Denne artikkelen er over syv år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Nina Græger er forsker ved NUPI.
Tyngden av tradisjon.Verken politikere eller Forsvaret var forberedt på de nye oppgavene og krevende operasjonsteatrene som norske soldater ble sendt til. Norge slet med å stille med relevante bidrag og personell med tilstrekkelig opplæring og erfaring. Internasjonale operasjoner ble sidestilt med territorielt forsvar i 1998, men omleggingen satt langt inne. Parallelt med dette ble misforholdet mellom Forsvarets ressurser og ambisjonsnivå, og mellom driftskostnader og investeringer (den «dobbelte ubalanse») stadig mer prekært. Som daværende forsvarsminister Bjørn Tore Godal sa i debatten om langtidsplanen i 2001: «Selv uten en eneste norsk soldat i Kosovo må vi legge om det norske forsvaret.» Militære praksiser viste et solid etterslep. For eksempel førte insentivene i befalsordningen og avansementsregimet til at befal forsvant «oppover» i systemet raskt, og at relativt uerfarent befal ble satt til lederoppgaver.
I skarpe oppdrag kunne dette få alvorlige konsekvenser for liv og helse.
Det var dessuten både dyrt og uhensiktsmessig med et stort antall offiserer med høy grad uten relevant operativ erfaring. Heller ikke i profesjonsutdanningen fikk «operations other than war» og kulturell forståelse noe særlig betydning før etter år 2000. I tillegg til at tenkemåter, praksiser og rutiner fra invasjonsforsvarskonseptet i stor grad ble videreført, ga Forsvarets distriktspolitiske betydning og lokalpolitiske argumenter stor gjennomslagskraft på Stortinget. Lokale militære sjefer fant sammen med ordførere i distriktskommuner som ble berørt av nedskjæringer og omlokalisering, en allianse vi gjenkjenner i debatten om gjeldende langtidsplan.
Kampen om «virkeligheten».Forsvarsdebatten har også i stor grad vært en kamp mellom ulike virkelighetsforståelser. I perioden 1990–2005 ble reformkritikere gjerne framstilt som gammeldagse, utdaterte, uinformerte, eller motivert av egeninteresser, som for eksempel arbeidsplasser i kommunen. Forsvarsledelsen viste til at de måtte løse det oppdraget som politikerne ga, samtidig som det finnes mange eksempler på at man forsøkte å skape en sømløs overgang fra invasjons- til innsatsforsvaret for å få oppslutning om omleggingen. Som daværende generalinspektør for Hæren understreket i 2003, var ikke felten lenger i Indre Troms, Pasvikdalen eller Østerdalen, men: «der vi til enhver tid løser våre oppdrag, der vi er satt inn. Skog og fjell, ørken og jungel, by og bygd.» Reformkritikerne hevdet på sin side at forsvarsledelsens lojalitet var til politisk ledelse framfor sine egne. Et eksempel er innføringen av «beordringsplikt» til utenlandstjeneste, som var frivillig fram til 2005. Kritikerne mente at utenlandstjeneste var for spesielt interesserte og brøt med yrkesoffiserens profesjonsidentitet, men også med opparbeidede rettigheter. Hovedargumentet var likevel at beordringsplikt svekket båndene mellom folket og forsvarsmakten som går tilbake til skytterlagene, HV og Hærens tradisjonelt dominerende rolle. Disse båndene aktiviseres også i dagens diskusjon om nasjonal tilstedeværelse og landmaktutredningen og viser stor grad av kontinuitet i debatten. Internasjonal tjeneste ga heller ingen uttelling i en militær karriere før et godt stykke ut på 2000-tallet, som indikerer skepsis også blant militære ledere. Manglende anerkjennelse av internasjonal innsats i veteranpolitikken og dekorasjonspolitikken er et annet eksempel.
Hjemme og ute.De internasjonale rammebetingelsene for forsvarspolitikken er i endring. Russland er påny en trussel mot Europa etter annekteringen av Krimhalvøya. Natos hovedfokus er kollektivt forsvar, særlig i Øst-Europa. Nato følger opp målet om å bruke to prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) på forsvar og har satt rakettforsvaret høyere på dagsorden. Det er tverrpolitisk enighet om å prioritere nasjonal forsvarsevne, både for å ha en viss avskrekkende effekt og for å kunne håndtere mindre episoder alene.
Én bekymring er at Norge skal komme i en krisesituasjon som er for liten for Nato og for stor for Norge.
Avskrekking mot Russland skjer likevel primært gjennom Nato-medlemskapet. Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner, som koalisjonen mot IS og i Libya i 2011, er derfor en investering i nasjonal sikkerhet, inkludert forebygging av terror mot norske mål i utlandet eller i Norge, cyberangrep eller hybride trusler. I tillegg er det å vise alliansesolidaritet i praksis blitt stadig viktigere for posisjon og status i en utpreget heterogen allianse uten klar ledelse. Antallet medlemsland, ulike politiske kulturer, og motstridende sikkerhetspolitiske interesser gjør det krevende å få oppmerksomhet om egne utfordringer. Begge forhold tilsier at også internasjonal innsats bør forme Forsvarets virksomhet og et militært karriereløp i overeskuelig framtid.
Nye usikkerhetsmomenter. En verden dominert av stormaktspolitikk er gjenkjennelig. Det nye er et bredspektret trusselbilde og at en internasjonal orden basert på folkeretten og multilateralt samarbeid ikke lenger kan tas for gitt. President Trump tviler på verdien av en liberal orden og agenda som har preget internasjonale relasjoner i mer enn 20 år. Putin motarbeider en vestlig orden og fronter en alternativ orden basert på ideen om politiske interessesfærer og militlær maktbruk.
På begge sider hevdes det at mediene bringer falske nyheter eller er useriøse, og at de selv forvalter «sannheten».
I Europa forsøker nasjonalistiske og ekstreme høyrekrefter å velte EU-samarbeidet. Det er knyttet stor usikkerhet til hvordan Trump-administrasjonen vil håndtere forholdet til Russland, men også til Nato nå som «America first» styrer utenrikspolitikken. Det å manøvrere i et mer uforutsigbart sikkerhetspolitisk farvann blir en betydelig utfordring for Norge. Forsvaret er et viktig instrument i sikkerhetspolitikken, men også i vernet av folkeretten og internasjonalt samarbeid.
