Klar til skrik

Det var med stor interesse og innlevelse jeg fulgte NRK-serien «Klar til Strid» da den kom ut.

Den traff meg rett i hjertet, og da særlig de første episodene fra rekrutten. I dag har jeg lest Forsvarets Forum, og ser at det nå er en viss debatt, eller kanskje et forsøk på å starte debatt, knyttet til det lederskapet som presenteres i disse episodene.

Ok, det kan jeg godt bli med på.

Jeg kan ikke påberope meg doktorgrad i psykologi, eller å ha vært noe «toppoffiser», slik enkelte andre debattanter kan tituleres.

Imidlertid har jeg et slags personlig kjærlighetsforhold til Panserbataljonen, tross i at jeg bare tjenestegjorde der i to av mine 19 år i Hæren. Jeg er dessuten en varm tilhenger av verneplikten, og jeg har det som vi i gamledager kalte «et positivt menneskesyn».

Det var et sånt befalsskoleuttrykk brukt om ledere som viste soldatene en viss tillit, tiltro og respekt, og som tilstrebet å gi forklaringer for hvorfor ting var som de var.

Kontekst

Bakgrunn:

Reality check for Forsvaret

Likevel er det lite i denne serien som provoserer eller skuffer meg, og det jeg sitter igjen med etter å ha lest artikkelen i Forsvarets Forum, er blant annet at Dahlslett og Tidemann (henholdsvis lagfører i Panserbn. og troppssjef i Artilleribn, journ. anm.) gir gode, relevante svar på den kritikken som rettes mot lederskap og «kollektiv avstraffelse».

Dahlslett klarer til og med å gi kontekst og forklaringer til «Stormersangen», og det setter jeg faktisk pris på når «alle andre» fordømmer sangen som seksualisert og utdatert.

Det vi ser fra rekruttperioden er ikke «moderne lederskap»; det tror jeg heller ingen hevder at det skal være. Og nei, Rino Johansen har rett når han peker på at det heller ikke er slik vi leder under skarpe, internasjonale operasjoner. Men når han spør om dette er en lur måte å drive rekruttutdanning på, så mener jeg langt på vei at: ja, det er det nok.

Vi leker ikke krig; vi forbereder og utruster oss for scenarier, oppgaver og følelsesinntrykk som er vanskelig å forholde seg til.

Det vi ser av «primitivt lederskap» handler ikke om at lederne mangler pedagogisk talent eller at de nyter det å herse med uerfarne rekrutter.

Jeg har ikke mye kunnskap om hvordan man smir et godt sverd, men litt vet jeg. Bladet må herdes; og den prosessen er ganske så brutal. Så kommer anløping; og det handler om å passe på at herdingen ikke resulterer i et emne som blir så hardt og sprøtt at det knekker. Deretter kommer slipingen.

Det er ikke lenge til mine egne barn kommer i vernepliktig alder. Jeg kan med hånden på hjertet si at de i dag på ingen måte er forberedt på, eller motivert til, å gå gjennom noe av det som vises i serien.

Hulkende telefonsamtaler

Hadde det vært mine barn i serien, så ville det vært minst like mange hulkende telefonsamtaler hjem, der hovedmålet var å få noen positive bekreftelser inn i en hverdag hvor absolutt alt er nytt, og hvor du fratas de fleste valgmuligheter (slik som hvem du bor med, når du står opp, hva du skal kle på deg, etc.).

Som far ville jeg selvfølgelig besvart dette behovet så best jeg kunne, slik en også ser eksempler på i serien.

Les også:

Slutt på «kuk» og «sjømannsbrud» i Panserbataljonen

Likevel tror jeg at jeg ville akseptere, på vegne av mine barn, at det å bli formet til soldat dessverre ikke bare handler om å bli «heiet frem» gjennom positiv forsterkning. Det å gi kontrollerte erfaringer av ubehag, tap av kontroll, tap av motivasjon og tap av opplevd trygghet, det opplever jeg som relevant, hensiktsmessig og nødvendig, selv om det selvsagt er smertefullt og ydmykende når det står på.

Mitt viktigste poeng er bare at dette må skje under kontrollerte og overvåkede forhold, som del av en plan, der den enkelte leder forstår hva de er med på. Gitt at dette er på plass, så trekker jeg en annen konklusjon enn Robert Mood hva angår behovet for å kalle inn til en alvorlig medarbeidersamtale.

Ikke på akkord med etikk

Jeg startet førstegangstjenesten min 6. juli 1998, på Befalsskolen for Kavaleriet. Jeg står fullt og helt på at de seks «nådeløse» ukene etter oppmøte er den perioden i livet hvor jeg har lært raskest, utviklet meg raskest og blitt mest kjent med den jeg trodde jeg allerede var!

Det tror jeg faktisk gjelder for en del rekrutter i dag også. Jeg er fortsatt i den overbevisning at en del av hardkjøret vi blir presentert fra rekruttperioden har noe for seg, og er relevant for at vi skal ende opp med robuste og selvsikre soldater.

Dessverre er det ikke alle rekrutter som blir med helt inn i mål, og som av ulike grunner blir dimittert eller overført til annen avdeling. De vil nok ha et langt mer negativt forhold til hva de har vært utsatt for, enn dem som kommer gjennom på den andre siden. Der kan vi sikkert bli bedre til å følge opp at den enkelte ikke drar av gårde med skadeskutt selvbilde.

Jeg vil likevel ikke gå med på en generell kritikk av pedagogikken som brukes i soldatutdanning, verken basert på denne serien, min egen erfaring eller beretninger fra andre venner og kjente.

Imidlertid ønsker jeg å være tydelig på at etikk og moral ikke er noe en skal gå på akkord med.

Forsvaret holder unge menneskers liv og helse i sin hånd, og det å være inne til tjeneste er noe helt annet enn å gå på folkehøyskole eller være lærling i en bedrift. Nettopp fordi Forsvarets natur er orientert rundt «liv eller død», så er det nødvendig med tydelig forståelse og praktisering av rett eller galt.

Sakens alvor

«Klar til Strid» fungerer kanskje som en realitycheck for Forsvaret, men jeg håper at den også skaper refleksjon blant oss på utsiden.

Noe av det jeg liker best i hele serien, er klippet i første episode hvor Tuva Fagermoen deler sine tanker etter nærkamptrening. Hun uttrykker forakt over tanken på å kanskje måtte utføre det hun blir trent til.

I siste episode kommer det likefullt frem at hun godt kan tenke seg å fortsette etter førstegangstjenesten, selv om hun ender med å trekke søknaden sin. Slik jeg tolker «hennes historie» ut fra TV-skjermen, så lykkes Panserbataljonen i å få dragoner til å ta inn over seg hva sakens alvor, og hvor slitsomt, krevende og grensesprengende den militære virksomheten i sin natur er.

Samtidig bevares og utvikles troen på at det er nyttig og riktig å ta den byrden samfunnet legger på deg når du blir kalt til å tjene. Det er jo det vi legger i det, når vi i siste vers av nasjonalsangen konkluderer med «også vi, når det blir krevet».