«Vaktsjef. Fartøy i rød 80, avstand middels».

Babord utkikk har fått øye på et fartøy forut på babord side. Fregatten stevner for øyeblikket mot land. Etter hvert skal de gjøre seg klare til øvelse.

«Helo i grønn 20, trekker høyre». 

Babord utkikk har igjen fått øye på noe; et helikopter i luften, forut for styrbord. Det tilhører britiske Royal Navy og er en del av øvelsen. Fra dette helikopteret skal fregatten få beskjed om hvor de skal sikte seg inn.

Det er strålende sol og skarpt lys. Det er ikke akkurat blikkstille sjø utenfor Plymouth, men ganske perfekt for denne typen øvelse.

Rundt 15 blåkledde besetningsmedlemmer fra KNM Otto Sverdrup er plassert foran ulike skjermer, i lukten av metall, olje og sjø. 

Alle har sine arbeidsoppgaver. Noen titter på radaren, noen kommuniserer med operasjonsrommet, flere står med kikkert og blikket rettet forover. 

Én  av dem på broen er en britisk offiser fra Fleet Operational Standards and Training, bedre kjent som FOST. Instruktørene fra FOST skal sikre at britiske krigsskip er skikket til å løse oppdrag.

Siden KNM Roald Amundsen bestod FOST i 2012, har Sjøforsvaret årlig sendt fartøy hit. 

En vaktsjef under opplæring hever stemmen:

«Til brovaktslaget, hør etter.»

«Vi gjør klar til gunex.»

«Hørselvern på!»

«Gunex» innebærer at det skal skytes med kanon. 

På kommandoen «lad kanon» gjøres nettopp det, fra operasjonsrommet på dekket under. Kanonen er en 76 mm OTO Melara Super Rapid. Det går noen sekunder, noen i operasjonsrommet trykker på en knapp, det drønner i kanonen og vedkommende i operasjonsrommet kvitterer med «shot». 

På broen kan mannskapet høre smellet og se røyken fra løpet. I operasjonsrommet kan de føle fregatten riste. Det avfyres flere skudd. Først tre med litt mellomrom, deretter en hurtig serie med fem skudd. Utkikkene på bro får ordre om å rapportere «splash» når de ser nedslaget.

Mens alt pågår, står den britiske offiseren og skribler ned notater. Han kikker over skulderen til vaktsjefen, lytter til alt som blir sagt til piloten i helikopteret fra Royal Navy. Han vurderer hvordan vaktsjefen snakker med dem i operasjonsrommet og resten av brovaktslaget. 

Briten er en såkalt «searider». En FOST-instruktør som observerer, evaluerer og setter karakter på det norske mannskapet. 

Kampkraft

Gjennom fem uker i og utenfor Plymouth skal Otto Sverdrup gjennom en lang og intensiv serie med øvelser. Dramatiske scenarioer som brann, havari og krig, men også renhold og orden, utstyrskontroll, kommunikasjon og bekledning. Alt skal evalueres og karaktersettes.

«Searideren» og hans kollegaer gir tilbakemeldinger, som av flere i besetningen beskrives som direkte, ærlige og tidvis knallharde. Målet med hele opplegget er at den norske besetningen skal utvikle seg og gjøres i stand til å ivareta egen sikkerhet samtidig som de løser oppdrag på nasjonens og forsvarsalliansens vegne.

– Gjennom FOST skal vi oppnå tilstrekkelig kampkraft, som gjør oss gripbare for både nasjonal og internasjonal beredskap,  sier Lars Haakon Aagesen, nestkommanderende på KNM Otto Sverdrup.

Sjøforsvarets fartøy går gjennom treningen hvert fjerde år. I Storbritannia får de tilgang til et arsenal av ressurser og et fem ukers treningsopplegg som Forsvaret ikke har kapasitet til å gjennomføre hjemme i Norge. 

