg at det var for langt igjen. Jeg snudde meg, men det var like langt tilbake. Så jeg fortsatte. Det siste jeg husker er at en stor bølge dro meg under vann.

Familien min lagde en symbolsk grav – ja, de trodde jo jeg var død. de besøkte til og med en spåmann for å forsikre seg

Kameratene trodde han hadde druknet, så de turte ikke krysse elven. I stedet vendte de sørover – mot Pusan. Der traff de foreldrene hans og fortalte dem at han var død.

– Familien min lagde en symbolsk grav – ja, de trodde jo jeg var død. De besøkte til og med en spåmann for å forsikre seg om at jeg virkelig var det.

– Så spåmannen tok feil?

– Han la en synål i en bolle med vann. Først fløt synålen, så sank den. Det tok han som et tegn på at jeg hadde druknet, forteller han.

Nå blir Mr. Lee ivrig. Mens han prater, tegner han en bolle med fingrene og legger liksom en synål i vannkanten. Han viser hvordan nåla først flyter, før den synker.

– Jeg prøvde det selv – jeg ble litt nysgjerrig. Det var bare bedrageri – et triks. Nålen synker når den tar til seg vann, sier han, og rister på hodet.

I dag er faktisk Mr. Lee god venn med en annen spåmann, kineseren Henning Lee.

– Har han spådd deg?

– Ja, men jeg tror ikke han turte å være så ærlig. Alt ble så rosenrødt. Hehe. Jeg vet jeg er en «happy boy», men det finnes da grenser, sier han.

 

 

forum_902_happyleeforum_902_happyleehttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=4635/forum-media/PubImages/chul ho lee4.jpg


Det var amerikanske
soldater som fant ham, naken, en sommerdag i 1953. Han hadde klamret seg fast til en gresstust, nå hadde vannet trukket seg tilbake. Han lå livløs på bakken. Soldatene sparket til ham, for å se om han var i live. Da våknet han. Men for- skrekket ble soldatene da de skjønte at den lille guttungen snakket engelsk.

– De trodde det var et mirakel. De hadde jo aldri møtt en ung koreansk gutt som kunne språket deres. Det de ikke visste, var at før krigen brøt ut gikk storebroren min på engelskundervisning. Når han skulle øve, måtte jeg høre ham. Og da måtte jeg lære meg engelsk jeg også. Krøllespråk, kalte jeg det, forteller han.

Chul-Ho Lee ble tatt med til en amerikansk leir. Der fikk han klær og mat – og ble overrakt leirens øverstekommanderende.

– Jeg ble maskoten hans, sier han.

Der fikk han også kallenavnet sitt, Archie – oppkalt etter tegneserien Archie Ball, som han etter hvert ble veldig glad i. Kallenavnet brukes fortsatt.

– Som maskot ble jeg sjefens private tolk. Han dro ikke noe sted uten meg. Jeg fikk til og med lønn. Fem dollar hver måned. Jeg tror jeg tjente mer enn de fleste koreanere, forteller han.

Én dag overtalte han sjefen sin til å slippe ham av i Channon på en reise til Pusan. Han håpet at foreldrene hadde kommet hjem.

– Fra helikopteret så jeg en dame hakke i jorden. Det var min mor. For henne var helikopteret en stor fugl som dalte ned fra himmelen. Jeg gikk ut av denne store fuglen – iført blankpolerte sko og skinnende rene bukser med press. Jeg så ut som en amerikaner. Hun skrek og løp. Mamma, mamma, det er meg, ropte jeg. Men hun løp bare fortere. Og jeg løp etter. Og jeg skrek, jeg også. Haha. Jeg glemmer det aldri. Hun trodde jo jeg var død – at jeg var den døde ånden som kom tilbake for å plage henne. Men bestemor var der, og hun skjønte at jeg var i live. Da forsto også moren min det, sier han.

Chul-Ho Lee forteller at de gråt i tre dager og tre netter.

– Jeg var den døde gutten som kom fra himmelen. Og det føltes som om 50 tanter og onkler – minst – kom for å ta del i miraklet.

