Bildet viser forøvrig mitt første møte med Fjærvoll, skriver Kristoffer Egeberg. 28. November 1998 sto jeg oppstilt på Falkehøyden i Sør-Libanon da den norske FN-bataljonen i UNIFIL ble lagt ned, og ansvaret avgitt til det indiske gurkha-regimentet.Foto: Forsvaret
– Å være forsvarsminister i fredstid er en ensom jobb
Fjærvoll fikk en umulig oppgave, men i motsetning til sine forgjengere, startet han på oppgjøret som måtte komme, skriver Kristoffer Egeberg om den tidligere forsvarsministeren, som døde fredag.
KristofferEgebergAnsvarlig redaktør i Faktisk, Forfatter og Veteran
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Mange vil huske Dag Jostein Fjærvoll som en omstridt forsvarsminister. Bondesønnen, undervisningsinspektøren og den tidligere ordføreren i Hadsel i Nordland hadde ingen forsvars- eller sikkerhetspolitisk erfaring da Kjell Magne Bondevik ringte og tilbød ham jobben, høsten 1997. Bondevik mente det ikke var så viktig. Han ville først og fremst ha en allround-politiker som var vant til å «stå han av». Han visste det ville bli en vanskelig jobb. Og det ble det til gangs.
Annonse
«Å bli minister var noe som jeg ikke hadde tenkt i dybden på. Min første respons var å spørre om han mente jeg kunne klare det, og om jeg var rett person til det. Da svarte han: ‘Hvis jeg ikke hadde ment det, så hadde jeg ikke spurt deg.’ Da var avgjørelsen rimelig enkel», fortalte Dag Jostein Fjærvoll da jeg intervjuet ham til boka «Fredsnasjonen Norge» 13. april 2016.
Delta i debatten?
Har du noe på hjertet og ønsker å delta i debatten?
Fjærvoll overtok en forsvarssektor i en krise. En krise som bare vokste under hans ledelse. Samtidig ble det raskt tydelig at kommunikasjonen mellom ham og forsvarssjef Arne Solli ikke var god.
«Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg opplevde det som om fortroligheten var borte. Jeg kan bare bekrefte at vi ikke hadde et godt samarbeid. Det skyldtes vel at han heller lyttet til andre mennesker og ‘messeprat’ enn meg som forsvarssjef og fagmilitær rådgiver», kunne Arne Solli fortelle meg da jeg arbeidet med boka.
Frem til da hadde Solli møtt Jørgen Kosmo til fortrolige samtaler under fire øyne på statsrådens kontor hver fredag ettermiddag. Jeg mener å huske at de begge nevnte hvordan disse nære samtalene ofte forløp over et lite glass konjakk, general og minister i mellom. Dette forsvant med Fjærvoll, som sto overfor en forsvarssektor som i åtte år nær sagt hadde ignorert at den kalde krigen var over. Reformene hadde havarert, én etter én. Det hjalp lite at Solli bokstavelig talt satt på overtid. Det hadde Kosmo sørget for ved å gi ham dispensasjon til å fortsette utover den lovpålagte aldersgrensen på 60 år. Generalen følte seg oversett og tilsidesatt. Forholdet ble svært anstrengt.
«Jeg tror nok det er rett fra hans side. Det har nok en sammenheng med at min forgjenger ba Solli fortsette på overtid, mens jeg var i den situasjonen at jeg måtte vurdere veien videre», kunne Fjærvoll fortelle meg nesten 20 år seinere.
Fjærvoll fikk ansvaret for å kutte forsvarsbudsjettet med nesten en milliard. Offiserene med Solli i spissen lot ham gjennomgå i full offentlighet. De mente han var uklar, svak og ikke stod opp for sektoren. Fjærvoll fortalte meg at han hadde lagt opp til vekst, men da han la frem forslaget til Bondevik fikk han følgende beskjed: «Gå tilbake og gjør jobben din!».
«Å være forsvarsminister i fredstid er en ensom jobb. Det er jo alltid manko på penger hvor jobben er å skaffe penger til veie, men samtidig sørge for at vi har et relevant forsvar. I en urolig situasjon, slik vi har i dag, blir det litt annerledes når alle fokuserer på utfordringer i nærområdene. I fredstid er det ikke så lett å få nødvendige ressurser til omstillingene og anskaffelsene» sa Fjærvoll til meg.
For forsvarssjef Arne Solli var det krise. Gapet mellom mål og midler bare økte. I tillegg brygget det til ekte krig i den serbiske provinsen Kosovo. Det toppet seg i oktober 1998 under et seminar i Norges Offisersforbund der både Solli og Fjærvoll var til stede. Fjærvoll fikk gjennomgå av offiserene. En tok ordet og spurte sarkastisk om man like gjerne kunne vrake alle de fagmilitære rådene og gå i gang med en helt ny forsvarsstudie? Forbauselsen var stor da Fjærvoll svarte ja, og sa at dette var noe han hadde ment lenge.
Solli var rystet over det han bare kunne oppfatte som en underkjennelse av de fagmilitære rådene han hadde gitt, og resultatene av disse i regjeringens egen langtidsmelding. Han så ingen annen råd enn å igangsette en ny forsvarsstudie. Denne gangen ville han prøve en helt ny strategi for å få politikerne til å forstå alvoret. Det banet vei for en av de største, og på dette tidspunktet mest usannsynlige, reformatorene i Forsvaret.I stedet for å legge frem en forsvarsstudie og anbefalinger som tok utgangspunkt i hva han mente var et nødvendig og tilstrekkelig forsvar, ville Solli synliggjøre hva slags forsvar politikerne ville sitte igjen med for de reduserte budsjettene Stortinget bevilget. Han ville tegne et skrekkscenario, og til det trengte han en arkitekt som virkelig trodde på galskapen. Valget falt på den radikale obersten Sverre Diesen, som han trodde ville skremme politikerne til fornuft.
Og det ble begynnelsen på den største omveltningen av Forsvaret siden krigen, en av mange spennende historier du finner i «Fredsnasjonen Norge».Poenget er imidlertid at nå er alle de tre borte. Jørgen Kosmo, Arne Solli og nå også Dag Jostein Fjærvoll. Jeg er glad jeg rakk å snakke med dem alle om det de tenkte og gjorde da de hadde ansvaret for Norges sikkerhet.
Fjærvoll fikk en umulig oppgave, men i motsetning til sine forgjengere, startet han på oppgjøret som måtte komme. Det ble starten på de største omveltningene for Forsvaret siden krigen, som på mange måter fortsatt pågår.
Med hans bortgang er vår nære forsvarshistorie brått blitt litt fjernere.
Bildet viser forøvrig mitt første møte med Fjærvoll. 28. November 1998 sto jeg oppstilt på Falkehøyden i Sør-Libanon da den norske FN-bataljonen i UNIFIL ble lagt ned, og ansvaret avgitt til det indiske gurkha-regimentet. Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll hadde tatt avgjørelsen, og med det, lagt seg ut også med Utenriksdepartementet og partikollega Knut Wollebæk. Bondevik fikk rett. Han var uredd, og han «sto han av». Men ikke uten følelser. For den dagen rant tårene der han sto, mens gurkhaenes sekkepiper gjallet på oppstillingsplassen.
«Jeg håper dere har forståelse for at følelsene tar litt overhånd», sa han beveget.
I kveld hever jeg glasset og sier vel blåst.
Denne posten ble først publisert på Kristoffer Egebergs Facebook-profil mandag kveld og er gjengitt med Egebergs tillatelse.