«Mottakelige» nordmenn

«Searidere» er ikke bare britiske offiserer og befal. Også instruktører fra Tyskland, Chile, Frankrike, Danmark og Nederland kan komme om bord. I Plymouth er det også norske «searidere». 

Erlend Rønningen er norsk liaisonoffiser ved marinebasen HMNB Devonport. Når norske fartøy er på opptrening i Den engelske kanal, er han et talerør mellom FOST og fartøyet. Han bidrar også med koordinering og planlegging av treningen.  

Når det er andre fartøy som skal trenes og evalueres, er han selv en «searider». 

Hvordan de tilpasser kompleksiteten på en øvelse, avhenger av utgangspunktet, forklarer han. 

– På den tekniske siden er det noen av fregattene som begynner å bli ganske gamle, og det varierer hvor godt forberedt mannskapet er når de kommer til Plymouth. Hvis besetningen har lite erfaring, tilpasser FOST treningen slik at besetningen kan legge stein på stein. 

Ifølge Rønningen har Sjøforsvaret et godt omdømme i FOST. 

– Nordmenn omtales som svært «receptive for training». Mottakelige for, og gode til å ta til seg, tilbakemeldinger. 

Norge bidrar med stabsoffiserer i en internasjonal innsats i Rødehavet. Enn så lenge er det ikke besluttet at norske militære fartøy skal sendes dit, men etter oppholdet i det sørlige England skal fregatten ut og løse oppdrag. Det skjer som del av en av Natos stående maritime styrker, SNMG1.  

Uansett hvor de skal seile, reiser de helst med en topptrent besetning og en solid karakter i ryggsekken. 

Dermed er det her i Den engelske kanal at mannskapet kan trene og øve. Det er også her de har rom til å feile, før de skal ut og løse virkelige oppdrag.

– Vi får karakterer og tilbakemeldinger etter hver deløvelse. Hvis det ikke går så bra på én øvelse, får vi et forslag til løsning. Da må vi utbedre til neste gang, sier nestkommanderende Aagesen. 

– Dermed er det like fullt en øvelse i å utvikle seg. Hvis vi ikke klarer å forbedre oss etter en tilbakemelding, viser vi at vi  som organisasjon ikke klarer å utvikle oss. 

Toppkarakter er «nærmest uoppnåelig»

FOSTs karakterskala består av fem karakterer, hvorav den laveste omtales som «strykkarakter» og den øverste som «nærmest uoppnåelig». 

Below standard, satisfactory, very satisfactory, good og very good. 

Besetningen får en totalkarakter etter at FOST er gjennomført, men også de ulike «detaljene», eller avdelingene, får karakterer. 

De ulike avdelingene om bord får også karakterer etter hver enkeltstående øvelse.  

I 2018 presterte besetningen om bord på KNM Helge Ingstad til karakteren «very satisfactory». Det var den til da høyeste karakteren en norsk fregattbesetning hadde fått. Året etter fikk KNM Thor Heyerdahl samme karakter. 

Løytnant Asbjørn Lothe har vært klarert vaktsjef i halvannet år. Dette er første gang han deltar på FOST. Han beskriver det som en unik læringsarena med et svært høyt intensitetsnivå og lite hviletid. 

– Jeg visste at det ville bli intensivt og krevende for meg personlig, men også for detaljen min. 

Rollen som vaktsjef

Lothes detalj er navigasjonsdetaljen. Han er vaktsjef og navigasjonsoffiser 1. En viktig del av jobben er å bidra til opplæring og klarering av andre vaktsjefer. I FOST får han tilbakemelding på hvordan han presterer i sin rolle. 

Og nettopp rollen som vaktsjef har siden november 2018 blitt trukket frem i lyset. Etter KNM Helge Ingstads kollisjon med tankskipet Sola TS og en rettskraftig dom mot vaktsjefen som den gang stod på bro, har det blitt stilt spørsmål rundt hvem som egentlig har ansvaret på bro. 