Han er full av historier og elsker å fortelle dem. Han vifter med armene, nærmest fekter – og prater høyt. Det sies at når Mr. Lee blir virkelig ivrig, begynner han å synge. Men livet har ikke bare vært latter, han har også opplevd mye sorg. Kort tid etter at han skremte vettet av sin mor, ble han truffet av en granatsplint.

– Selv om det var krig, pleide vi noen ganger å se på film – også ved frontene. Midt under en filmvisning kom noen nordkoreanere og skjøt og kastet granater på oss.

Han blir stille.

– Det var mange som døde den kvelden.

De amerikanske legene sa han ikke ville overleve, han hadde fått en granatsplint i hofta. Han besøkte flere lasaretter og feltsykehus. Alle sa det samme. Til slutt kom han til det norske feltsykehuset.

– Jeg husker at Bernhard Paus, legen som skulle redde livet mitt, sto utenfor feltsykehuset og opererte. Det var så mange skadde der, det ble kjørt inn nye hele tiden, så de rakk ikke å ta dem inn i selve sykehuset. Han hadde masse hår på brystet. Han ristet på hodet, han også. Så sa han likevel: Bli med til Europa – så skal vi se hva vi kan gjøre.

– Hvor alvorlig var skaden?

– Ingen trodde jeg ville overleve. Det krøp mark rundt på innsiden av hofta – hver dag når de skiftet bandasje kom marken krypende ut. Det var bare spørsmål om tid. Men det er rart med det. Du glemmer ofte det som gjør vondt. Men jeg husker at jeg nesten ikke klarte å gå – og at jeg stort sett var sengeliggende.

 

 

forum_902_happyleeforum_902_happyleehttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=4636/forum-media/PubImages/chul ho lee3.jpg


Han sleper høyre
ben bortover brosteinen på Akershus festning. Aller helst går han på gress. For selv om operasjonene til blant annet Bernhard Paus på Rikshospitalet for 54 år siden var vellykkede – så har han haltet siden.

– Men jeg har aldri sett på haltingen som et handicap. Kall det heller min skjebne, sier han.

Vi passerer en paradekledd gardist.

– Se på de skoene, sier han, og beundrer gardistens blankpussede skotupper.

Så kikker han nesten litt beskjemmet på sine egne støvete grå. En gang skulle han bli skopusser. Etter operasjonene ville nemlig myndighetene sende ham tilbake til Korea, men det hadde han ikke lyst til.

– Korea var veldig fattig og krigsherjet. Hva skal du gjøre, spurte de da jeg søkte oppholdstillatelse. Jeg skal bli skopusser, sa jeg. Det var bare én skopusser den gang, skjønner du. Han sto utenfor Grand – i sin egen lille bu. Men jeg, som hadde erfaring hos de amerikanske styrkene i Korea, skulle løpe opp og ned Karl Johan og være den første mobile pusser i Oslo. Du må ha løyve, sa de. Hvor kan jeg hente det, spurte jeg. Da må du først gå på skole.

Chul-Ho Lee tok både realskole og handelsskole, men ble aldri skopusser. Han forteller om tøffe studentår, om hvordan han hver dag møtte opp på arbeidskontoret for å ta i mot strøjobber.

– Jeg var dotømmerassistent i Bogstadveien – og gjorde flere jobber på Folketeateret. Jeg var jo skreddersydd til å spille rollen som blid asiat. Haha. Jeg kom, viste frem det smilende ansiktet mitt og gikk, sier han, og gliser bredt.

Skuespiller ble han derimot aldri. I stedet endte han opp som kokk. Og tok læretiden i Sveits – hvor størrelsen på hattene til kokkene sa noe om hvor anerkjente de var.

– Kjøkkensjefen min hadde en sååååååå stor hatt, sier han, og drar armene ut så langt de rekker.

– Jeg er den nye kokken fra Norge, sa jeg da jeg kom dit. Kjøkkensjefen spurte: Kokk fra Norge? Og satte meg til å skrelle poteter. Men jeg skrelte poteter bedre enn noen annen hadde gjort før, jeg tok jobben veldig seriøst og en dag fikk jeg prøve meg som kokk likevel.

