Kronikk
HISTORIE: Kronprins Olav, general Carl August Fleischer og kronprinsesse Martha i samtale i Skottland under andre verdenskrig.
Foto: Norges Hjemmefront museumsarkiv
Plakaten på veggen
«Plakaten på veggen», erfaringer fra Ukraina og forsvarsviljen i befolkningen er gode faktorer å ta med når vi diskuterer Forsvarets størrelse og utholdenhet og reservisters fremtidige rolle.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det dukker med jevne mellomrom opp spørsmål og debattinnlegg med ulike synspunkter om «Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge» også kalt «plakaten på veggen», fastsatt ved kongelig resolusjon 10. juni 1949.
Det er viktig å skille «plakaten på veggen» fra den pågående og nå svært aktuelle diskusjonen om hvor stor Forsvarets styrkestruktur skal være. I tillegg har både kommisjonsrapporter og andre dokumenter påpekt at det også er mange funksjoner utenfor Forsvaret som er imperative i Totalforsvaret og i praksis vil nyte godt av «plakaten på veggen».
Historisk kontekst
Det er en god tilnærming å sette «plakaten på veggen» inn i en historisk kontekst som et grunnlag for å vurdere dens relevans og betydning i vår tid.
I 1940 var Norge nøytrale med et sammensatt offisers- og befalskorps hvor det var mange som sympatiserte både med Nazi-Tyskland og Hitlers ideer. På den annen side var det mer anglofile og liberale befalingsmenn som var mer tydelige konstitusjonstro. I og med at Norges nøytralitet i 1939-40 var under press både fra Tyskland og britene, skapte dette lojalitetsutfordringer. Konkret så vi dette i Narvik ved oberst Konrad Sundlo, som slapp tyskerne inn i byen og måtte arresteres av en major etter ordre fra divisjonssjefen general Fleischer på telefon fra Finnmark.
Fra general Fleischers efterlatte papirer
Tønsberg Aktietrykkeri Forlag 1947:
Ved 5-tiden ringte oberst Sundlo at tyskerne var gått i land i Narvik og Bjerkvik og at det var unyttig å gjøre motstand i det tyskerne skulle ha en divisjon i Bjerkvik og et regiment i Narvik. Den virkelige tyske styrke var omtrent tredjeparten. Han fikk ordre opp øieblikkelig å avbryte alle forhandlinger å oppta kamp. Da han tydelig var uvillig til dette gav divisjonschefen beskjed om at kommandoen fikk over til major Spjeldnes og ba om å få ham i telefonen. Han fikk ordre om:
- å samle alle troppene
- å arrestere oberst Sundlo
- å slå seg gjennom tyskeren og danne en front tvers over jernbanen øst for Narvik
Major Spjeldnes innvendte at han ikke var eldste officer hadde høiere ansiennitet. Divisjonschefen gav da major Omdal som det også lykkes å på telefonen, samme ordre.
Det mest eklatante forræderiet stod ulønnet major i generalstaben Vidkun Quisling for, som i beste sendetid på NRK radio 9. april gjennomførte et statskupp og proklamerte sin egen regjering. Kjente personer som Jonas Lie og Olaf T. Lindvig kjempet mot tyske styrker i felttoget 1940, for senere å få sentrale posisjoner hos Quisling i Nasjonal Samling. Lindvig mottok Jernkorset som kompanisjef på Østfronten og fikk deltagermedaljen (senere trukket tilbake) for deltagelsen i april 1940.
En viktig grunn til at kongelig resolusjon ble en realitet var nok at erfaringene med manglede lojalitet og forvirring rundt hva den enkelte befalingsmann, offiser og militær sjef skulle foreta seg ved et militært overfall.
Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 var en regjeringsnedsatt kommisjon som ble opprettet i kongelig resolusjon av 25. januar 1946.
Kommisjonen konkluderte blant annet med at: «Æresordet for offiserer har utspilt sin rolle. Offiserer som i aprildagene 1940 unnlot å møte frem til sitt mobiliseringssted eller om dette var umulig på annen måte unnlot og stille seg til tjeneste for forsvarsmakten, må etter kommisjonens mening i alminnelighet sies å være uverdig til den for hans stilling fornødne tillit eller aktelse.»
Den kalde krigen
De undertegnede er som de fleste i vår generasjon vokst opp med «aldri mer 9. april», og at de åpenbare politiske og militære feilene som ble begått den gangen aldri må gjenta seg. Vi hadde også vår innledende militære karriere i det svært personellomfattende mobiliseringsforsvaret under den kalde krigen.
«Plakaten på veggen» har overlevd avviklingen av mobiliseringsforsvaret fordi det har vært politisk og militært ønskelig å beholde den. Den har stor symbolverdi og bør oppfattes som et viktig dokument og en sentral forhåndsordre til militære befalingsmenn i styrkestrukturen.
Det betyr ikke minst at dersom et befal i styrkestrukturen får kjennskap til at fiendtlige styrker går til angrep mot Norge, så skal vedkommende først gjøre det som er mulig for å komme frem til oppsettingsstedet eller der krigshandlingene foregår.
