Mali - et land på hell

Det er midt på dagen. Skyggetemperaturen i dette sandfargede landskapet ved foten av Sahara har nådd rundt 40 varmegrader. På denne tiden av døgnet søker de som kan – med unntak av et par stykker som ser sitt snitt til å sanke litt D-vitamin – tilflukt i de aircondition-tempererte teltene.

Det gjelder også den svenske sjefen, oberstløytnant Dan Hagman.

– Hva går oppdraget deres ut på?

– Det er veldig enkelt, vi skal gi etterretnings- grunnlag til vår sjef, sier han. Han forteller om hvordan det svenske bidraget er direkte underlagt MINUSMAs hovedkvarter på grunn av oppdragets karakter.

Han blir brått avbrutt. Sirenene begynner å ule.

Tre sekunders sirene, så ett sekund pause. Det er alarmen som varsler om innkommende ild. Vi kaster oss på gulvet i teltet slik vi ble drillet i å gjøre ved ankomst.

Alarmen fortsetter. Tre sekunder sirene, så pause. Vi blir liggende på gulvet til lyden stopper, så ti sekunder ekstra, slik prosedyren krever. Så løper vi over den gruslagte plassen og mot bunkeren. Én av de mange kontainerne på basen som er omgitt av sekk på sekk med sement, innrammet i armeringsjern.

Tre timer tidligere ankom vi den svenske Camp Nobel i Timbuktu, Mali.

Et imperium

For ikke lenge siden strømmet turistene hit. Til byen hvor Afrika sør for Sahara forbindes med det arabiske Nord-Afrika. Hvor Nigerelven renner gjennom og gjør den røde jorda dyrkbar. Hit, til Timbuktu.

Akkurat som handelsmennene på 1400-1500-tallet ble lokket av historier om byens fantastiske rikdom, ble turister lokket av fortellingene om byen storhetstid. Denne byen, full av leirehus som er oppført på UNESCOs verdensarvliste, var en gang et senter for islamsk teologi og misjonsvirksomhet. Et kultursenter og et knutepunkt.

Når man vandrer gjennom Timbuktus gater i dag, føles historien veldig langt unna. Men hvis man ser godt etter, kan man se spor av det som var. Det kan være flisrestene av det som kanskje en gang var en pent dekorert husvegg eller den påmalte teksten «Specialites eurpennepenne» – en malisk variant av det franske ordet spécialités européennes, som betyr europeiske spesialiteter.

Men for det meste er Timbuktu sentrum jord, leire, stråtak, støv, søppel og fattigdom.

Den viktigste forskjellen er kanskje at hit farter ingen turister lenger. I hvert fall ikke de med vettet i behold. Selv eskorteres vi av tre pansrede biler med fire væpnede soldater på hver av kjøretøyene. Skuddsikre vester på kroppen, skytter i toppluken og godt stroppet fast i en fempunktssele – noe folk flest utenfor Forsvaret forbinder med barneseter.

Her er det god beskyttelse dersom en veibombe skulle kaste kjøretøyet vårt opp i lufta.

Et land på hell

Malis storhetstid er forbi. Verdens syvende fattigste land er i dag splittet og har mange konflikter. Etniske, religiøse, landrelaterte og med en god dose generell misnøye med sentralmyndighetene på toppen av det hele.

Den tidligere franske kolonien ble selvstendig i 1960 og har siden hatt fire opprør fra den nomadiske tuaregbefolkningen i nord. Landet er formet som et timeglass, bikket omtrent 45 grader mot øst.

Den øverste delen av timeglasset, langt større en den nederste, regnes grovt sett som nord. Her vil mange tuareger ha en egen stat kalt Azawad. Det siste opprøret startet i 2012. Mange tuareger hadde kjempet side om side med den libyske presidenten Muammar Gaddafi. Hans kone var tuareg. Da Gaddafis tap ble klart, dro mange hjemover med både våpen og trening. De ville ha sin egen stat.