– Jeg fikk en sååå liten hatt, sier han, viser noen tommer med fingrene og ler så han hikster, mens han stryker seg over den kortklipte gråhvite issen.

– Det var bare så vidt den gikk over håret, forteller han.

Snart skjøt kokkekarrieren fart, og selv hattestørrelsen vokste. Chul-Ho Lee ble kjøkkensjef på Holmenkollen turisthotell. Han drev norsk restaurant i tyske Düsseldorf, der var kansler Willy Brandt ofte innom. Og han var med på å bygge opp familiebedriften Møllhausen – han ble den første utenlandske disponent i en norsk familiebedrift: den første «gulingen», som han selv kaller det.

– Du kaller deg selv guling?

– Det skulle bare mangle. Jeg er jo guling. Og du er et blekansikt. Haha. Vi må ikke ta oss selv så høytidelig, sier han.

«Jeg pleier å si at du kan gjøre suksess med alt, bare du legger kropp og sjel i produktet»

En gang på 70-tallet bestemte han seg: Nå var tiden moden for å gjøre noe eget, noe han kunne ta med til graven. Det begynte med ginseng, en koreansk urt som, ifølge Mr. Lee, gjør deg klar i toppen. I tillegg øker visstnok potensen.

– Jeg importerte store mengder – og lagde ginseng-te. Jeg var litt kjepphøy, det skal jeg innrømme. Jeg sa at alle som tok inn teen, skulle få pengene tilbake hvis ingen kjøpte den. Halvannet år senere hadde jeg fått nesten alt i retur. Jeg hadde ginseng på soverommet, på kontoret, på hytta. Ja, selv i bilen lagret jeg ginseng. Faen, tenkte jeg. Hva gjør jeg nå?

Det runde ansiktet hans skinner som en lyspære – med mange, mange watt. Han løfter én finger i været og minner nesten litt om Petter Smart.

– Jeg fikk en idé: ginseng-brød. Jeg var den første i hele verden som lagde ginseng-brød og solgte til bakere så langt nord som Hammerfest – alle ville ha Mr. Lees brød. Jeg tjente millioner.

Så ble det nudler i stedet. Det mener han er litt tilfeldig og ikke bare fordi han selv kommer fra Korea.

– Jeg pleier å si at du kan gjøre suksess med alt, bare du legger kropp og sjel i produktet. Du må tro på det selv – ikke gjør noe halvveis. Et ordtak sier: Fjellet går ikke til deg, du må gå til fjellet, sier han, og for en gangs skyld er ikke det lille, runde ansiktet et stort smil.

– Jeg har hele tiden lykkes med det jeg har prøvd på, men det har vært hardt arbeid. Jeg har satt meg en tidsplan, og så har jeg ofret alt for å få det til. Kall det blind lydighet.

 

 

forum_902_happyleeforum_902_happyleehttp://forsvaretsforum.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=4637/forum-media/PubImages/chul ho lee99.jpg


Hans nyeste prosjekt
heter Kafé Drøbak. Nå er smilet tilbake.

– Jeg besøkte Julenissehuset i Drøbak for et par år siden og ble veldig imponert. Jeg fikk en idé – og ringte ambassadøren. Kom hit, sa jeg, og han ble like imponert som meg. Nå har vi startet norsk kafé i Korea, med julenisser, julegrøt, rømmegrøt og geitost – hele året. Det er god jul uten jul.

– Liker koreanere norsk mat?

– Det må de lære seg. Personlig liker jeg norsk mat bedre enn koreansk – og da spesielt julematen. Kafé Drøbak skal bli Koreas Little Norway. Vi har allerede to filialer og drømmer om flere hundre. Og så ønsker jeg å trekke koreanske turister til Drøbak. Hehe. Jeg blir kanskje ikke så populær i Finland når jeg drar til Korea og sier at julenissen kommer fra Drøbak.

