Folk kaller meg mye forskjellig. Personlig assistent, militærassistent… Kristin Løvendahl Berg smiler. I ett år har hun vært adjutanten til sjef for Forsvarets spesialstyrker, generalmajor Joar Eidheim. Hun kom fra Sjøforsvaret, hvor hun var logistikkoffiser, også kalt «pay», om bord på Kystvakten, med en bachelor i logistikk fra Sjøkrigsskolen i sekken. I sin tidligere stilling jobbet hun turnus, hvor hun var tre uker på, tre uker av. Nå er hun tilgjengelig døgnet rundt og følger Eidheim hvor enn han går, med innblikk i en verden hun knapt hadde kunnskap om før hun ble spurt om å ta jobben.

– Veskebærer er det også noen som kaller oss, men det er jeg ikke, altså. Det ville vært veldig rart, sier hun og ler. 

– Han bærer vesken sin selv.

Det er hun som har foreslått å møtes på Kaffebrenneriet i Rådhusgaten klokken åtte om morgenen, før heldagsseminar etterfulgt av julebord, som de ikke rakk å arrangere før julen var godt og vel over. Det er bare noen timer siden Berg kom inn døren i leiligheten sin i Oslo, etter en lengre reise rundt om i Europa, blant annet for å møte allierte i Nato sammen med sjefen sin. Noen timer søvn har det blitt, og nå får hun i seg både frokost og kaffe.

– Det er noen ganger jeg tenker at livet mitt kun handler om jobb. Men det er denne perioden, og så kommer det nok en annen periode som ser annerledes ut.

Da hun jobbet i Sjøforsvaret, sa hun at hun hadde verdens kuleste jobb, men:

– Dette er også verdens kuleste jobb. Jeg tror egentlig ikke at jeg kommer til å skjønne hva jeg er med på nå, før om kanskje noen år, sier hun og oppsummerer kort og greit hva som er hennes overordnede oppgave i hennes nye jobbhverdag

– Å tilrettelegge for sjefens hverdag, og hvis jeg klarer det, så frigjør jeg hans hjernekapasitet til å fokusere på det han skal fokusere på. Og du blir jo også en venn for ham. Det er vel mange som tidligere har sagt at det å være leder kan være ganske ensomt.

Hun er vokst opp på Kolbotn med foreldrene og to eldre søstre. Ungdomsskolen valgte hun å gå i Oslo, nærmere bestemt på Kristelig Gymnasium. Begge hennes eldre søstre hadde gått der, farfaren hadde gått der, hun visste at det var en bra skole. Så var det også noe i henne som ville gjøre noe annet enn alle andre.

– Har du en tro?

– Jeg er oppdratt i en familie med kristne verdier, men omtaler ikke meg selv som kristen. Valget om å gå på en kristen skole hadde vel ikke så mye med troen min å gjøre, men mer et ønske om å skifte miljø og utvide nettverket mitt. Da tiden kom for å velge videregående, i 2013, valgte hun å ta det første året i Frankrike, som utvekslingselev.

– Det var beinhardt. Det var skikkelig tøft å komme til Frankrike fra trygge Norge. Det er jo ikke så langt dit, men den kulturkrasjen der… Jeg klarte ikke å uttrykke meg, så jeg ble hun «dumme». Jeg forsto hva de franske elevene sa, men jeg klarte ikke å uttrykke meg.

De var fem norske jenter som dro sammen til Frankrike. De skulle gå på samme skole, men ble plassert i forskjellige klasser.

Det var så deilig å komme hjem til jul. I Norge hadde hun vennene sine, familien sin, hun ble forstått og kunne endelig være litt morsom igjen. Hun hadde bare vært tilbake i Frankrike i noen få dager før hun ringte hjem til foreldrene og sa: «Jeg skal hjem. Dette vil jeg ikke være med på lenger. Dette er kjipt.».

Hadde hun gjort alt hun kunne, lurte foreldrene på. Datteren fikk selvsagt komme hjem om det var det hun ville, men hadde hun virkelig prøvd?

