Når Saira Basit tenker tilbake på oppveksten sin i Orkanger, er det blant annet ett minne som stikker seg så tydelig ut. Hun er barn, og ligger i en eng full av høye strå, litt opp i bakken for huset sitt. Hun ser mot solen, dagdrømmer. Ofte var hun på disse turene alene. Om sommeren kunne hun studere ulike mosearter, om vinteren hendte det at hun løp ut om natten for å se om vinden var så sterk at den lot henne fly.

Men dette ene minnet, hvor hun ligger og ser opp mot himmelen og dagdrømmer, det er så sterkt. Hun vet ikke hvor lenge hun har ligget der når hun plutselig hører pappas stemme:

«Saira, det er middag!»

Over tjue år senere sitter Saira Basit på kontoret sitt på Forsvarets høgskole. Siden 1. februar i år har hun vært fast ansatt som dekan her. Hun har bydd på kaffe, og forklart at hun har sovet litt lite i natt. Kvelden i forveien har hun hatt fest hjemme, for å feire at det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget for akademisk ytringsfrihet, Kierulf-utvalget, har gitt ut sin NOU.

– Det var også en feiring av de gode bekjentskapene arbeidet har resultert i, sier hun.

Det er et stykke inn i intervjuet at hun forteller om oppveksten på Orkanger. Om vakker natur og gode vennskap. Om gode lærere, som til tross for mye motstand og en sterk opplevelse av annerledeshet, gjorde at det gikk bra med henne likevel.

– Det var ofte utfordrende. Men jeg er blitt mer motstandsdyktig av å ha vært et annerledes barn i et miljø som jeg opplevde at var preget av konformitet og jantelov. I tillegg mistet jeg begge mine foreldre tidlig, forteller hun.

Jeg skulle alltid klare meg selv,
og det preges jeg fortsatt av.

Basit er i permisjon fra sin stilling som førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier (IFS) ved Forsvarets høgskole. Før hun ble ansatt som dekan, hadde hun være visedekan i tre og et halvt år. Hun har også en rekke styreverv, blant annet i NOKUT - Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen. Nettopp dette, kvalitet i utdanningen, vil bli av høyeste prioritet for henne, nå som dekan-stillingen er hennes.

– Jeg har gjort meg opp ganske sterke meninger om hvilken vei vi burde gå, begynner hun.

– Jeg mener vi er for dårlige til å tenke på kvalitet i utdanningen. Vi har en tendens til å tenke på utdanning som noe som har med personell, struktur og karrieresystem å gjøre, og så har vi tenkt for lite på den faktiske, ideelle kompetansen du trenger i krigen.

I oktober var hun i Kyiv for å møte ukrainske kolleger.

– De har siden 2014 satset veldig tungt og strategisk på utdanningssystemet i Forsvaret, og det er flere som sier at det er det som gir dem ekstra stridsutholdenhet nå.

Hun understreker at Forsvarets høgskole har en veldig bra utdanning.

– Men hvorfor ikke være det beste vi kan bli?

Det eneste Basit visste da hun flyttet fra Orkanger, var at hun skulle lære seg mange språk. Mange. Hun beskriver seg selv som et litt nerdete barn, som kunne sitte og pugge tolv ulike alfabeter og ordbøker, kun fordi hun hadde lyst.

–Jeg var kjempespent på verden utenfor Orkanger. Det første språket jeg studerte var swahili ved NTNU. Så flyttet jeg til Oslo og begynte og studere urdu, indisk, persisk og japansk samtidig.

Det er en iboende drivkraft i henne, dette. Å studere språk, forteller hun, handlet om å åpne porter til andre verdener. Om å få ta del i ulike tankesett.

– Snakker du alle disse språkene godt i dag?

– Man blir fort rusten. Jeg er en perfeksjonist, og kommer aldri til å si at jeg snakker noe språk flytende.

Mens hun studerte ved UiO, tilbragte hun ett semester på den norske ambassaden i Teheran.

– Det var i forbindelse med noe som heter internasjonalt prosjektsemester, som er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Utenriksdepartementet, forklarer hun.

Da ambassadøren spurte henne om hva hun hadde lyst til å gjøre mens hun var der, svarte hun at hun var interessert i språkpolitikk. Svaret hun fikk var:

«Du skal jobbe på den norske ambassaden, og må jobbe med politikk. Du skal jobbe som olje- og gassrådgiver.»

Hun ler.

Da fikk det bli sånn. Jobben gjorde at hun begynte å interessere seg for olje- og gasspolitikk, og sikkerhetspolitikken i det.

