Graviditeten satte nesten stopper for forsvarskarrieren – Marit etterlyser bedre politikk for lavere gradsnivåer

– Det var midt mellom to seilingsperioder at jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg ga beskjed til min avdelingsleder og fikk ikke være med ut igjen på neste seiling. For min del var det veldig rart å få beskjed om at jeg ikke fikk komme om bord igjen, sier visekonstabel Marit Haugen (24).

Hun er del av besetningen på fregatten KNM Thor Heyerdahl. Siden 2017 har hun vært operasjonsromoperatør om bord, inntil hun ble gravid. For vordende mødre kan ikke seile på Sjøforsvarets fartøy. Istedenfor ble hun omplassert til en stilling på land.

Det ble ikke helt som hun hadde sett for seg.

– Det var rett og slett en tøff periode. Jeg fikk en pult inne på et pauserom i et kontorbygg på Haakonsvern. Der var det stadig vekk folk innom for å spise lunsj. I tillegg var det minimalt med arbeidsoppgaver og jeg var borte fra venner og kollegaer på fregatten. Det er den verste perioden jeg har hatt i Forsvaret, sier Haugen.

Mistet alle rutinene

Forsvarets forum møter henne hjemme i leiligheten som hun deler med samboer Lasse Hylland (29). Han jobber også på KNM Thor Heyerdahl, men er ute i pappapermisjon med datteren Paula (1).

For den lille familien ble tiden frem mot fødselen mer krevende enn de hadde sett for seg. Mens samboeren var ute på tokt i utlandet, satt Marit Haugen alene igjen på Haakonsvern.

– Det var en stor overgang å gå fra et trygt miljø om bord på fregatten. Jeg mistet alle rutinene jeg var vant med og fikk heller ikke noe støtte fra jobben. Så satt jeg som gravid i en dårlig jobbsituasjon uten å vite hvem jeg kunne prate med på land. Det ble veldig mørk periode, sier Haugen.

Også for samboeren Lasse Hylland ble situasjonen en belastning. Han var ute på seiling store deler av perioden.

– Det er tungt å vite at den hjemme ikke har det bra. Det er ingenting man får gjort i en slik situasjon og det gikk utover min evne til å fungere skikkelig. Det skaper usikkerhet i en periode hvor man skal få barn for første gang, sier Hylland.

Hadde skrevet oppsigelsen

Marit Haugen forklarer at når man blir omplassert har man krav på en samtale med personellavdelingen for å snakke om hvilke muligheter som finnes på land. Hun sendte flere mailer for å få til et møte, men sier at hun aldri fikk noe svar.

Det endte med at hun bestilte time hos bedriftshelsetjenesten. Legen der kontaktet personellavdelingen og fikk ordnet et møte.

– Ettersom jeg allerede hadde fått en stilling på land, mente de at saken var ferdig. Dessuten fikk jeg beskjed om at ettersom jeg var visekonstabel så hadde jeg ikke samme muligheter som offiserer og befal. Det fantes derfor ikke så mange landstillinger som passet for mitt gradsnivå.

Haugen forteller at hun følte seg mislykket og mistrivdes med omplasseringen. Etter møtet ble hun også sykemeldt.

– Da det som sto på som verst hadde jeg skrevet oppsigelsen. Jeg gikk noen runder med meg selv, men endte opp med å ikke slutte i Forsvaret. Jeg valgte å ta kampen, også fordi det kommer andre i samme situasjon etter meg.

Bare en av mange saker

Orlogskaptein Nina Grimeland er leder for Militært kvinnelig nettverk (MKN). Hun forteller at saken til Haugen er bare én av mange saker hvor kvinnelig ansatte føler at tilrettelegging i forbindelse med graviditet ikke har møtt forventningene og har gått ut over motivasjonen til å fortsette tjenesten i Forsvaret.

– Den største utfordringen relatert til å sikre et kjønnsmangfold i Forsvaret er å beholde kvinner gjennom fasen i livet hvor en velger å stifte familie og få barn, skriver Grimeland i en e-post til Forsvarets forum.

– Det er dessverre fortsatt slik at flere velger et karriereskift i forbindelse med graviditet og småbarnsperioden som gjør at de går bort i fra sin opprinnelige karriere- og tjenesteplan. Det har kommet utallige rapporterer og oppgaver som synliggjør behov for en bedre livsfaseorientert personalpolitikk i Forsvaret, skriver hun videre.

Forsvaret har et uttalt mål om å legge tilrette for en livslangkarriere i Forsvaret for kvinner, samt en bedre kjønnsbalanse i hele organisasjonen. Da må arbeidsgiver også ta inn over seg et økende behov for avklaring rundt tilrettelegging for gravide, mener Grimeland.

