Veteranseilasen til Veteranforbundet – Skadde i internasjonale operasjoner (SIOPS) kastet loss fra Trondheim 21. juli og var blant annet innom Bodø 30. juli. Nå seiler skonnerten Anna Rogde nordover via Lofoten og ankommer Harstad 9. august.
SIOPS er en interesseorganisasjon som arbeider for å bedre skadde veteraners livssituasjon, helsemessig, sosialt og økonomisk. Siden 2016 har de sammen med gode samarbeidspartnere fra alle veteranorganisasjoner, Forsvaret og en rekke aktører både lokalt og nasjonalt arrangert en veteranseilas. I år har turen gått fra Trondheim til Harstad i skonnerten Anna Rogde.
Forsvarets forum har bedt Jan-Edgar Nilsen, prosjektleder Veteranseilas 2019, om å sende oss et reisebrev fra turen:
----
Vi har lagt bak oss Trondheim, Ørlandet, Halten, Hysvær, Leka, Vega, Namsos, Brønnøysund, Lovund, Bodø samt flere uthavner. Vi har hatt strålende vær hele tiden, seilt, badet, fisket og gått toppturer. Øvd MOB (mann over bord) regelmessig og redningsøvelse med 330-skvadronen på Ørlandet på vår tur mot Halten.
Vi har hatt omvisninger og fått kystkultur, kystfyr og jektefartshistorie, skrøner og alvor i passende doser. Skuta er kanskje lastet med «sår», men nå høres latter og smilene er breie, klemmene er harde og klapp på skulderen er ofte. Nytt nettverk bygges.
I havnene blir vi ofte møtt av gamle, og unge, veteraner, ordførere, rådmenn, men ikke minst pårørende til veteraner. Rause folk har kommet med blomster, og delikatesser. Fryseren bugner av mat så dette er ingen slankekur, men også en smak av tradisjonell kost.
Trekkplaster
Det er ikke tvil om at Anna Rogde, 151 år gammelt flytende bevis på vår kysthistorie, er et formidabelt trekkplaster, men veteransaken interesserer faktisk folk flest. De aller fleste har noen i sin familie, eller bekjentskapskrets som har vært ute. Skuta har selvfølgelig noen gamle menn ombord, undertegnede inkludert, men det overrasker nok mange at såpass mange unge og kvinner betegnes veteraner.
Jeg vet hvilke operasjoner deltakerne har vært ute på og ombord er det en imponerende samling av folk som har stilt opp i utallige oppdrag på vegne av landet. Noen har en periode, noen har mange kontingenter i mange forskjellige oppdrag. Man får tid til å reflektere og diskutere, men nye turmål er ofte tema. Felles bakgrunn gir tillit, trygghet og kameratskap og vi har fokus på å være tilstede nå.
Felles for oss alle er at tidligere tjeneste preger oss, i større eller mindre grad, men uansett har opplevelsene preget vårt videre liv etter hjemkomst fra operasjoner på vegne av Norge.
Felles bakgrunn gir tillit, trygghet og kameratskap og vi har fokus på å være tilstede nå
Mange sliter med ettervirkninger
Veteranseilasen ble gjennomført første gang i 2016. Veteranforbundet SIOPS var 10 år, skonnerten Svanen var 100. Under slagordet «samhold - mestring - anerkjennelse» la vi ut med tilsammen 30 veteraner ombord, fordelt på etapper. Noen med fysiske skader, men de fleste med psykiske ettervirkninger. Noen uten spesielle ettervirkninger, men for å støtte en kamerat.
De fysiske skadene er kanskje synlige og forståelige for folk flest, men mange sliter med skader som ikke er så synlige. Kanskje var og er kontrasten fra vårt fredelige land til bestialske syn og opplevelser der ute så stor at det faktisk er naturlig å få reaksjoner? Den «virkelige verden» kan være tøff. Den har lukt og inntrykk som ikke kan formidles i TV-ruta eller på et dataspill, den må oppleves.
Mange av oss har opplevd å miste venner, og i et internasjonalt miljø er også andre nasjonaliteter våre venner
Noen får reaksjoner allerede ute, andre rett etter tjenesten og senvirkningene kommer kanskje først etter 30 år. Det er vel gjerne derfor det kalles – senvirkninger. Jeg vil påstå at det kanskje et sykdomstegn dersom man IKKE ble preget av folkemord, tortur og krigens tilfeldige eller beregnede bestialske syn.
Heldigvis opplever ikke alle dette, men mange opplever å bli beskutt, kidnappet, truet på livet og har levd med konstant fare for miner og bomber. Mange av oss har opplevd å miste venner, og i et internasjonalt miljø er også andre nasjonaliteter våre venner. Og antall skadde og drepte nordmenn forteller mye, men ikke alt. Selv om troen på egen udødelighet er stor, så er redselen for at dine kamerater skal dø eller bli skadet, ofte tilstede.
