Hellig og militær

– De aller, aller fleste jeg har møtt i Forsvaret, har tatt meg veldig godt i mot, sier han.

– Så er det noen få som er skeptiske.

Major Najeeb Naz har snart vært seks år i Forsvaret.

– Jeg har hatt noen ubehagelige episoder.

– Hvor alvorlige har episodene vært?

Naz vil ikke gå i detalj. Han vil ikke henge ut noen. Men Forsvarets forum har intervjuet Naz før. Da fortalte han om den gangen han var ny i Forsvaret og sammen med flere andre skulle være med sjefen sin, feltprost og brigader Alf Petter Hagesæter, på en orientering i et operasjonsrom. En offiser gikk bort til Naz.

– Er du sikkerhetsklarert?

Ingen av de andre ble konfrontert.

– Jeg ble plukket ut fordi jeg har skjegg og ser ut som en muslim, sa Naz til Forsvarets forum.

Eldre og roligere

– De episodene jeg har hatt, minner om det som skjedde den gangen, sier han i dag.

– Det handler om hudfargen min og hva jeg er.

Han sier at han blir påvirket, at det går inn på ham, men at han møter så mange hyggelige folk hver dag og har bestemt seg for ikke å tenke så mye på «ubehagelighetene».

– Det er naturlig at noen reagerer negativt. Folk er ulike. Det er mange som synes det er vanskelig å takle forandringer.

– Hvis jeg hadde vært yngre, ville jeg kanskje reagert annerledes.

Han forteller at han fort kunne bli sint når han var yngre. Nå er han roligere.

– Hvordan hadde en yngre – og mer hissig – Najeeb Naz reagert på det du kaller ubehageligheter?

– Det er ikke godt å vite. Han hadde kanskje sagt opp?

Saladin-rustning

Naz smiler bak det fyldige skjegget. Forsvarets første feltimam ser ikke spesielt sint ut. I vinduskarmen på kontoret på Sessvollmoen glinser en rustning i miniatyr. Den ligner på noe Saladin kunne ha båret, den muslimske militære lederen som styrte deler av Midtøsten for drøyt 900 år siden.

– En gave fra Islamsk Råd Norge, sier 49 år gamle Naz.

Håret er dratt bakover, er såvidt blitt grått og ser ut som det glinser som rustningen. I bokhylla står en flaske hair tonic. På hylla over står islamske oppslagsverk. Over dem ligger tre fullpakka stridssekker.

– Jeg må være klar til å dra i felt.

– Jeg liker den delen av jobben veldig godt. Jeg hadde aldri sovet i telt før jeg begynte i Forsvaret.

Så kom korona. Najeeb Naz er feltimam for hele Forsvaret. Det betyr at han skal legge til rette for og være tilgjengelig for muslimske soldater fra hele landet. Det er vanskelig når store deler av samfunnet stenger.

– For soldatene har tiden vi har vært inne i, vært spesielt krevende, sier han.

– Mange ble nærmest sperret inne – i en lang periode. Jeg håper vi ikke må tilbake dit.

Geitelykke

Firebarnspappaen fra Oslo øst vokste opp i en landsby utenfor Gujranwala i Pakistan.

De hadde geiter hjemme. Naz og to fettere pleide å gjete dem, flere timer hver dag. Guttene lekte, geitene spiste. Barndomslykke, kaller Naz det.

Det er langt fra å gjete geiter på den pakistanske landsbygda til å bli major i det norske forsvaret. Men: Naz var tidlig interessert i alt som handlet om militæret.

– Jeg likte disiplinen og uniformene.

En sommer var han på ferie i Nord-Pakistan. Der møtte han en slektning som tjenestegjorde i det pakistanske forsvaret. Naz fikk besøke ham i leir og overnatte.

– Det var veldig gøy, sier han.

– Vi fikk god mat og de fortalte mange morsomme vitser.

Han prøvde uniformen til en soldat i det pakistanske luftforsvaret. Det har han fortsatt bilde av.

Måne, stjerne og flagg

Mer enn 30 år etter er uniformen grønn.

På den ene skuldra – rett under det norske flagget – har han ei stjerne og en måne.

På den andre henger det nye emblemet til det som en gang het Feltprestkorpset. Nå er det Forsvarets tros- og livssynskorps.

Han har vært på Sessvollmoen i et drøyt år. Før det var han ett år hos Garden i Oslo. Det var i 2015 at Naz ble tilsatt som sivil rådgiver innenfor islam. Han var del av et prosjekt som skulle sørge for religions- og livssynsbetjening for alle.