Flere væpnede islamistgrupper utnyttet situasjonen. Det ble en saftig sammensurium av overlappende og til tider også motstridende interesser. Så kom militærkuppet. Bakgrunnen for kuppet var at militæret var misfornøyde med ressursene de fikk til å bekjempe opprøret.

Konsekvensen ble imidlertid og nesten ironisk nok et bedre fotfeste for opprørerne. På tampen av 2012 hadde det kommet på plass en midlertidig ny regjering i Mali, som ba sin tidligere franske koloniherrene om å komme dem til unnsetning. Resultatet ble operasjon Serval. Den franske operasjonen lyktes i å slå ned på opprørerne og islamistenes spredning sørover og sendte dem også på retrett oppover i landet. Det var duket for FN-misjonen MINUSMA – The United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali.

Til å begynne med var det en velkommen misjon. Det maliske folket håpet at en svekket og korrupt sentralmakt ville tilhøre fortiden, og at nye tider var på vei. Den franske operasjonen skiftet deretter navn til Barkhane og hadde nå som mål å bekjempe terrorisme i hele Sahel-regionen, ikke bare i Mali.

Svensk etterretning

Seks år senere forsøker FN fortsatt å skape fred i Mali med i overkant 12 000 soldater. I Timbuktu er det svenske bidraget 250. Deres oppgave er å drive etterretning for FN. Som oberst Dan Hagman var inne på, i motsetning til de andre landene i «super campen», FNs store internasjonale camp i Timbuktu, rapporterer svenskene direkte til FNs hovedkvarter i Bamako og ikke til FNs Vest-Mali-kontor.

Lars (39) ankom campen 23. mai. Nå har han og resten av spaningslaget hans akkurat rullet inn igjen i leiren etter to netter under åpen himmel i ørkenen. Det er en solbrent og sand- fylt gjeng som velter ut av de store pansrede bilene som svenskene kaller «galtar».

– Vi har vært ute på patrulje hvor vi har kontrollert de våpnene vi har med oss, og så har vi forsøkt å finne formen på hvordan vi skal jobbe når vi skal drar utenfor basen, forteller kompanifanjukare (svensk spesialistgrad, red. anm.) Lars.

Han har tidligere tjenestegjort i Kosovo, og dette er heller ikke første gang han er ute i ørkenen i Mali.

– Vi skal være ute i enda lengre perioder enn det her, men vi bygger oss opp. Vi begynte med ett døgn. Så bygger vi på, fortsetter han.

Ved siden av ham står den 38 år gamle sykepleieren Ulrika. Hun har vært i Mali tidligere, men dette er første gang hun overnatter i ørkenen.

– Det har vært varmt, ingenting har vel gått som planlagt, men vi har løst alt og gjort det vi skal, sier Ulrika med et stort smil om munnen.

Spaningslag og andre som skal bevege seg mer enn en time fra campen, må ha med seg sanitet på laget. Målet er hjelp innen ti minutter av medsoldat, medisinsk hjelp fra sykehus eller lege innen en time, kirurgi innen to og tilbake til Sverige innen 40 timer.

Timbuktu sentrum er bare 20 minutter unna campen, så vi trenger ikke ha med oss medisinsk personell. Men selv om vi ikke skal langt, er turen godt planlagt.

Kvelden før avreise inn til sentrum sitter vi i møte med brorparten av de som skal delta på patruljen. Vi får tildelt hver vår «guardian angel». Blir det skuddveksling, er det disse vi som ubevæpnede sivile forholder oss til.

Fotpatrulje i Timbuktu

Neste morgen kjører vi sakte av gårde fra den svenske leiren. Målet er å stoppe ved Sankoré-moskeen, en av tre eldgamle læringssteder i Timbuktu, datert tilbake til år 989. Da vi stopper for å gå en runde i byen, må vi først vente til området rundt bilen er klarert av vaktlaget. Deretter venter den lille ruta som vi skal gå til fots.

På radiosambandet kommuniserer de med operasjonsrommet i leiren. Løypa er allerede planlagt. Ingen spontane avstikkere her.

