– 2-prosenten er blitt en fetisj, sier forsker Sven Biscop.
– Kanskje vi egentlig ikke trenger 2 prosent? Det er viktigere at EU-landene er opptatt av hvilke militære kapabiliteter de skal ha enn at de når et prosent-mål.
– Jeg tror EU-snittet på 1,5 kan være nok, hvis pengene brukes fornuftig. Problemet i dag er ikke mangel på penger, men at vi gjør for lite sammen.
Jeg tror EU-snittet på 1,5 kan være nok, hvis pengene brukes fornuftig
Nato krever at medlemslandene satser mer på forsvar. 2 prosent innen 2024. Det var målet på toppmøtet i 2014. Da var fire land over 2-prosent-streken. I dag er fire blitt syv, men mange er fortsatt langt unna 2 prosent. Norge bruker i underkant av 1,6.
– Hvis vi gjør mer sammen, kan vi spare mye penger, sier Biscop.
Direktøren for «Europa i verden»-programmet til Egmont – Royal Institute for International Relations i Brussel regnes som en av de fremste forsvarsforskerne i EU- og Nato-hovedstaden.
– Jeg sier ikke at vi skal ha felles EU-hær. Men vi vil bruke mindre penger – og få et bedre forsvar – hvis vi samarbeider.
Belgia bruker 0,9 (!) prosent av brutto nasjonalprodukt på forsvar. Det gjør Belgia til en av «verstingene» i Nato. Bare Luxembourg bruker mindre.
– Belgia må bruke mer, sier belgieren.
– Konsekvensen av at vi bruker så lite, er at vi ikke klarer å vedlikeholde det forsvaret vi faktisk har.
Det Belgia derimot har begynt å gjøre mer av, er å samarbeide med andre land. Derfor opererer Belgia og Nederland felles marine. Når et militært fartøy har belgisk mannskap, seiler det under belgisk flagg. Er mannskapet nederlandsk, er flagget nederlandsk. Men fartøyet er det samme. Og de har felles kommandosentral og utdanningssystem. I tillegg har de fordelt fartøyene. Nederland står for logistikk, vedlikehold og trening til fregattene. Belgia tar ansvar for minerydderne.
– Slike samarbeid blir det flere av, mener Biscop.
– Jeg tror det er starten på noe større.
At EU-landene snakker om felles forsvar er ikke nytt. Det har man gjort siden 60-tallet. Men det har vært langt fra prat til handling. Nå er imidlertid noe i ferd med å skje. Et europeisk forsvarsfond er på plass. Det er også en enhet for militær planlegging og gjennomføring. Den skal støtte, trene og rådgi sikkerhetsstyrker. Og rett før jul 2017 skrev 25 av 28 EU-land under på forsvarssamarbeidet PESCO (Permanent Structured Cooperation). Det betyr at de binder seg til å bruke 20 prosent av forsvarsbudsjettet på investeringer. Det betyr også at de må være med på minst ett utviklingsprosjekt. I mars 2018 ble 17 slike prosjekter lansert. Sverige valgte tre, Tyskland seks og Frankrike åtte. Det landet som er med på desidert flest prosjekter, er Italia. De har meldt seg på 15 (!).
– Skal PESCO bli en suksess, må landene som har tatt lederroller – Frankrike, Tyskland, Italia og Spania – fortsette å ta ansvar, sier Biscop.
– Da kan vi få en felles forsvarsfront i EU.
Tre EU-land ble ikke med på samarbeidet: Danmark, Malta og Storbritannia. At Storbritannia skal ut av EU, er kanskje den viktigste grunnen til at PESCO faktisk ble noe av, mener forsvars- og sikkerhetsredaktør Daniel Fiott ved en annen tenketank i Brussel: EUs institutt for sikkerhetsstudier.
– Det hadde neppe blitt noe av PESCO hvis det ikke var for Brexit.
– Hvorfor det?
– Storbritannia er mer positive til forsvarsprosjekter i EU når de ikke selv må forplikte seg til dem.
Han mener at det er spesielt båndet til USA som gjør at det har vært vanskelig for britene å støtte forsvars-prosjekter i EU-regi.
– Forholdet mellom USA og Europa endres. EU må gjøre mer for å tilpasse seg den geopolitiske situasjonen i egen region.