Prosjektet anbefalte at Forsvaret burde tilsette feltimam og felthumanist. Naz søkte selv jobben, og i 2017 ble han Forsvarets første feltimam.

På veggen over pulten har Naz bilder i feltuniform. For å bli major dro han på åtte ukers kurs sammen med andre akademikere. De hadde flere feltdøgn. Og som del av en øvelse fikk de vite at de skulle klare seg ett døgn uten mat.

Det tenkte Naz kom til å gå fint, han var tross alt vant til å faste.

Men så ble han lagfører og sov veldig lite den påfølgende natta. Frokosten hoppet han over, det var så mye å følge opp. Og mens de marsjerte til neste post, var det flere av de andre på kurset som spiste. Men Naz ville fullføre oppdraget først. Da de kom frem, skulle han endelig spise litt av feltrasjonen.

Så fikk troppen ny ordre: Gi fra dere all mat.

Dere må nå gå ett døgn uten.

– Det døgnet – kombinert med høy fysisk aktivitet – er noe av det tøffeste jeg har vært med på.

Grønne vegger

Naz viser frem rommet på Sessvollmoen som han er i ferd med å gjøre om til bønnerom.

Veggene er malt i en mild grønnfarge. I hjørnet står en pappeske med tepper. Han har tre – og har planer om å bestille et større teppe som kan dekke hele gulvet.

– Jeg valgte fargen, sier han.

– Det er vanskelig å vurdere farger. De ser ofte annerledes ut på papiret.

– Men det ble jo fint?

Hvor mange som trenger en feltimam, vet verken Naz eller Forsvaret. Det er ikke lov å telle. Men ifølge Naz er det alltid muslimer i flere avdelinger. Derfor reiser han også rundt, planen er å arrangere soldatsamlinger der soldatene er. Det gjorde han på Sessvollmoen, rett før korona-pandemien brøt ut. Da inviterte Naz til samtale og halal-burger. Nærmere 50 kom, både soldater og ansatte. Tema var mangfold. Også ikke-muslimer kom.

– Korona har dessverre forhindret flere samlinger, sier han.

Som feltimam er han rådgiver til militære sjefer, og han holder leksjoner om muslimske kulturer og samfunn før soldater skal i internasjonale operasjoner. Han deltar på øvelser, underviser i etikk og har samtaler med soldater. For å nevne noe.

Naz mener at feltprester, feltimamer og felthumanister kan gjøre mange av de samme tingene. Som for eksempel å ha samtaler. Eller gjennomføre etikkleksjoner. Så er det noen ting en feltimam ikke kan gjøre – som å holde en gudstjeneste. Mens en feltprest ikke kan veilede innenfor islamsk tro og praksis.

I fjor var Naz på øvelse. Sammen med en feltprest skulle han holde en minnestund. Scenariet var en internasjonal operasjon. To norske soldater var drept, en kristen og en muslim.

– Flere som var der, sa etterpå at det føltes så ekte.

– Det er utrolig viktig å øve slik at vi er forberedt når det først skjer.

Hijab og turban

Selv om Naz har opplevd negative enkeltepisoder, roser han Forsvaret.

– I mine samtaler med muslimske soldater har jeg ikke kommet over noe som ligner på diskriminering, sier han.

– Jeg opplever at Forsvaret er et godt sted å være muslim.

Han bruker hijaben som eksempel. Forsvaret sa allerede på 90-tallet ja til bruk av både hijab og turban til uniform.

– Det var veldig imponerende.

– Forsvaret har vært proaktive, og det skaper tillit. Det er det samme med halalmat og bønnerom. Mange steder var disse tingene på plass før jeg kom.

Profeten Muhammed

Naz var 14 år da familien flyttet til Oslo. Faren hadde vært her siden starten på 70-tallet og var aktiv i moskeen. Dit kom ofte lærde imamer fra Pakistan og Storbritannia for å forelese.

– Jeg var imponert over kunnskapen de hadde og måten de talte på.

– Kunne jeg bli som dem, tenkte jeg av og til.

Etter ungdomsskolen flyttet Naz til London for å studere islam. Der ble han i halvannet år. Resten av det åtte år lange studiet tok han i Pakistan.

– Hvem er forbildet ditt?

Svaret kommer kjapt: profeten Muhammed.

– Fred være med ham, sier Naz.