– Enkelte kvartaler har mest arabere og tuareger, og det er normalt de nordlige og nordøstre kvartalene, mens her er det mer den svarte delen av befolkningen. Songhaistammen i hovedsak, forteller en av soldatene mens vi beveger oss til fots gjennom gatene.

– Hva betyr det i praksis?

– Songhaibefolkningen er litt mer vennlig innstilt, kan jeg vel si, fortsetter han og sikter til FN-misjonens tilstedeværelse.

Noen vinker og smiler, og flere av barna vil håndhilse på soldatene. Andre bare står og stirrer på oss. Følger oss med blikket. Uten å trekke en mine.

Blir verre

MINUSMAs mandat ble fornyet for ett år 27. juni, men i desember pakker svenskene sammen. Da har de vært i Timbuktu i fem år. Hver soldat er på seks måneder-oppdrag i den tørre ørkenen hvor sandstormer og temperaturene, er nesten en like stor utfordring som konfliktnivået i landet. På seks år har vondt blitt til verre. Sikkerheten i den nordlige delen av Mali er dårlig, og det sprer seg stadig lenger sørover mot sentral-Mali. En rekke eksperter og analytikere har advart mot ikke å ha nok søkelys på sentralområdene.

Etniske konflikter som følge av manglende ressurser oppstår stadig oftere. Landsbyer er blitt brent til grunnen, barn drept og kvinner voldtatt. Dette danner et godt rekrutteringsgrunnlag for ekstremistene. I det nye mandatet la flere deltagende nasjoner vekt på at det må fokusere mer på de sivile. Ifølge Flyktninghjelpen ble antallet internt fordrevne tredoblet fra 2017 til 2018. Årsaken? Økt vold og militære operasjoner.

Samtidig trappes angrepene mot FN opp. Men tapene rammer i størst grad fattige deltagende land med dårlige trening og dårligere utrustning. Ingen av dem som er blitt drept i kamphandlinger, kom fra vestlige land.

Dødeligste misjonen

Den svenske løytnanten Jesper har tidligere tjenestegjort i Afghanistan, Natos dødeligste operasjon. Nå befinner han seg i en av FNs dødeligste misjoner. Så langt har 201 soldater blitt drept, 126 på grunn av «fiendtlige handlinger». Bare i år er 24 soldater blitt drept.

Over halvparten mistet livet i løpet de siste ti dagene i januar. Det husker Jesper godt.

Ti kom fra Tsjad og ble drept da en FN-leir i Aguelhok, nordøst i landet ble angrepet av opprørere. Over 20 ble såret.

To soldater fra Sri Lanka ble drept og tre såret da de kjørte på en veibombe i Douentza, som ligger i Moptiregionen i det sentrale Mali.

I tillegg ble tre maliske soldater drept og 12 såret i to forskjellige hendelser i løpet av samme tidsperiode.

Selv om det er langt fra Timbuktu til disse stedene, ble mange fraktet med helikopter til det nigerianske sykehuset, som ligger i leiren ved siden av den svenske.

– Vi hadde tre helikoptre utenfor her, som lastet av skadde og døde, forteller Jesper.

Selv om ikke Jesper var direkte involvert i mottaket av de drepte og skadde, er han flyoperasjonsoffiser. Det betyr at han først og fremst planlegger inn flyvende ressurser i de svenske operasjonene. Men han samarbeider også med FNs flyplassdrift her i Timbuktu, siden den svenske campen ligger side om side med rullebanen. Han fikk tidlig beskjed om hva som hadde skjedd. Via overvåkningskameraene fulgte han med da både døde og sårede soldater ble båret ut av redningshelikoptrene.

– Det blir jo virkelig på en annen måte. Og så er det litt merkelig. Vi har god tone og god humor når vi jobber. Vi tuller og har det gøy på dagen, og så kommer helikoptrene inn og laster av, da blir man tatt av stundens alvor, og så går man og sjekker lunsjen, trener litt og fortsetter å tulle og ha det gøy. Så kommer neste helikopter. Så det blir en litt merkelig kontrast, forteller han.