Da hun var kommet hjem og hadde fullført utdanningen, hoppet hun en stund mellom ulike stillinger i Utenriksdepartementet og Forsvaret. En dag stilte sjefen hennes ved IFS et ultimatum: UD eller Forsvaret.

– Og da valgte jeg Forsvaret.

–Hvorfor?

– Det er mange grunner til det. UD er kjempespennende, men som rådgiver der jeg følte jeg at det kom til å ta veldig lang tid til jeg fikk friheten til å fordype meg i faget og formidle egne meninger i offentligheten, noe jeg likte ved det å være forsker. Så det var det jeg faktisk tenkte mest på, da jeg valgte en litt sånn uvant og ukjent karrieremulighet- og vei i Forsvaret, sier Basit.

– Og så har jeg alltid tenkt at det har vært et utrolig viktig samfunnsoppdrag.

For halvannet år siden flyttet hun og samboeren til Malmøya i Oslo med sine tre barn.

Barna er ti, åtte og seks år gamle, og hun fikk alle tre innenfor perioden hvor hun tok doktorgrad.

Hun ler mens hun forteller.

– Jeg hadde det kjempegøy, men jeg tror ikke noen andre rundt meg hadde det gøy.

– Du blir ikke så fort sliten?

–Jeg tror jeg har ganske høy toleranse for stress. Kroppen kjenner nok på stresset før hodet gjør det. Jeg føler at jeg har uendelig utholdenhet her, sier hun og peker på hodet sitt:

Og så er det ikke alltid at kroppen vil være med. Men blir jeg trøtt, fikser jeg det med en løpetur eller et bad i sjøen.

– Du legger deg ikke og sover?

– Jo, om natta!

Hun ler høyt.

– Jeg er kanskje litt rart skrudd sammen sånn.

Doktorgradsavhandlingen skrev hun om hvordan stater håndterer militante grupper som krysser grenser.

– Hvordan man håndterer dette på ulike nivåer, i alt fra taktisk til politisk nivå. Et eksempel fra nyere tid er Pakistan og India i februar 2019, der India utførte det de kalte «kirurgiske angrep» mot militante leirer. Og det var ikke så vellykket, for to indiske jagerfly ble skutt ned, forteller hun.

Hun synes det er interessant med de tilfellene der stater klarer å samarbeide, tross slike eller lignende hendelser.

– Når to stater prøver å løse opp i det så bra som mulig. Den litt farlige balansen mellom å akseptere en viss grad av vold i grenseområder. Hva skal til for at det tipper over? Jeg synes det er en interessant dynamikk. Asia og Sør-Amerika er som et laboratorium om man vil studere denne dynamikken, sier hun.

Huset deres på Malmøya ligger to minutter å gå fra sjøen, og så snart vannet bikker tolv grader, da svømmer hun. Bader gjør hun vinteren gjennom.

– Jeg har en fast rutine med en venninne, forteller hun.

To ganger i uken møtes de klokken seks om morgenen for å løpe og bade. Da rekker hun akkurat hjem til å få barna avgårde på skolen.

– Løping og bading er min terapi, sier hun.

– Hva gir det deg?

– Det gjør meg kreativ og det gir meg sinnsro. Det er det eneste jeg trenger å gjøre for å få litt overskudd. Bading er som å ta en lykkepille, sier hun.

Da Basit og familien hennes flyttet til Malmøya for halvannet år siden, kjente de ingen der. Det trengte de heller ikke. Folk kom på døren for å hilse på sine nye naboer. Andre ropte fra veien at de hadde tenkt å komme over med en eplepai, og «hei!». På relativt kort tid har de rukket å etablere et nettverk i sitt nye nabolag.

– Det er helt unikt der ute, en helt utrolig plass. Du trenger bare å være hyggelig, så blir du kjent med folk på Malmøya, forteller hun.

Begge foreldrene hennes er opprinnelig fra det sør-asiatiske subkontinentet. Faren hennes kom til Lurøy utenfor Mo i Rana i 1967, etter å ha bodd i Liverpool og London i noen år. En liten digresjon: I Liverpool var han naboen til The Beatles-legenden Paul McCartney, og pappa Basit var tannlegen til McCartneys daværende kone, Linda.

Det var mens han var på reise i Pakistan at faren møtte Basits mor. De forelsket seg, og hun ble med ham til Norge. Det var behovet for naturlige omgivelser som gjorde at ekteparet bosatte seg på Orkanger.