Kjemper tøff kamp
Hvilket stadium i livet du er og om du har barn og familie hjemme, er en vesentlig faktor for den enkeltes opplevelse av fare for eget liv. Det hevdes at seleksjonen er så god at våre soldater skal tåle slikt. Sjøl har jeg ikke tro på at det er mulig, da selekter vi ikke slike soldater som har gitt Norge et ganske godt rykte for sin innsats. Gode soldater med høy etisk standard og godt bondevett.
Heldigvis kan noe av skadene repareres i ettertid og Forsvaret og helsevesen er blitt flinkere de siste årene. Men det er lang igjen til respekt og anstendig ivaretagelse for alle veteraner er virkelighet. Noe må man bare akseptere at blir en del av livet. Det kalles livserfaring. Den kommer sigende med årene og kan være dyrekjøpt, men kan også gi et fortrinn ingen uten denne erfaringen har. Mange av oss må lære å leve med søvnproblemer, mareritt, angst og problemer med å tilpasse oss et liv blant folk som kanskje tar livet og rettigheter som en selvfølge. Mange har uforståelige kroppslige plager og forskning og diagnoser er kanskje manglende eller feil.
Men det er lang igjen til respekt og anstendig ivaretagelse for alle veteraner er virkelighet
Mange veteraner må kjempe lenge og tøft for å få ta del i sine rettigheter og rettmessig økonomisk erstatning. Uforstand og manglende kunnskap er dessverre virkeligheten som møter mange. Men også ens eget ønske om å takle ting sjøl, ikke belaste andre, hemmelighold og ønske om igjen å reise ut får ta litt av skylden. Det meste av tjenesten er flott, og kameratskap og samhold er unikt, det må oppleves for å forstås. Det vonde forsøker man å fortrenge og mange klarer kanskje det.
Fortjener respekt
Soldater har siden tidenes morgen vært glemt ved hjemkomst og læresetningen som ble banket inn i hukommelsen til befalingsmenn «ta vare på dine kvinner og menn» kan av og til virke som den bare gjelder i tjenesten, ikke etterpå. Noen er flinke til å følge opp sine, men for mange er overgangen til sivilt liv en overgang fra tett kameratskap til ensomhet og skam over ikke å fungere som før. Respekt er vel noe som er vanskelig å forlange, den må fortjenes. Men ANSTENDIG behandling av ungdom som stiller opp for landet. Det synes jeg man kan forlange.
Jeg skriver dette for å forklare hvorfor vi er ombord på skuta. På seilas med en skonnert, lastet med veteraner, for fjerde år på rad. Det er ikke fordi SIOPS kan «reparere» folk, det får fagfolk gjøre. Men SIOPS kan gi veteraner håp, inspirasjon og gode faglige råd for videre hjelp. Det er SIOPS hovedoppgave.
Akkurat nå gir vi skadde veteraner en solid klapp på skuldra, en flott opplevelse av kystkultur, vennskap/ kameratskap, maritim kunnskap, samhold og mestring av livet - en dag av gangen, noen en time av gangen. Vaktrutiner og oppgaver som hindrer tankene til å stoppe opp med frustrasjon og vonde minner. Naturopplevelser som man ellers ikke ville fått og møte med folk som har klort seg fast på de ytterste holmer langs kysten.
Det å bli møtt av vanlige folk som takker deg for innsatsen du har gjort for landet og som behandler deg med respekt - hjelper på for egen sjølrespekt. Og kanskje er det godt for en politiker å møte noen som faktisk har risikert livet for å utføre et oppdrag bestemt av våre folkevalgte. Voksenopplæring i praksis.
Uforståelig
Jeg venter fremdeles på en solid politiker som fikser etterslep fra Libanon-operasjonen og alle andre saker som tar livsgnisten fra veteraner mens de venter på redelig behandling. Det hadde vært fint å bli ferdig med slikt og så konsentrere oss om å ta vare på de stadig tjenestegjørende og de som er hjemme etter Afghanistan-operasjonen. At ingen politiker har grepet denne muligheten til heltestatus og plass i historiebøkene - er for meg uforståelig.
Vi seiler videre mot Røst, Moskenes, Sund, Leknes, Steigen, Sortland og flere uthavner før vi ender opp i Harstad, hvor Kystjegerkommandoen byr på grillfest. Underveis har veteraner fra andre forbund og blant annet Kystvakten planer for oss. Det varmer å se at man kan stå sammen, likegyldig hvilket forbund man tilhører.
At ingen politiker har grepet denne muligheten til heltestatus og plass i historiebøkene - er for meg uforståelig
Latteren runger fra fire som skreller potet, skulder mot skulder. Potetmos og elggryte er på gang.
Denne godstemningen varer selvfølgelig ikke evig, men «Now Is the Only Time» sa en gammel indianerhøvding. Han hadde rett. Jeg håper i alle fall at nye vennskap er skapt og at livet blir litt lettere for flere.