Ble spurt

En knapp måned etter disse hendelsene dro to nordmenn fra Forsvarets logistikkoperasjon til Timbuktu. De to tjenestemennene reiste til Timbuktu for å yte «operativ støtte» til svenskene i forbindelse med det norske basesettet. Teltene som de svenske soldatene bor i, samt sanitetsbrakkene er norske. En av dem som reiste, forteller til Forsvarets forum at han bare var der for å se på muligheten for å donere noe av utstyret til FN slik at svenskene slipper å ta ned hele basen når de drar. Han er ikke kjent med at det er noen planer om at norske styrker eventuelt skal flytte inn, men sier at det i teorien bare hadde vært å flytte inn, fordi mesteparten kunne blitt stående.

Ifølge en sentral kilde i FN, fikk Norge i vinter en forespørsel om å ta over deler av eller hele oppdraget etter svenskene, men Forsvarsdepartementet svarte at de ikke har kapasitet til å ta over oppdraget i dag. Da Forsvarets forum første gang henvendte seg til Forsvarsdepartementet (FD) om saken, svarte spesialrådgiver Birgitte Frich følgende på e-post:

– Det er per tid ingen norske planer om å bidra mer i Mali eller deltakelse i Barkhane. Forsvarets forum har snakket med en rekke andre sentrale skikkelser innad i Forsvaret som sier de heller ikke har fått noen indikasjoner på at de skal gjøre seg klar til en slik operasjon.

På oppfølgingsspørsmålene «Er Norge interessert i og/eller forberedt på å bidra med noe slikt, dersom FN skulle spørre?» og «Vi har snakket med kilder som sier at nordmenn har vært på rek i Timbuktu. Stemmer dette?» svarer Frich at de ikke ønsker å kommentere utover svaret i den første e-posten.

– Det er ikke et nei?

– Nei, vi har ingen kommentar til det, avslutter hun.

Konfrontert med opplysningene vi har fått om at det pågår flere prosesser knyttet til mulig økt norsk militær innsats i Sahel-regionen, også utenfor FN-rammen, svarer departementet på e-post signert statssekretær Tone Skogen:

– Vi følger utviklingen i Sahel nøye. Dersom det i fremtiden skulle bli aktuelt å utvide deltakelsen i MINUSMA eller for øvrig i Sahel, vil det bli behandlet på ordinær måte i regjering, og Stortinget vil bli konsultert.

Kjent terreng

Etterretningsoppdraget er ikke et ukjent oppdrag for norske styrker. Da FN startet misjonen i 2013, sendte Norge ned en informasjons- og analyseenhet fra Etterretningstjenesten og Etterretningsbataljonen.

VG skrev at de om lag 20 norske operatørene i to år utgjorde hoveddelen av FN-styrkens etterretnings- og analyseenhet ASIFU (All Sources Information Fusion Unit) og dro hjem i november 2015.

Denne enheten er blitt nedlagt og inngår nå i MINUSMAs hovedkvarter, som svenskene jobber under.

«Hensikten med den norske styrken er å sammenstille og analysere informasjon og gi det til de aktørene som trenger dette i Mali, både FN og eventuelt lokale myndigheter. Så langt som vi kjenner organisasjonen i dag, så vil analyseenheten være flernasjonal. Vi har tilbudt oss å stille kjernen i denne kapasiteten», skrev pressetalsmann i Forsvaret, oberstløytnant Bent-Ivan Myhre, i e-post til VG den gangen.

FN sier til Forsvarets forum at de ikke ønsker å kommentere prosessen rundt hvem som skal ta over oppdraget til svenskene.

Norsk transport

Omtrent 100 mil lenger sør i landet ligger hovedstaden Bamako. Luften er fuktigere, malariamyggen mer aktiv, men temperaturene nesten like høye. Her i Camp Bifrost tjenestegjør for tiden omlag 80 nordmenn. De bidrar til FN-misjonen gjennom Norwegian Tactical Airlift Detachment (NORTAD). Det norske bidraget består i all hovedsak av transportflyet C-130J Hercules og alle dets støttefunksjoner.

