Her kommer Hagbard Falk hjem til et fritt Norge

Denne saken sto først på trykk i Forsvarets forum i 2015.

13. mai, 1945. Fem vonde krigsår er tilbakelagt, og freden har kommet til Norge. I Oslo er befolkningen i gledesrus. Tusenvis er ute på gatene og feirer. Lavt over hustakene kommer et firemotors britisk sjøfly av typen Short Sunderland.

Om bord er det 25 passasjerer, blant annet norske offiserer og folk fra Forsvarsdepartementet. Idet flyet passerer over Karl Johans gate, står Hagbard Falk i døråpningen.

– Jeg hadde festet et norsk flagg til en padleåre. Den holdt jeg ut gjennom den åpne døren så det blafret i vinden. Plutselig gjorde flyet en krapp sving slik at jeg mistet balansen.

Sjøflyet er så lavt at det nesten traff flaggstangen på Slottet. Falk falt fremover mot åpningen. En amerikansk filmfotograf om bord oppfattet hva som skjedde og reagerte lynkjapt.

– Han fikk huket tak i meg i siste liten før jeg forsvant ut av flyet og ned på slottplassen, forteller Falk.

– Ble du skjelven etter opplevelsen?

– Egentlig ikke. Men det må ha gjort inntrykk på bakken. Senere hørte jeg at folk snakket om det store hvite flyet som hadde sveipet over hustakene i Oslo, smiler han.

Signerte fredstraktaten

Det ble kalt Fredsflyet. Noen dager tidligere hadde det flydd inn offiserer som skulle til Lillehammer for å signere fredstraktaten med general Franz Böhme. Han var øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge.

– Vi visste ikke hvordan tyskerne ville reagere. Det var nesten 350 000 bevæpnede soldater i Norge, forklarer Falk.

Han var med på den siste turen til Fredsflyet, som landet trygt utenfor Fornebu. Der ble de liggende og vente på at tyskerne skulle plukke dem opp.

– Etter hvert kom det en robåt mot oss. Men det var ikke tyskere. Om bord var det en far og sønnen på tre–fire år. Jeg hadde fylt en skipssekk med godteri, sigaretter og kaffe fra Shetland. Jeg tok ut en sjokolade og ga den lille gutten. Men det gjorde ikke særlig inntrykk. Han hadde jo aldri smakt sjokolade før. Det var vårt første møte med nordmenn etter frigjøringen, sier Falk.

Skuddveksling med SS-soldater

Noen minutter senere ble de hentet av bevæpnede tyskere som kjørte dem inn til Oslo. Der traff han igjen broren som var med i hjemmefronten og hadde på seg en gammel militæruniform med politibind rundt armen. I byen var det sporadisk skyting og noen SS-offiserer som prøvde å forskanse seg.

– Broren min hadde vært med i en skyteepisode hvor avdelingen mistet en mann. Men stort sett oppførte tyskerne seg bra, forteller Falk.

Født med flaks

Det var ingen selvfølge at han skulle få oppleve fredsdagene. Flere ganger under krigen holdt det på å gå galt. Som den gangen Molde ble angrepet 15. mai 1940. Tyske fly kom inn over byen og skjøt med mitraljøse og bombet. Falk var i hjembyen og hørte eksplosjonene. Han åpnet døra og stormet ut for finne dekning. Et øyeblikk senere slo en kule inn i døra bak ham.

– Den traff akkurat der jeg hadde stått noen sekunder senere. Jeg var nok født med en god porsjon flaks, konstaterer Falk.

Vi møtet ham på kontoret hjemme i leiligheten på Frogner. Der har han samlet avisutklipp og bøker om krigen. Han finner fram et bilde av Molde i ruiner etter den kraftige bombingen.

– Tyske soldater marsjerte gjennom den ødelagte byen. De rotet opp asken på bakken med støvlene og sang « Wir fahren gegen Engeland» forteller han.

Noen år senere endte han selv opp i Storbritannia.

Ubåt med svart flagg

– Jeg tjenestegjorde ved 330-skvadronen på Shetland som flymekaniker. Vi reparerte fly som var blitt skadet i jakten på ubåter. Det hendte at jeg fikk være med ut på treningstokt. En gang holdt jeg på å skyte ned vårt eget fly. Jeg testet maskingeværene og skjøt mot et område hvor det var undervannsskjær. Plutselig kom det sporlys-kuler fykende tilbake mot oss, sier Falk.

Livet på den værutsatte øya kunne være ensformig. Men det fantes lyspunkter. Som den gangen skvadronen oppdaget en tysk ubåt i overflatestilling.

– Vi fant ut at de hadde store mengder alkohol om bord. Det endte med at engelskmennene fikk krigsfangene, mens vi tok tønnene med rom. Det resulterte i en gedigen fest, humrer Falk.

Han viser fram loggboka fra fredsdagene i 1945. På flyturen mot Oslo kom de over et merkelig syn. En tysk ubåt utenfor kysten av Skottland hadde heist et svart flagg.

– Vi sirklet over og fikk radiokontakt. Vi kontaktet ubåten og spurte om de hadde kapitulert eller ikke, og hva meningen med det svarte flagget var.

«Vi er i sorg», kom svaret tilbake fra mannskapet som fortsatte til Aberdeen hvor de ble internert.

Fangene fra Grini

Flyet fortsatte til Oslo. Det var et surrealistisk syn som møtte ham i hovedstaden. Byen var fortsatt full av tyske soldater. Men de var i mindretall i forhold til de jublende folkemassene. Hagbard Falk fikk to dager i Oslo og deltok i feiringen og fikk snakket med foreldrene sine på telefon for første gang på flere år.

– Et av mine sterkeste minner var da fangene fra Grini ble sluppet fri. De marsjerte oppover Drammensveien og sang.

– Det er et syn jeg aldri glemmer.