Natos drakamper i oppspillet til toppmøtet i Vilnius

Om få dager er det toppmøte i Nato. Det blir et møte med de sedvanlige rutinene for å vise styrke og enighet, men det er vanskeligheter i organisasjonen og nokså «barnslig» uenighet om hvem som skal bli ny generalsekretær. Dette er ikke bra i det hele tatt – for hvordan kan nasjonal rivalisering få lov til å spille en rolle når det er krig midt i Europa?

Janne Haaland Matlary

Professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og Forsvarets stabsskole.

Like fullt er man ikke enda – på andre året – blitt enige om ny sjef for Nato.

Den britiske forsvarsminister Ben Wallace, tidligere offiser i Scots Guards og en meget velkvalifisert forsvarsekspert, får ikke støtte fra USA, angivelig fordi han gikk foran med støtte til F-16 pilottrening mens USA var mot, men måtte gi etter.

Det samme skjedde da britene gav langrekkende missiler til Ukraina (‘Storm Shadow’, 250 km rekkevidde) nylig, mens USA enda ikke vil gi ATAC-MS, 300 km, av frykt for eskalering.

Dette har irritert Washington, og britene er nå meget irritert tilbake fordi Wallace ble vraket.

Men heller ikke franskmennene ville støttet en brite, og det på grunn av EU og Brexit. Andre kandidater som Mette Fredriksen er ikke kompetente innen strategi og forsvar, og kan neppe settes inn i en krigssituasjon som nå. Det samme gjelder Ursula von de Leyden, dersom ryktene om hennes kandidatur skulle være sanne.

Det er bra for Nato at Jens Stoltenberg fortsetter – men krangelen om ny sjef understreker splittelsen i alliansen. I tillegg kommer problemer som Tyrkia og Sverige – hvor stadig mye koranbrenninger utsetter ratifikasjon. Også Ungarn har kastet seg på denne farsen; irritert over svensk kritikk av ungarsk familiepolitikk. Svenskene belærer gjerne verden, og må forvente motstand – men å knytte slit motstand til ratifikasjon i parlamentet er beinkrok.

Dette viser også hvor dårlig stemningen er mellom medlemmene i alliansen – og man må legge til at Tyrkia holder veiene åpne for russerne så vel som for allierte, og det samme gjør jo Ungarn.

Alt dette borger ikke bra for beslutningsviljen til å virkelig bruke penger og prioritere avskrekking på toppmøtet. Nato er ikke direkte involvert i Ukraina-krigen, mener sterkt engasjert likevel.

Samtidig må man ruste opp kraftig her hjemme, også i Norge, for å kunne vinne slaget dersom det skulle komme. 2 prosent eller mer til forsvar er ikke velkomment i et Europa som har nullvekst og inflasjon – og USA med sin kommende valgkamp kan ende med en Trump som president en gang til.

Derfor MÅ Europa ta ledelsen på seg selv, bruke mer penger, være mindre avhengig av et USA som uansett er i dyp ‘kulturkrig’ og polarisering.

Og nyhetene fra østfronten er ikke gode foran et toppmøte som også skal vurdere spørsmålet om medlemskap i Nato for Ukraina – som presser på for et svar.

Dette er et prematurt spørsmål, for medlemskap er ikke på tale før om svært lenge – og det avhenger helt av om Ukraina vinner frem militært nå. Nato tar selvsagt ikke inn et medlem i krig eller et medlem som bringer mer usikkerhet og risiko til alliansen.

Det går trått med offensiven i Ukraina. Det er ingen militær fremgang. De russiske festningsverkene er formidable – store belter med miner og mange andre hindre, angrepshelikoptre som ligger lavt bak skogen og kan ta ut mål på mer enn en mils avstand. Det er svært vanskelig å komme inn mot frontlinjen for ukrainerne. Og Ukraina har ikke luftmakt, men er avhengig av droner og artilleri. Aldri – etter at flyet er oppfunnet – har en offensiv vært vellykket uten luftkontroll først.

Men vesten nølte lenge med å si ja til trening av F-16 piloter, og som man ser, tar dette mange måneder. Flyene kommer knapt i år. Det er altfor sent for Ukraina. Britene vil at Ukraina skal vinne militært, sammen med polakker og baltere, mens USA vil stoppe enhver eskalering av krigen. For det er jo USA som da blir aktøren i krigen, som må gå inn. Og det er valg i USA snart.

Å trekke landet inn i en krig er det siste som vinner valget. Av dette kan vi utlede at USA vil være mer og mer tilbakeholden fremover mot valget, mens britene ikke kan gjøre så mye fra eller til alene.

Ukrainas tidsvindu er nå i sommer, som jeg skriver i min bok Verden blir ikke den samme: Vår nye sikkerhetspolitiske hverdag som nylig kom ut. Der har jeg to scenarier for hva som vil skje fremover:

• Det ene er at Ukrainas offensiv gir en klar seier i sommer, og da blir en forhandling på deres betingelser – dersom Russland vil forhandle.
• Det andre er at krigen trekker ut i tid og blir uten fremgang for noen part – og dette er en seier for Russland. Hvorfor?

Fordi et Ukraina som ikke kan omsette store og dyre våpenleveranser til seier, ikke vil få flere våpen etter hvert. Det er for dyrt, og det gir ikke resultater, noe som er hele poenget. Og fordi den amerikanske valgkampen vil ta all politisk oppmerksomhet fra høsten av og ett år fremover – et skjebnevalg mellom to kandidater som begge er svært problematiske – en spinnvill populist som vil underminere USAs rolle i verden og en gammel mann som ikke har full kontroll på hva han sier og hvor han trår lenger.

Dette er intet mindre enn dramatisk for hele verden, og Ukraina vil komme i skyggen meget raskt. Hvis Trump vinner, blir støtten borte og Ukraina blir ‘vårt’. Hvis Biden vinner, får Europa problemet overlatt til seg selv etter hvert.

Dersom frontlinjen ikke kan brytes ned i sommer, skjer det ikke i vinter heller. Jo lenger krigen varer, desto verre for Ukraina på alle måter – økonomien ødelegges, vestens donorvilje svekkes, USA blir mindre engasjert og befolkningen orker ikke mer. De unge drar. Angrep på sivile i byer som Lviv, ved grensen til Polen, viser russisk vilje til å bruke alle midler. Dette fører til raseri og motstandsvilje, men hvor lenge kan man holde ut?

Tiden utmatter både Ukraina og vesten. I vest konkurrerer krigen i Ukraina med renter, matpriser og muligens snart arbeidsledighet, og dette er problemer som selvsagt opptar folk mer og mer. Tyskland, den store økonomien i Europa, er i resesjon. I tillegg har man forstått at forsvarsbudsjettene må opp nå, og dette passer uhyre dårlig for et Europa med nullvekst og inflasjon. Ukraina vil snart komme langt ned på agendaen. Vi ser allerede at det er mye mindre medieoppmerksomhet nå enn for få uker siden.

Det er jo faktisk kun klar militær fremgang nå som vil endre dette. Men utsiktene til dette er ikke gode. Uansett.