Berg bestemte seg for å bli, i alle fall litt til. Kanskje var det noe hun selv kunne gjøre for å få bedre kontakt med de andre elevene, føle seg mindre fremmedgjort? Da hun endret sine egne tanker om oppholdet og forsøkte en annen tilnærming, gikk det plutselig veldig bra.

– Du ble?

– Ja, helt til 25. januar 2014. 

Hun husker hvert eneste ord av samtalen. Hun var på besøk hos en venninne og vertsfamilien hennes, da hun fikk en SMS fra moren sin.

«Du må ringe meg nå», sto det.

Det kan sikkert vente, tenkte Berg, og la telefonen fra seg.

Igjen kom det en SMS: «Du må ringe meg.» Da skjønte hun at det kunne være noe. Kanskje det hadde skjedd noe med farfaren..?

Berg gikk ut av rommet og ringte til moren sin. «Er du alene?» spurte moren. Ja, bekreftet Berg, hun var alene i det rommet hun sto i. Moren insisterte på at hun måtte hente venninnen sin før samtalen kunne fortsette.

Da venninnen hadde kommet inn på rommet og sto sammen med Berg, fortalte moren hva som hadde skjedd:

«Jeg må fortelle deg noe forferdelig trist. Pappa er død.»

Are Berg var bare 53 år gammel da han døde. Han gikk på ski alene da det skjedde. Berg forteller at familien ikke vet nøyaktig hva han døde av, men at de antar at han hadde en uoppdaget hjertefeil.

– Det skjedde helt ut av det blå. Han var ikke syk, en kjempesprek fyr. Og det bringer meg kanskje tilbake til hvorfor jeg elsker å gå på ski. Pappa døde i skiløypa.

Hun går så ofte hun kan. Så mye at folk som kjenner henne har påpekt at hun går da veldig mye på ski? Den ene grunnen er at hun liker, elsker, å trene. Den andre grunnen er at i skiløypa føler hun seg nær faren sin.

– Jeg er ikke så mye på graven hans, for det gir meg ikke så mye, men det å gå på ski… Og trening, ikke bare ski, det gjør at jeg... Jeg vil ha fysisk smerte, for den smerten du har rett etter å ha mistet faren din, kan ikke beskrives. Du klarer ikke å få den vekk. Innerst inne er det en viktig grunn til at jeg trener, uten at jeg har snakket med så mange om det.

Hun var bare 16 år da faren døde. I tillegg var hun i et fremmed land, uten familien sin rundt seg. En av hennes eldre søstre kom til Frankrike for å hente henne.

– Vi gråt fra det punktet vi møttes og hele veien hjem. Vi har snakket mye sammen, mamma, søstrene mine og jeg, og det tror jeg er en nøkkel til å håndtere et sånt tap, sier hun.

«Du blir vel hjemme nå?» spurte folk da Berg var kommet hjem til Kolbotn etter at faren var død. «Nei», svarte hun, «jeg skal tilbake».

Hun og faren var blitt enige om at hun skulle fullføre, og det skulle hun holde fast ved. Hele livet hadde hun ønsket å ta valg som skilte seg litt fra normen, ikke være som alle andre. Det skulle hun ikke stoppe med nå.

– Når sånt skjer, har du to valg som menneske. Du kan velge å stå opp om morgenen, hver dag, eller du kan bli liggende i sengen. For oss er det å bli liggende egentlig ikke et alternativ. Du må stå opp hver dag og forsøke å gå videre, sier hun.

– Å miste pappa har absolutt gjort meg til den jeg er i dag.

Når hun trener, vil hun helst være ute, men hun kan også gjerne være innendørs hvor enn det måtte passe, og ta seg en økt. Da setter hun på seg hodetelefoner – og trener. Hun tenker ikke, men er bare i øyeblikket.

– Inne i hodet mitt har jeg egentlig aldri fri, så trening er fristedet mitt. Jeg har på en måte to ting som gjør at jeg overlever i en hektisk hverdag. Jeg må trene – og jeg må sove nok.