Det tok nesten femten år fra han forlot hjemlandet sitt til han dro tilbake. Nå er han der ofte – minst fire ganger i året. Han tester produkter og holder foredrag for koreanske skoleelever.

– Jeg pleier å si at hvis ikke det hadde vært for Norge, så hadde ikke Sør-Korea vært det landet det er i dag. Da spør ele- vene som regel hvorfor. Tre grunner, svarer jeg. Én: Trygve Lie, generalsekretæren i FN som sendte internasjonale styrker til Korea. To: Det norske feltsykehuset, som reddet mange liv under krigen – deriblant mitt. Og tre: Norske leger, som har spilt en viktig rolle i å bygge opp medisinkunnskapene i lan- det. I dag er de en av våre eksportvarer.

Selv beskriver han seg som en liten raring som tror på alt.

– Man kan jo aldri vite hvilken religion som egentlig har rett, sier han.

Hans ambivalens skyldes nemlig ikke alderdom. Slik har han alltid vært, for- klarer han. For Mr. Lee er litt konfusianer og litt buddhist, men har konvertert til både katolisisme og protestantisme. Det siste gjorde han av kjærlighet. Hans kommende svigerforeldre ville ikke høre av at han var katolikk.

– Religion er for mennesker, mennesker er ikke for religion, sier et ordtak. Hvis noen ønsker at jeg skal forandre meg, og det ikke er skadelig, så forandrer jeg meg, sier han.

– Men jeg har alltid ment at du må følge det landet du bor i sin skikk og bruk. Derfor er mine barn døpt og konfirmert i statskirken.

Tre døtre har han fått. Samtlige har norske navn. Selv har han beholdt sitt koreanske, det betyr den krystallklare pæreblomst. Men til tross for at han godt vet hvilken Lee-slekt og pæreblomstfamilie han kommer fra, blir han stadig mer usikker på hvilket land han hører til. Når han er i Korea, føler han seg som en nordmann. I Norge kommer koreaneren i ham tilbake.

– Mitt store mål er å gjøre Norge kjent i Korea, og Korea kjent i Norge, sier han. I tillegg drømmer han om at sør og nord én gang skal gjenforenes i Korea.

– Tror du det er mulig?

– Ja, jeg gjør det. Men vi må møtes med gjensidig respekt og på en måte hvor ingen undertrykkes. Koreanere er et sentimentalt folkeslag. Jeg tror at hvis prosessen først begynner, så vil ting skje fort.

Han har til og med et lite fredsforslag: Han vil at Norge skal donere et juletre.

– Sett det på grensen, med halve treet på nordkoreansk side og den andre halvdelen på sørkoreansk side. Så kan de pynte hver sin del, og sammen tenne lysene. Et slikt tre kunne blitt et fint symbol. Og kanskje, på sikt, kunne vi fått fred?

***

Navn: Chul-Ho Lee, alias Mr. Lee.
Sivil status: Tre barn; Anja, Sonia og Irene. Kona Anne-Lise døde i 1984.
Født: 23.02.1937. 
Sted: Channon, Sør- Korea.

MILEPÆLER
10 ÅR: Lykkelig, språkløs skolegutt like etter frigjøringen fra japansk okkupasjon. Chul-Ho har bare lært japansk, men får bare lov til å bruke koreansk.
20 ÅR: Fattig gutt i Norge – spiser gammelt brød fra brødutsalg for å overleve mens han studerer. Hver natt dypper han brødet i vann på internatet han bor for å gjøre det lettere å fordøye.
30 ÅR: Lykkelig gift –og far til én.
40 ÅR: Disponent på Møllerhausen, som siden blir kjøpt opp av Hatting.
50 ÅR: En trist tid – til tross for stor suksess med Mr. Lee-produkter. Kona Anne-Lise dør av kreft. 
60 ÅR: Mr.Lee er en suksess, og de tre barna er voksne.
70 ÅR: Bestefar til fire og pensjonist, bruker tiden til å markedsføre Norge i Korea – og Korea i Norge. 

Publisert 27. februar 2018 13:58..