–Jeg har helt nydelige venner fra Orkanger, smiler hun, men legger samtidig ikke skjul på at det også var tøft. Tøft å være annerledes enn de fleste andre i bygda. At hun kunne kjenne på en følelse av ikke å være helt med.

Da hun for mange år siden skulle velge utdanning, var Basit innom tanken på å bli zoolog.

– Hele livet har jeg vært veldig fascinert av dyreverdenen, flora og fauna. Livet under havet for eksempel, det blir jeg aldri lei av å studere, sier hun.

Irriterende turkamerat

Hun vet at det er utrolig irriterende å være på tur med henne. Hun kan bli sittende i fjæra og studere livet som myldrer mellom steinene, i sanden og vannkanten.

– Ungene er interessert i en liten stund, men så blir jeg sittende alene. Leter etter forskjellige kryp og …

Da hun var på ferie med familien i Sverige i fjor, kom hun over en liten skapning som lignet på en sjøhest.

– Det ble det eneste jeg var opptatt av. Jeg sluttet å være sosial, sluttet å snakke med venneparet vi var der med. Jeg fulgte etter den der lille …

– Var det en sjøhest?

– Den var i slekt med sjøhesten. Jeg husker ikke hva den het, men det kan jeg finne ut?

Hun finner frem telefonen og begynner og google seg frem til svaret.

–Jeg er en person som kan gå i dybden på veldig mye og bli superinteressert.

Med unntak av en veggklokke som tikker, blir det helt stille i rommet. I flere sekunder sitter hun sånn og leter.

– Du kan skrive at det var en nålefisk, sier hun til slutt.

En av de mest fantastiske opplevelsene hun har hatt, var da hun var og snorklet under en ferie på øya Pulao Pangkor i Malaysia i 2008.

– Jeg hadde en brødbit i hendene, dukket under, og det å se på det mylderet av småfisk som kom … Det var helt utrolig. Og så har jeg sett kolibri i regnskogen på Costa Rica! Det var magisk.

Hun er svært interessert i foto, og liker å ta bilder. Gjerne av alle disse dyrene hun kommer over.

Jeg ser en hel verden
gjennom dyr og fotografi.

I sommer skal de feriere i Norge, men neste utenlandsdestinasjon, det tror hun blir Japan.

– Det er en kultur jeg ikke kjenner så altfor godt. Og så er det maten. Jeg er en skikkelig foodie, og planlegger ofte reiser etter maten. Er jeg på en reise hvor maten ikke har vært bra, tenker jeg: «Hit skal jeg aldri igjen».

– Hvor har du spist best?

– Indonesia var utrolig bra. Og Kina, India, Sørøst-Asia.

Lauryn Hill og Bob Marley

Ved siden av å ta bilder, liker hun å tegne og male. Det er mest i ferier at hun får tid til det.

– Har du noen av bildene dine her, som vi kan få se?

Igjen plukker hun opp telefonen.

– Har jeg noen bilder av bilder ..? spør hun stille.

– Jeg pleier å tegne portretter av folk, som jeg gir i gave.

Hun viser frem bilder hun hadde tegnet av artistene Lauryn Hill og Bob Marley på russedressen sin. Hun finner frem bilder hun har malt av natur, dyr, bilder hun har malt av barna sine. Et bilde hun har malt av barna, har hun fire ulike versjoner av. Hun blir aldri fornøyd.

– Sånn holder jeg på, da, smiler hun, og legger vekk telefonen.

Hun som liker så godt å fordype seg i det hun fascineres av, ser hun for seg å gå tilbake til skolebenken?

– Jeg kommer alltid til å fortsette å fordype meg i et eller annet. Om jeg blir professor, det får vi bare vente og se, sier hun.

Basit er veldig glad i det sporet hun er i nå. Å få jobbe så tett med andre mennesker.

– Noe av det jeg elsker mest av alt med jobben min, er å være ute sammen med de ulike skolene og avdelingene i Forsvaret, sier hun.

Å få lov til å kjenne operatørlivet på kroppen. Å være om bord på sjøbjørner - RIBer - på nattseilas med kadetter, å være på fiskeriinspeksjon sammen med kystvakten, å snakke om taktikk med ansatte ved FHS´avdeling Krigsskolen - alt dette elsker hun.

Å være forsker er ofte en ensom jobb. Men vil hun gjøre det igjen? Kanskje.

– Jeg kommer til å gå den veien som gir mest mening. Jeg har fortsatt mye å gjøre her på høgskolen, sier Saira Basit.

– Nå er det det som gir mening.