KNM Helge Ingstad skipssjef Preben Ottesen fortalte i retten at han opplevde det som vanskelig at han satt i vitneboksen, mens vaktsjefen hans satt på tiltalebenken. Flere vitner beskrev det som urettferdig at det kun var én som stod i fare for å bli dømt. Daværende sjef for Sjøforsvaret Rune Andersen sa at det var hans og rederiet Sjøforsvarets ansvar at sikkerheten er på plass. 

Flere har pekt på systemfeil og uttrykt bekymring for hva en slik dom vil gjøre med sikkerheten. Likevel slo både Hordaland tingrett og Gulating lagmannsrett fast at en vaktsjef kan stilles til ansvar, rent strafferettslig. Det er imidlertid enkelte som har pekt på at saken i seg selv har hatt en positiv effekt på sikkerhetsarbeidet i Forsvaret, uavhengig av dommen. 

Det opplever også vaktsjef Lothe. Som helt fersk og nyklarert vaktsjef er det lett for å ha «høye skuldre», forteller han. 

– Da er alt nytt og alt er spennende. Men man mestrer det bedre etter hvert som man får mer kompetanse og overskudd. 

I dag må du seile som klarert vaktsjef i ett år før du kan lære opp en ny. 

– Du må ha kurs og nok timer for å drive opplæring av andre vaktsjefer. Slik var det ikke før. Nå har jeg fått tid til å bygge erfaring og kapasitet. 

Ifølge Lothe kan han i dag selv avgjøre hvorvidt forholdene ligger til rette for å lære opp en ny vaktsjef. 

– Det er ingen som tar meg på det, hvis jeg sier at «i dag er jeg ikke opplagt nok til å ha opplæring». Da får jeg bare støtte. Alle er veldig bevisste på dette. 

På FOST får han fem uker hvor nettopp trening – det å skaffe seg erfaring, overskudd og kapasitet, – prioriteres. 

– Jeg har vokst veldig på disse fire første ukene. Jeg er veldig fornøyd med hvordan navigasjonsdetaljen har taklet alle utfordringer og hvordan vi har prestert og utviklet oss. Verdien ligger i utviklingen. 

Motivasjon og «final inspection»

Men selv om stemningen om bord er god og mannskapet er fornøyd med prestasjonene, er det ikke bare fryd og gammen når man går gjennom en fem uker lang eksamen. 

Fenomenet «mid OST dip» gjør seg ofte gjeldene omtrent i uke tre eller fire. Altså en dupp i moral, som merkes omtrent midtveis. 

– I forkant var alle spente og veldig motiverte. Den første uken på sjøen er preget av høy motivasjon, forteller Lothe. 

Den andre uken beskriver han som «gøy». 

– Da ser vi at vi klarer å gjøre noe med tilbakemeldingene vi har fått. Men i løpet av den tredje uken begynner mannskapet å kjenne litt på det. 

Da har de vært noen uker hjemmefra. De har jobbet lange dager, blitt vurdert og tvunget til å holde en gjennomgående høy standard. Når duppen kommer, blir man sliten. 

– Besetningen kjenner det skikkelig. Det er vanlig at sykdom sprer seg lettere. Britene er veldig kjent med det og det er noe man skal være bevisst på, sier Lothe. 

Nå nærmer FOST seg slutten for denne gang for KNM Otto Sverdrup. Målet er at fregattbesetningen skal være «topptrent» når de drar herfra. Torsdag 22. februar er det «final inspection». 

Ifølge nestkommanderende Aagesen vil besetningen da få en endelig karakter og «noen bevingede ord». 

– Nå handler det om å omsette mest mulig læring til handling og gi full innsats de siste dagene ved FOST.

Om KNM Otto Sverdrup slår Ingstad og Heyerdahl og med det blir den høyest vurderte norske fregatten – og om de får den uoppnåelige toppkarakteren – gjenstår å se.