– Forvaltningen av gravide må være lik på tvers av alder, forsvarsgren og grad. Behov for en felles policy for forvaltning av gravide er tatt opp med Forsvarsstaben ved flere anledninger.

Sjøforsvaret med ny veiledning for gravide

– Visekonstabelen har en opplevelse av at hun ikke har blitt møtt på riktig måte. Vi har fått tilbakemeldinger på at det er flere som har følt det samme tidligere. Derfor har vi laget en detaljert veileder som gir svaret på hvordan vi skal ivareta og følge opp gravide i Sjøforsvaret.

Det forteller kommandørkaptein Mette Melsås. Hun er sjef for bemanningsseksjonen i N1 som jobber med personell og kompetanse i Sjøforsvarsstaben.

Tidligere i år ga Sjøforsvarsstaben ut «Sjøforsvarets veiledning for forvaltning av personell i forbindelse med graviditet og foreldrepermisjon». Denne trådde i kraft 1. august.

– Vi så at det var ikke så lett for sjefene å vite hva som gjaldt av retningslinjer for ansatte som er gravide. Derfor har vi samlet alle retningslinjer og veiledninger vi hadde fra før i ett dokument, sier Melsås.

MKN-leder Grimeland applauderer veilederen.

– Militært kvinnelig nettverk er meget fornøyd med at Sjøforsvaret har vist handlekraft ved å gi ut Sjøforsvarets veiledning for forvaltning av personell i forbindelse med graviditet og permisjon. Tilsvarende initiativ etterspørres fra de andre forsvarsgrenene.

Skal sikre oppfølging

Kommandørkaptein Melsås mener det er viktig at ansatte blir sett gjennom perioden hvor de er gravide og i tillegg bytter arbeidsplass.

– Noe av det viktigste er at man får de samtalene man har krav på, sier hun.

– Hva tenker du om ansatte som føler de ikke har fått de samtalene og oppfølgingen de ønsker?

– Jeg håper og tror at det ikke kommer til å skje etter at vi har laget veiledningen. Den skal sørge for at alle får den oppfølgingen de føler de trenger.

Melsås forteller at intensjonen er at ansatte som blir plassert på land, skal få arbeidsoppgaver som er relevante utfra stillingen de har hatt på fartøy. Det er likevel tilfeller hvor det er vanskelig å gjennomføre.

– Noen fagområder er veldig små, så det er ikke gitt at det finnes relevante landstillinger. Da handler det om å finne en stilling hvor de likevel får utnyttet kompetansen sin eller lærer noe nytt innenfor et annet område som de kan bruke senere.

Etterlyser bedre ivaretakelse av gravide på lavt nivå

Marit Haugen sier at hun måtte selv ta initiativ til å få en ny stilling. Det tok mange uker og mye energi. Men til slutt fikk hun ny jobb i Nasjonalt sjøoperasjonssenter på Haakonsvern. Haugen opplevde at gnisten var tilbake, men reagerer på at hun måtte ta kampen selv.

Basert på sine egne erfaringer, etterlyser hun bedre ivaretakelse av gravide i Sjøforsvaret på lavere gradsnivå. Den mener hun er et tiltak i tråd med Forsvarets mål om å beholde spesialistene lenger i stillingene. Haugen er visekonstabel (OR2) og tilhører spesialistkorpset.

– På mitt gradsnivå finnes det nesten ikke stillinger på land. Når det gjelder graviditetspolitikken i Sjøforsvarets så virker det som om man har en lang vei å gå, spesielt når det gjelder rettigheter for gravide i sjiktet OR2-OR4 (visekonstabel til ledende konstabel, journ. anm.)

– For min del virker det som man har glemt de i den laveste gradssøylen. Man har intranettsider med informasjon om hva man skal gjøre som ung og gravid. Informasjonen finnes der, men det virker ikke som de som skal behandle sakene vet helt hvordan de skal bruke det.

– Det handler ikke om grad, men fagområde og erfaring

Ifølge Mette Melsås i bemanningsseksjonen har ikke Sjøforsvaret en politikk overfor gravide som skiller mellom gradsnivå med tanke på hvilke muligheter ansatte har når de blir plassert på land.

– Nei, det er ingen forskjell. Det handler ikke om grad, men hvilket fagområde eller erfaring vedkommende har, sier hun.

Dersom man kommer fra et lite fagområde eller har lite erfaring kan det være vanskelig å finne egnede arbeidsoppgaver på land.

– I noen tilfeller må man opprette en type stilling. Andre ganger må ansatte plasseres i en stilling som allerede finnes, men som ikke er helt innenfor det området man har jobbet med om bord på fartøy, sier Melsås.