«Nok» er åtte timer.

– Fordelen min er at sjefen min er lik. Vi matcher veldig godt. Er det tett med møter en dag, kan han stenge seg inne på kontoret i 20 minutter for å trene.

Det samme kan hun gjøre. Har Berg en åpning i løpet av dagen, kan hun stikke hodet inn til sjefen og si at hun stikker for å trene i tre kvarter. Og det er greit.

– I avdelingen er det respekt for trening, og en felles forståelse for at det at du trener, gjør at du presterer bedre.

En annen hobby er strikking. Vesten hun har på seg under dette intervjuet, har hun strikket selv. Strikkepinnene kommer ofte frem under lange reiser, som den hun hadde nå sist. Snøkaos gjorde at det ble mange timer med venting på fly eller kjøring i bil. Hun er ikke en så dreven strikker at hun kan holde på med andre ting, se på TV for eksempel, mens hun strikker. Dermed blir også det en aktivitet hvor hun får lukket seg inne og stengt omverdenen ute

Det var ikke egentlig meningen at Berg skulle ha en karriere i Forsvaret. Berg ville i førstegangstjenesten og befalsskolen, men så skulle hun til Bergen for å studere på Norges Handelshøyskole.

Sånn gikk det ikke. Etter befalsskolen ble hun tilbudt jobb som troppsbefal på rekruttskolen til Sjøforsvaret. Hun takket ja og ble værende.

– Jeg var 20 år og fikk ansvar for folk som var eldre enn meg! Den jobben gjorde at jeg ble motivert til å søke Sjøkrigsskolen.

Hun hadde liten tro på at hun ville komme inn på logistikklinjen, som var hvor hun ville, «den linjen er umulig å komme inn på», tenkte hun, og søkte sykepleien ved siden av. Så kom hun inn.

– Det er nå seks år siden. Til sommeren er jeg ferdig med pliktårene. Det er også veldig rart.

Hun aner ikke hva hun vil gjøre etter at hun er ferdig i den stillingen hun har nå, men har heller ingen planer om å forlate den med det første.

– Jeg kommer nok til å være et år til, men jeg synes det er gøy å gjøre noe annet.

Fortsatt er hun offisielt ansatt i Sjøforsvaret og er bare på utlån til spesialstyrkene. Da hun for litt siden hadde en prat med sjefen sin i FS om hva som var hennes tiårsplan, svarte hun: «Det der tror jeg ikke noe på.»

Hun ler. 

– Tiårsplanen min er å ha det gøy på jobb.

Og gøy har hun hatt det. Berg mimrer tilbake til tiden i Sjøforsvaret, hvor hun jobbet i Kystvakten. Hun var tre uker på og tre uker av. Hun er glad for å ha opplevd det.

– Å reise ut fra Sortland, for så å seile rundt i Barentshavet… Jeg skal ikke si at det er dritfett hver gang, for det er mørkt, og det er mye hav og lange dager, men det å komme opp til Svalbard… Jeg synes det er så kult.

Dagene og oppdragene var varierte.

– I Kystvakten løser du faktisk skarpe oppdrag hver dag. Du er med på å redde noen fra et fartøy og gjør alt fra søk og redning til inspeksjoner og fiskerioppsyn. Du får se Forsvaret fra en annen side, for du samarbeider med så mange sivile aktører, sier hun.

Berg forteller om den ene gangen de ble vekket midt på natten for et redningsoppdrag. Tre–fire mennesker sto på et skjær i en fjord.

– Det viste seg at de hadde vært på en seilbåt og drukket litt for mye. Så sank seilbåten, og de måtte reddes. Det er jo vår plikt å redde alle, men man blir jo litt sånn... Vi er på beredskap av en grunn, ler hun.

Også i sin nye jobb har hun blitt vekket midt på natten, eller i alle fall grytidlig, for å dra på jobb. I spesialstyrkene kan hun imidlertid ikke fortelle noen om hvorfor hun må opp og av gårde i hui og hast.