Hovedstaden ligger i den sørlige delen av timeglasset og er etter forholdene relativt trygg sammenlignet med Timbuktu.

– Vi er her for å transportere folk og last på en sikker måte. Den alternative metoden er langs landeveien, forteller NORTAD-sjef og oberstløytnant Gaute Log Størdal.

Transportflyet han er sjef for, er en ettertraktet ressurs for FN i Mali. Det er enorme avstander kombinert med dårlige og farlige veier. Norge tok initiativ og ble enige med Belgia, Danmark, Sverige og Portugal om å bytte på å stille med et transportfly til MINUSMA. Det betyr at landene tar seks måneder hver av gangen. Norge begynte i mai på sin andre seksmåneders-periode. Forrige gang var i 2016, neste gang blir mest sannsynlig i 2021.

– Overskriftene hjemme er: «FNs dødeligste operasjon». – Hvordan påvirker det deg?

– Det påvirker meg litt i den forstand at det bekymrer meg om de hjemme er bekymret. Disse påstandene er nok sanne i en statistisk sammenheng, men de oppgavene som vi gjør her, og det at vi bor i Bamako og ikke nord i Mali, gjør at det bildet kanskje vil være litt skremmende for de hjemme i forhold til den risikoen vi egentlig tar, sier Størdal.

Han understreker at han ikke mener nyhetsbildet er feil, bare at Forsvaret ikke opererer i de mest utsatte områdene.

– Vil du si at Norge har et tryggere oppdrag enn det mange andre kanskje har i denne operasjonen?

– Man kan si det sånn. Nå er jo dette med transportfly en veldig dyr og ettertraktet ressurs, men som ikke alle nasjonene kan stille med. Så jeg ville ikke si vi har et lettere oppdrag, men akkurat når det gjelder veibomber og de tingene, er det lettere for oss, forteller han før han legger til:

– Men det er jo heller aldri risikofritt å fly heller.

Norge deltar også med fire offiserer i MINUSMAs militære hovedkvarter i hovedstaden Bamako. I tillegg jobber Norge med etterretning i Mali. To stabsoffiserer jobber ved informasjons- og analyseenheten – samme enhet som svenskene jobber under – som er underlagt hovedkvarteret. De fikk ikke Forsvarets forum treffe.

Angrepet

Selv om det norske bidraget har base i Malis relativt trygge hovedstad Bamako, flyr Herculesen til byer som Timbuktu, Mopti i nordøst og til Tessalit helt nord på grensen til Libya. Byer som ligger i den delen av landet hvor sikkerhetstrusselen er en helt annen.

For å minimere trusselen er målet å være så kort tid som mulig på bakken. Dette er for å redusere risikoen for angrep mens de laster av og på flyet. For angrep skjer. Den svenske detasjementsjefen i Timbuktu og resten av det nyeste detasjementet hadde knapt rukket å være på basen et døgn, da de ble utsatt for et granatangrep fredag 24. mai.

Det var tidlig morgen da alarmen begynte å ule over hele Camp Nobel. Folk slang seg på bakken, ventet på stillheten, talte til ti og løp mot bunkerne. Granatene traff flyplassen som ligger inntil den internasjonale «supercampen», og ingen ble skadd i angrepet.

Senere samme dag landet den norske Herculesen på sammen flyplass.

– Du blir absolutt påvirket av det. Samtidig er det vanskelig å ta inn over seg den trusselen når du står der og ikke ser trusselen fysisk. Du bare vet at den er der. Det er jo sånn vi er som mennesker: Hvis det føles trygt så oppleves det trygt, forteller Simen, som satt i cockpiten den dagen.

– Man blir jo vant til det. På godt og vondt. Det hadde vært en utfordring hvis man hele tiden gikk og var redd. På en annen side er det dumt å bli for vant til trusselen. Hvis man ikke tar nødvendige grep og ikke er «sharp» nok, legger han til.