Det har hele tiden vært presisert at det gjelder de som inngår i styrkestrukturen. For alle andre utenfor tjeneste og styrkestruktur, men med militær bakgrunn, er selvsagt troskapsformaningen og en eventuell embetsed like viktig.
Nyere erfaringer
Russlands overfall på Ukraina har medført at det er mange som vil møte opp for å slåss. I Norge er det viktig å skille mellom umiddelbar oppmøteplikt (har mottatt KTK/disponeringskort) og verneplikten.
Det er avgjørende for opprettholdelse av forsvarsviljen at de som eventuelt møter uten å være en del av strukturen blir håndtert på en respektfull og ordentlig måte for å sikre at den utviste lojaliteten og forsvarsviljen fortsetter.
Det er dog viktig å understreke at med mindre man er en del av styrkestrukturen har man i utgangspunktet ingen militær stilling i krise og krig. På den annen side, hvis man er innenfor vernepliktsalderen – 44/55 – kan man fortsatt bli innkalt ved behov. Gode eksempler på hvordan Ukraina håndterer dette er Norges og Heimevernets trening av ukrainske soldater både i Storbritannia og i Norge.
I Ukraina er nå gjennomsnittsalderen på soldatene rundt 40 år og andel kvinner har økt med 140(!) prosent siden krigen startet. En eventuell fremtidig justering av vår vernepliktsalder – 44/55 – må være forskningsbasert og kan synes fornuftig da vi vet at mange land har høyere øvre aldersgrense og folk flest er sprekere lengre.
De som møter uten å være en del av strukturen må i det minste bli møtt på en positiv måte og gitt en god forklaring hvis de ikke umiddelbart kan disponeres, og informasjon som inkluderer muligheten til å bli kalt inn senere.
NOU 1979: Rapport fra den militære undersøkelseskommisjonen av 1946
«De offiserer som omfattedes av den mobilisering som regjeringen hadde bestemt, hadde selvfølgelig plikt til straks å begi seg til sin mobiliseringsplass. Dersom forholdene gjorde det umulig å komme fram til mobiliseringsstedet for avdelingen, var det disse offiserers plikt å oppsøke nærmeste avdeling og melde seg til tjeneste ved den. Slik som forholdene utviklet seg i de par første dager etter 9. april mener kommisjonen at den samme plikt påla i hvert fall enhver fastlønt offiser og kommisjonen er tilbøyelig til å utstrekke plikten til enhver offiser som hadde tjenesteplikt under krig, og som var tatt med i mobiliseringsoppgjøret.»
Forsvaret må forberede og informere om mulige fremmøtesteder, hvor de som ønsker å bidra kan melde seg til tjeneste og forhåpentlig da eller senere bli disponert i styrkestrukturen.
Varsko
Kommanderende general Otto Ruge la i 1940 stor vekt på å håndtere alle som møtte opp på klok måte med blant annet følgende:
«En av de første vanskelighetene vi møtte var at det strømmet til flere enn vi var i stand til å bekle og utruste. Det vakte som rimelig kan være adskillig bitterhet blant alle dem som strømmet til frivillig for å slåss at mange av dem måtte avvises av denne grunn. Jeg holdt blant annet strengt på at ingen fikk være med å sloss som ikke kunne kles i uniform»
Dette bør være et varsko til både politisk ledelse og forsvarssjefen, og signalisere at det er helt avgjørende at det er personlig bekledning og utrustning (PBU) og våpen som et minimum til alle i strukturen og at alle som møter blir håndtert med respekt og takknemlighet og en plan frem tid.
Konstitusjonell kontroll av væpnede formasjoner
Gjennom NROFs internasjonale samarbeid i CIOR (Confédération Interalliée des Officiers de Réserve) opplever vi at enkelte land har utfordringer i grensesnittet med politikk, væpnede styrker og reservistorganisasjoner.
Det kan være knyttet til partipolitisk tilknytning eller ambisjonen om å være en uavhengig paramilitær styrke. I et modent liberalt demokrati som Norge må vi være glassklare på at her er det kun Forsvaret og politiet som har væpnede formasjoner. Med andre ord gjelder «plakaten på veggen» som en lojalitetsformaning til alle befal, og som et konkret oppdrag til det befal som er i Forsvarets styrkestruktur.
Avslutningsvis, så fremgår det også klart av rapporten fra den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 – som er noe av begrunnelsen for «plakaten på veggen» – at plikten primært ble forventet oppfylt av de som hadde mobiliseringsplass og som var tatt med i mobiliseringsoppgjøret enten de var fastlønnet eller reservister (ulønnet). I vår forståelse tilsvarer disse det personell som i dag er en del av styrkestrukturen.
Vår konklusjon er altså at «plakaten på veggen» på ingen måte kan brukes som begrunnelse for militær virksomhet utenfor Forsvarets struktur. Derimot er «plakaten på veggen», erfaringer fra Ukraina og forsvarsviljen i befolkningen gode faktorer å ta med når vi diskuterer Forsvarets størrelse og utholdenhet og reservisters fremtidige rolle.