– Jeg ble ringt og ble bedt om å stille på et møte som skulle begynne 15 minutter senere. Der sitter du i et rom, får informasjon, og så skal du ut igjen i disse gatene, hvor det er sol og vår og… Den omstillingen er… Det har vært en overgang.

Av og til har hun behov for å snakke gjennom det hun har opplevd eller fått vite. Da gjør de det.

– Det er lenge siden vi har sett verden som den er nå.

– Er du blitt reddere eller roligere etter at du gikk inn i denne jobben?

– Roligere. Jeg vet at det er utrolig mange flinke folk der ute, så jeg er ikke bekymret.

Så er hun heller ikke noen utpreget nevrotiker.

– Da jeg jobbet i Kystvakten, spurte min nærmeste linjeleder meg om jeg aldri blir stresset. Jo, selvsagt blir hun det.

«Jeg ser det ikke på deg i det hele tatt», sa han.

– Det tror jeg kommer fra pappa. Han var alltid rolig, sindig. Jeg er nok ikke den i en stor forsamling som tar hele rommet. Hvis du ikke snakker med meg eller kjenner meg, men bare ser meg… Det er flere ganger at folk har sagt at de synes at jeg virker skikkelig skummel, men det er ikke et image jeg prøver å ha, ler hun.

Hun viser flere nyanser av seg selv når hun er med sine nærmeste. Berg husker noe en kvinnelig kollega sa til henne en gang – et råd hun fikk. Kollegaen hadde gjennom flere år jobbet i mannsdominerte avdelinger og angret på tilnærmingen hun hadde hatt.

– Hun angret på at hun ikke viste mer følelser, at hun hele tiden skulle være så tøff og kul. Hun mente seg at hun hadde endret personlighet for å prøve å passe inn. «Ikke gjør det samme», sa hun til meg.

Dette har hun tenkt på, og hun vil gjerne følge dette rådet.

– For vil vi ikke ha alle disse spektrene i Forsvaret? Jeg skal ikke si at jeg ikke viser følelser bevisst, men kanskje det er en underbevissthet etter å ha vært i mannsdominerte miljøer over flere år. At jeg er blitt litt herdet?

Hun har lagt merke til det noen ganger når hun er med sjefen sin på reise i utlandet. I enkelte land er det flere som stusser over at hun skal være med inn på møter.

– Jeg merker at det er noen som synes at det er rart at jeg er med. De forventer at jeg skal stå utenfor, ikke at jeg skal sitte sammen med dem og ta notater.

Da Berg kjøpte en leilighet i Oslo, var det sammen med en venninne. Annet enn leiligheten har hun ingen forpliktelser i livet. Det er en av grunnene til at hun kunne si ja til jobben hun har nå. Hun er ikke like sikker på hvor godt det ville fungert om hun hadde samboer og barn.

– Ikke for det, det er mange som har denne jobben og har familie, men jeg tror nok ikke at jeg ville anbefalt det, smiler hun.

– Jeg tenkte på det da jeg takket ja til denne jobben, at det er nå jeg kan gjøre dette her.

På det høyre håndleddet har hun en tatovering. Det er signaturen til pappa. «Are Berg», står det i snirklete bokstaver. Søstrene hennes har like tatoveringer.

I år er det ti år siden han døde. Når det først har skjedd, velger Berg å fokusere på at det tross alt kom mye fint ut av det tragiske, altfor tidlige tapet. For henne har det vært en pådriver og veiviser når hun har skullet ta valg i livet.

– Jeg er ikke den samme som jeg var før jeg mistet pappa. Jeg husker ikke hvem jeg var før dette. Når sånt skjer, må du forholde deg til andre forutsetninger enn du er vant til. Det var definerende for meg og også en av grunnene til at jeg gikk inn i Forsvaret, sier Kristin Løvendahl Berg. 

– Jeg vil ikke være som alle andre.