Sikkerhetsklarering er på mange måter urettferdig av natur

VG har de siste ukene hatt et stort fokus på sikkerhetsklareringer i Forsvaret. Sakene har allerede blitt belyst fra en rekke forskjellige personer. Jeg ønsker å belyse sider ved behovet for sikkerhetsklarering og litt om hva som ligger bak tiltaket.

En sikkerhetsklarering er på mange måter urettferdig av natur. Enkelte kan eksempelvis få avslag grunnet saker på et rulleblad. Andre kan få det grunnet økonomiske forhold, eller helseutfordringer.

Du har også de som får avslag på bakgrunn av tilknytning til fremmede stater. Dette har ingenting med deres potensiale for å bli gode soldater, men det er forhold som Forsvaret vurderer opp imot risiko, hvor sikkerheten er i fokus.

Gradert informasjon

Det å ha en gyldig sikkerhetsklarering er i mange tilfeller en helt vesentlig del av jobben og tjenesten i Forsvaret. Sikkerhetsklarering er et forebyggende tiltak som har til hensikt å beskytte Forsvarets informasjon som er gradert «KONFIDENSIELT» eller høyere. 

Mye av informasjonen og aktivitet vi bedriver ønsker vi ikke at uvedkomne får kjennskap til. Da må vi ha et sterkt fokus på sikkerhet, men vi må, som de mange sakene til VG belyser, samtidig sørge for at de som skal klareres får en individuell og helhetlig behandling.

Klareringssaker hvor tilknytning er en faktor til vurdering er krevende. Det er utfordrende og tidkrevende å innhente personopplysninger fra andre nasjoner som trengs for å opplyse klareringssaken, spesielt de nasjoner som Norge ikke har et sikkerhetsmessig samarbeid med. 

All informasjonen skal også analyseres, vurderes og vektes mot en rekke andre forhold, hvor sikkerheten til Forsvaret og enkeltpersonen er det viktigste. FSAs målsetting er ikke 100 prosent positive avgjørelser i alle klareringssaker. 

Vel så viktig er de negative avgjørelsene hvor faktiske sårbarheter er avdekket og mulig risiko redusert.

Press eller påvirkning

Jeg ønsker å poengtere at dersom en person ikke får en sikkerhetsklarering, betyr ikke det at Forsvaret ikke stoler på vedkomne. Forsvaret har et ansvar for å vurdere egen sikkerhet, samtidig som vi må vurdere sikkerheten og skikketheten til personene vi kaller til tjeneste. En persons pålitelighet, lojalitet og dømmekraft kan påvirkes ved at ens nærstående, eller en selv, utsettes for press eller påvirkning. 

Forsvaret vet at flere stater benytter seg av denne fremgangsmåten, og at informasjon som Forsvaret sitter på er ettertraktet. Det å ha en sikkerhetsklarering er en potensiell sårbarhet for deg og dine nærmeste. Det å være sikkerhetsklarert er også noe som forplikter deg til å varsle om det er forhold som kan påvirke Forsvarets sikkerhet.

Forsvarsminister Bjørn Arild Gram har nå varslet at han vil ha en full gjennomgang av Forsvarets sikkerhetsklarerings-praksis. Det tenker jeg er positivt. 

Fokuset på denne tematikken har belyst en rekke områder hvor vi ser potensiale for forbedring. Sakene har også generert både formelle, og uformelle, samtaler om hvor vi kan bli bedre. 

Jeg vet at det fortsatt vil være strenge krav til sikkerhet i Forsvaret, noe det må være. Samtidig mener jeg det er smart å tenke nytt for å ivareta mangfoldet i samfunnet, og sørge for at de som er inne til tjeneste gjenspeiler det samfunnet vi er satt til å forsvare.