ET SKJEBNEDRAMA: – Vi skal lære å ta konsekvensene av det skjebnedrama som nå utspiller seg på vårt mørbankede europeiske kontinent, skriver innleggsforfatter Harald Stanghelle.Foto: Alexei Druzhinin, AP, NTB
En konstruktiv redsel?
Igjen ligger det frykt på lur når sikkerhetspolitikken diskuteres. Den bidrar til å forme våre holdninger.
Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
«Skal vi vera redde no?»
Annonse
Dette var underholdningsprofilen Ronny Bredes åpningsspørsmål til forsvarssjef Eirik Kristoffersen da de to møttes under Kongsberg Agenda. Spørsmålet var myntet på et russisk angrep på norsk jord og generalens svar var et klart nei.
For Ukraina-krigen har snudd opp-ned på så mye. Også på nordmenns holdninger til krig og fred. Det selvsagte er ikke lenger så selvsagt. Ikke en gang fred tar vi for gitt. En uro av en type det er lenge siden vi har kjent, er i ferd med å feste seg.
En fersk opinionsundersøkelse i regi av Institutt for Samfunnsforskning viser at nesten 20 prosent av oss nordmenn mener det nå er «stor fare/nokså stor fare» for krig. En slik krigsfrykt har ikke vært målt siden slutten av den kalde krigen. For etter Sovjet-imperiets sammenbrudd har bare noen ytterst få prosent av oss kastet engstelige blikk mot øst.
Til lite bry
I et kort historisk øyeblikk var tidens melodi mer demokrati og et stadig tettere globalt samarbeid. Heretter kunne det bare gå fremover med menneskeheten.
Optimismen varte i drøyt to korte tiår. Signalene hadde nok vært der lenge, men med Krim-invasjonen i 2014 endret mye seg. En invasjon knapt noen hadde spådd i forkant. Seks år etterpå kom det brutale angrepet på Ukraina som et endelig bevis på en ny og farligere verden, også for oss i Norge.
Det tvinger frem en ny diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til verden rundt oss.
Ved stortingsvalget i fjor var det bare en prosent av velgerne som oppga utenriks- og forsvarspolitikk blant sine to viktigste sakene for stemmegivningen. På slutten av den kalde krigen var det samme tallet 19 prosent (1981). Siden da har ikke velgerne brydd seg med dette politikkområdet når man sto over valgets kval i stemmelokalene.
Tegning: Inge Grødum
Slikt får selvsagt betydning for både politikkutforming og prioriteringer. Noe av forklaringen på 30 år med kutt i bevilgningene til Forsvaret finner vi i den manglende bekymringen hos folk flest. De store avgjørelser ble fattet med et bredt politisk flertall. Advarende røster ble sett på som særinger fra en annen tid. For det er den dype fredens evangelium som har vært den toneangivende lære.
Slikt reflekteres i viktige vedtak og ulike politiske signaler. Blant de siste var avviklingen av Stortingets forsvarskomite i 2009, da den ble innlemmet i Utenrikskomiteen. Ingen var i tvil om hvor vektleggingen i den fusjonerte komiteen kom til å ligge. Få protesterte, og slik ble det markert at forsvarspolitikken hadde mistet noe av sin betydning blant landets folkevalgte.
I dag er det en pussighet å minne om at da Oslo-politikeren Ine Marie Eriksen Søreide i 2013 ble utnevnt til forsvarsminister i den ferske Solberg-regjeringen, ja, så gikk analysene ut på at hun var plassert på et sidespor. En så lite profilert statsrådspost ble tolket inn i Solbergs mye omtalte skepsis til et Oslo Høyre som lenge manglet tro på hennes lederskap.
Krim-invasjonen i februar 2014 endret alt dette. Og de neste syv årene ble Eriksen Søreide en av de skiftende Solberg-regjeringenes aller viktigste statsråder.
Forsvarspolitikken fikk sin renessanse. Og det samme gjaldt interessen for Forsvaret hos folk flest.
Mye står på spill
Nordmenns støtte til Nato har alltid vært sterk. Nå ligger den skyhøyt. Og selv Stortingets Nato-motstandere forsikrer høylydt at utmeldingen ikke lenger står på deres dagsorden. Et av de store paradoksene i dagens debatt er snarere at Rødt og SV er blitt blant de sterkeste kritikerne av at bevilgningene til vårt nasjonale forsvar ikke er store nok.
I løpet av noen måneder har det forsvarspolitiske klimaet forandret seg. Slik speiler det som skjer her hjemme mye av debatten i andre vestlige land.
Men også hele Europa-spørsmålet - det store traumet i norsk politikk - har fått et nytt innhold etter Ukraina-invasjonen. Om det betyr at vi nordmenn er villige til å betale prisen for solidaritet med våre europeiske venner, ja, det gjenstår å se.
Det avgjørende er likevel at overfallet på Ukraina har fått øynene våre opp for hvor landet vårt hører til i fremtidens Europa. Dette tidsskillet har illustrert hvor mye som står på spill. Og hvor farlig det kan være å la seg styre av en politisk tidsånd som har vist seg svært mye mer flyktig enn vi trodde og håpet.
Så skal vi kanskje ikke være redde nå. Men vi skal lære å ta konsekvensene av det skjebnedrama som nå utspiller seg på vårt mørbankede europeiske kontinent. Da kan til og med frykt spille en konstruktiv rolle. Vi må bare passe oss for at den ikke tar overhånd.