– Han er det beste menneske – ifølge vår tro –som Gud har skapt. Hans tradisjon, sedvane og levemåte er noe vi streber etter å følge.

– Det går ikke an, men man prøver så godt man kan.

Naz har tre gutter – på 11, 19 og 21 – og ei jente på 13. Naz sier at han aldri har forsøkt å styre hva barna skal bli.

– Jeg kan ønske, men jeg kan ikke bestemme. Men jeg vil gjerne at de skal studere islam, ikke nødvendigvis for å bli imam, men for å kjenne religionen bedre.

– Det er det samme min pappa sa til meg.

Liberal?

«En ungdommelig imam, som utfordrer konservative krefter», står det på Wikipedia.

– Er jeg liberal? Jeg vet ikke, sier han.

– Jeg prøver å være en tradisjonell sunni imam. Og så vil jeg også være en vanlig muslim og et vanlig menneske – som har forståelse for nye kulturer og som prøver å tilpasse hverdagen til ny utvikling i samfunnet.

– Forsvaret går i Pride-paraden hvert år, flere feltprester har vært med. Kunne du gått der?

– I Forsvarets tros- og livssynskorps har vi et mangfold også i dette spørsmålet, sier han.

– At flere av mine kolleger deltar, dreier seg om at vi er en del av mangfoldet i Forsvaret. For meg personlig vil det ikke være aktuelt å delta i paraden.

Teologi og ære

Da Forsvarets forum skrev på Instagram at vi skulle portrettere Naz, fikk vi melding: «Det betydde mye for soldatene i 2. bataljon å få møte han.».

Naz tror det kan være lettere for muslimske soldater å forholde seg til ham enn til imamer i det sivile. For det første er han i uniform – som dem. I tillegg snakker han norsk. Sånn var det da han var imam i moské og, forteller Naz. Mange imamer i Norge snakker nemlig ikke norsk, mange har kommet til landet i voksen alder.

For å nå unge mennesker opprettet moskeen en spørsmål-svar-tjeneste. Så la de ut noen av svarene på egen nettside. Den ble veldig populær. Endelig fikk ungdommene – og foreldrene deres – svar på spørsmål de hadde som norske muslimer.

Naz sier at han bare har fått positive reaksjoner i moskeen på at han er major. Det var tross alt de som fikk ham til å søke. Et viktig samfunnsbidrag, kalte de det. Selv tenker han at det er en stor ære.

– Det er veldig viktig å kunne være der for muslimske soldater og være del av en spennende utvikling.

Frem til 2017 var stillingen sivil. Så ble den lyst ut som militær. Da var Naz i tvil.

– Jeg skal være ærlig: Jeg savner de teologiske utfordringene. De har du i moskeen hele tiden, i Forsvaret er jeg eneste imam. Det blir mye tilrettelegging.

– Men flere i moskeen mente jeg burde fortsette. Så her er jeg.

11. september

Han er tilbake på kontoret i velferdsbygget. Bokhyllene er fylt med bøker. Hjemme leser han både fag og skjønnlitteratur – og aller helst på urdu.

– Min barndoms språk. Det fascinerer meg veldig, sier han.

– Jeg har skrevet dikt i mange år. Det gjør jeg alltid på urdu.

– Jeg leser norsk også – for å holde språket ved like – men hvis jeg skal koble av, foretrekker jeg urdu.

Naz ble imam på 90-tallet – i ei tid med sterke motsetninger, kanskje spesielt mellom Vesten og islam.

Han husker 11. september 2001 godt.

– Det som skjedde, var forferdelig, sier han.

– Og i perioden etterpå ble muslimer satt i bås. Vi hadde flere episoder i moskeen. Jeg var ikke direkte rammet, men det var vanskelige tider.

– Alle muslimer ble sett på som terrorister.

Kunnskap

Som imam i moské pleide Najeeb Naz å ta i mot skoleklasser. I begynnelsen var de som kom på besøk skeptiske, forteller han.

– Jeg ble spurt om både kvinneundertrykking og terrorisme. Du følte at det var et resultat av negativ propaganda. Men etter hvert ble spørsmålene mer nyanserte. Folk var bare nysgjerrige.

– Jeg fikk flere tilbakemeldinger fra folk som sa at de hadde ett bilde av islam og muslimer før de kom på besøk. Så ble flere av fordommene borte.

– Stikkordet er kunnskap, sier han.

– Jo mer vi snakker sammen, jo bedre kjenner vi hverandre.