Han har nettopp lagt bak seg seks ukers tjeneste. Nå overlater han spakene til nestemann.

MINUSMAs utfordring

Forskeren Morten Bøås har vært i Mali flere ganger, senest i mai. Han har lenge forsket på tema knyttet til fred og konflikt i Afrika ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Nylig har han skrevet en rapport for FN, sammen med kollega Natasja Rupesinghe om hva som driver folk til å slutte seg til de ekstremistgruppene i det sentrale Mali.

Han mener det finnes gode grunner for Norge, fra et politisk perspektiv, til å gå tyngre inn i Mali. Han kaller det for en sikkerhetspolitisk reorientering.

– Vi har i all hovedsak vært forankret i USA, men med Trump og brexit er det en gryende usikkerhet, forteller han.

Det gjør at Norge søker å styrke forholdet til sine europeiske allierte. Ha flere kort å spille på. Og hvordan gjør man det? Jo, ved å stille opp når de allierte kaller.

– Tyskland og Frankrike har uttrykt er en utstrakt bekymring for Sahel. Det handler om migrasjon og et forsøk på å demme opp for det.

I rapporten skriver han at 2018 var det voldeligste året siden franskmennene startet operasjon Serval i 2013. Og han ser ikke lyst på tiden fremover.

– Det er den FN-misjonen som angripes oftest og med flest tap. Det sprer seg inn i nabolandene, og hvis man ser på perioden de har vært der og pengene brukt, så har man fått svært lite igjen for pengene, forteller han.

Problemene i Mali stikker dypt, og de eneste som egentlig kan fikse det, er malierne selv, forklarer han. Likevel mener han at MINUSMA må bli.

– Problemet er det at du kan ikke trekke misjonen ut. Skulle man bare sagt nei, dette går ikke, vi drar hjem, så er jeg redd for at landet ville ha kollapset, forteller han. Han legger til at dersom Mali går dukken, vil nabolandene Burkina Faso og dermed også Niger følge etter.

– Jeg har ikke troen på at de klarer å gjenoppbygge landet hvis det kollapser. Så da har vi ikke noe annet valg enn å bli og prøve å gjøre situasjonen litt bedre.

Han mener likevel FN bruker ressursene feil og må bevege seg vekk fra den tradisjonelle tankegangen om en liberal fredsoperasjon.

– Alle skal få rettigheter, kvinner, barn, minoriteter, det ender bare i surr. Vi må konsentrere oss om noen få kjernemålsetninger. Om de ikke vil ha vårt sekulære levesett, vil de uansett ha sikkerhet. Så vi må fokusere det vi har av ressurser på noen få målbare og synlige prosjekter, sier Bøås.

I bunkeren

Tilbake i bunkeren er de svenske soldatene raske med å få på seg full utrustning. Lyden av borrelåsen på de skuddsikre vestene som justeres, hjelmer med FNs lyseblå farge kommer på plass, og våpen klargjøres. De har gjort det før. Radioen spraker, beskjedene florerer, og svetten renner over hele kroppen. Det er nærmere 60 grader i solen ute, 40 i skyggen. Vi venter.

Vannflasker deles ut. «Barkhane utløste sin alarm, så vi gjorde det samme. Fortsatt ukjent hva som er årsaken», lyder den første beskjeden over høyttalerne. Etter 20 minutter gjør et nytt lag med soldater seg klare til å gå ut for å avløse vaktlaget.

«Seks eksplosjoner i Timbuktu sentrum», hører vi etter hvert.

Vi fortsetter å vente. Sitter på benkene inne i bunkeren. Drikker vann. Svetter. En av soldatene beskriver følelsen når alarmen går slik:

– Første gang alarmen går, føles det litt uvirkelig, andre gang er du... Han gestikulerer med hendene som om han holder i en ball, sperrer opp øynene og pauser. – Da vet du hva det dreier seg om. Det føles annerledes, fortsetter han.

Så blir meldingen om eksplosjonene trukket tilbake. Denne gangen var det falsk alarm.