– Kan EU være i veien for Nato?
– Jeg tror ikke det. Nato er en militær allianse, det er ikke EU. Men det er grå-soner hvor EU kan bidra. Ett eksempel er cyberdomenet. Der tror jeg det er behov for en institusjon som EU, som er mer sivil-militær.
Det hadde neppe blitt noe av PESCO hvis det ikke var for Brexit
Biscop sier det samme: Det var vanskeligere å få til et forsvarssamarbeid i Europa så lenge Storbritannia var del av diskusjonen. Både Fiott og Biscop trekker også frem Donald Trump.
– Det har blitt sagt at det første møtet mellom Angela Merkel og Trump var avgjørende. Da skjønte Merkel at Europa må gjøre mer selv. For å få til det, må landene samarbeide, sier Biscop.
Han trekker frem flere områder hvor det bør være rom for samarbeid. Hva med felles droneflåte? Eller satsing på satellitt? Og når landene i EU skal ha nye kampvogner, hvorfor utvikles da ikke de sammen?
– Det vi trenger, er kapabiliteter. Ikke mer penger. Hvor mye verdt er to prosent når pengene først og fremst går til strukturer og plattformer som sikrer arbeidsplasser, men som ikke gir oss de kapabilitetene både EU og Nato har sagt at vi mangler?
Landene har selv foreslått prosjektene. Først sto nærmere 50 på lista. Så ble de enige om 17. For mange, mener både Biscop og Fiott.
– Jeg er litt skuffet, må jeg innrømme, sier Biscop.
– Jeg ville hatt færre – og viktigere – prosjekter.
– Hvor mange burde det vært?
– Tre eller fire. Og forstå meg rett: Flere av prosjektene er spennende – som for eksempel eget kriserespons-team – men de mest interessante forslagene, ble det ikke noe av.
– Hvilke tenker du på da?
– Felles kampvogn-modell, for eksempel. Frankrike og Tyskland foreslo det. Et annet forslag var å utvikle patruljebåter. Det ville vakt oppsikt. Og det ville hatt en betydelig effekt på den fransk-tyske forsvarsindustrien.
– Jeg er forsiktig optimist, sier Daniel Fiott.
– Men det er for tidlig å si om PESCO blir en suksess. Det vil ta flere år før vi kan evaluere om vi faktisk har nådd målene i prosjektene.
Han savner også kampvogn-forslaget.
– Partene valgte en myk tilnærming. Man begynner med prosjekter man tror kan bli noe av, sier Fiott.
– Jeg tror mange opplevde kampvogner som for ambisiøst.
Jeg tror mange opplevde kampvogner som for ambisiøst
– Det største problemet med europeisk forsvarsinnsats i dag er at den er så fragmentert, sier Sven Biscop.
28 land bruker mer enn 200 milliarder euro (1600 milliarder kroner) på forsvar. Biscop mener at en stor del av summen kastes bort på å opprettholde 28 ulike strukturer. Økes budsjettene – uten at innsatsen blir mer samlet – vil man bare kaste mer, tror han.
– På sikt må målet være å komme dit at når vi investerer i nytt materiell, så setter vi ut ett anbud, lager én kontrakt og utvikler én modell, sier Biscop.
– Det vil bli mye billigere for alle. Det vil også gjøre europeisk forsvarsindustri mer konkurransedyktig, sier han.
– Jeg tror det bekymrer USA mest. At europeiske land skal kjøpe mer forsvarsmateriell fra Europa og velge bort USA.
***
Også ikke-EU-land som Norge kommer til å få anledning til å delta i de 17 prosjektene. Det er imidlertid ikke avklart hvordan. Innen utgangen av 2018 skal det tas en avgjørelse om hvordan tredje-parts-land – som Norge – kan bidra. I en kronikk skriver forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og utenriksminister Ine Eriksen Søreide at de ønsker å «sikre gode vilkår for norsk deltakelse i PESCO» og vil identifisere prosjekter hvor det er i norsk interesse å bidra.
– Ett eksempel er forslaget om et «militært Schengen» i form av ordninger som letter transport av militært personell og materiell i Europa, skriver de.
Gjennom EØS-avtalen, og som eneste tredjeland, er Norge også med i EUs fond for forsvarsforskning.
