Gjennom 13 år har journalisten rapportert fra krigsherjede Afghanistan. Landet som Norge har vært med å krige i siden 2001. Samme år som tvillingtårnene i New York ble rammet av terrorangrepet. For Hammer begynte Afghanistan-reisen for alvor i 2006. På jobb for Dagsavisen ble han med på en tur i regi av Forsvaret. Det ga tydeligvis mersmak. Landet altså. Etter å ha dekket krig og konflikt verden over fra Oslo, bestemte han seg for å flytte til Afghanistan det påfølgende året.
I årene 2005 til 2012 hadde Norge et særlig ansvar for bedring av sikkerhetssituasjonen i Faryab-provinsen nordvest i landet. Norge stilte med det som ble kalt et stabiliseringslag. 29. september 2012 forlot norske soldater Faryab for godt.
Seks og et halvt år senere kommer Hammer med boken han lenge har hatt lyst til å skrive: «Faryab – Arven etter Norge».
– Jeg har jo skrevet noen bøker tidligere, men dette er boka jeg alltid har visst jeg skal skrive, jeg visste bare ikke når jeg skulle gjøre det, forteller Hammer.
Populære nordmenn
Gjennom 13 år har han dekket Afghanistan – i og fra Afghanistan. Han har kommet tett på krigsherrer, laget dokumentarer og skrevet bøker. Rett før denne boken kom, ble dokumentaren «Krigsherren» sendt på NRK. Dokumentaren tar for seg en del av boken, nemlig den lokale krigsherren Nizamuddin Qaisari, som norske styrker skal ha kjempet side om side med.
Men der dokumentaren stopper ved krigsherren, tar boka også for seg andre spor etter Norge.
– Nordmennene hjalp til med tepper, ris og penger. De var gode folk, og det ble verre da de dro. Da ble vi alene igjen.
Sitatet er hentet fra kapittelet som heter «Aziz den gale og barnesoldaten». Det er flere lignende historier gjennom boka og det blir tydelig at mange ønsker de utenlandske soldatene tilbake igjen.
– Sikkerhetssituasjonen var mye bedre da de utenlandske soldatene var der. Alle ønsker at de kommer tilbake, sier Fathullah Qaisari – krigsherren Nizamuddins rival, da Hammer møter ham i bokens siste kapittel «Retur til Faryab».
Men arven etter Norge er mer enn de norske soldatenes gode renommé. Som både Aziz og Fathullah påpeker, har situasjonen blitt verre. Sikkerhetssituasjonen i Faryab-provinsen er ustabil og flytende. Konfliktnivået er intensivert. Ifølge analytikerne Obaid Ali og Thomas Ruttig ved Afghanistan Analysts Network er Faryab-provinsen en av Afghanistans mest aktive fronter i kampen mellom Taliban og myndighetene.
Fotballpropaganda
Hammer skriver også om fotballaget Faryab United. Om hvordan Forsvaret tok dem med til Norge og Norway Cup, før de et par år senere avsluttet prosjektet etter kritikk fra barneombud Reidar Hjermann.
«Vellykket kulturutveksling i regi av Luftforsvaret» skrev Moss avis etter at de afghanske guttene hadde fått en omvisning på Rygge flystasjon. «Det ble et følelsesladet møte mellom de afghanske fotballspillerne og en mor som mistet sin sønn i krigen i Afghanistan.» skrev VG etter at fotballaget hadde vært og lagt ned krans på graven til den drepte soldaten Claes Joachim Olsson.
– Vi tar litt selvkritikk på hele opplegget, sa spesialrådgiver Birgitte Frisch, ifølge ABC Nyheter – også gjengitt i boken til Hammer.
Hammer har i flere omganger møtt den afghanske fotballtreneren for laget, Naqibullah Paiman. Hammer skriver «... det virket ikke som om Forsvaret var så bekymret for hva eksponeringen av barna blant gravsteiner, soldater og kristne kors kunne medføre i hjemlandet.»
Til Hammer, forteller Paiman om en hverdag fylt med frykt etter at det ble klart at også Taliban var på nett.
– De hevdet jeg var spion for utlendingene og stabiliseringslaget. De mente bildene på nettet dokumenterte dette, forteller Paiman i boken.
Etterlatte renholdere og spor etter et fengselsprosjekt
Hammer har også snakket med renholdere som jobbet i den norske leiren, som i motsetning til tolkene, ikke fikk asylsøknadene sine innvilget.
– Vi som gjorde rent, ble brukt som papir som nordmennene snøt nesen med, og så bare kastet. Hva er forskjellen på meg og en tolk? Spør en av renholderne Hammer.
Fengselsdirektøren i kvinnefengselet som Anne-Grete Strøm-Erichsen besøkte i 2009 er også med i boken. Med fengselsprosjektet skulle Norges bistå Afghanistan med å bygge opp nasjonale rettssystemer. Det feilet.
I Afghanistan-utredningen skriver Godal-utvalget at det etter to års innsats ble rapportert om omfattende korrupsjon og motarbeidelse av prosjektet både fra enkelte allierte og fra afghanske myndighetspersoner.
«Prosjektet var ikke forankret hos afghanske myndigheter og bygget heller ikke på nasjonale retningslinjer. Fengselet var dermed avhengig av norsk eller annen internasjonal støtte for å sikre videreføring av arbeidet som var startet.» skrives det i utredningen.
Krigsherren
Enkelte ting vil ikke Hammer snakke om. Eget privatliv er en av dem. Hva andre syns, føler eller kanskje tenker, er en annen. Derfor vil han ikke si hva han tror hovedpersonen i boken, krigsherren Nizamuddin, føler om beskrivelsene av seg selv.
– Han må få svare for seg selv egentlig. Jeg vil ikke snakke på vegne av Nizamuddin. Men jeg har jo stilt ham alle spørsmålene jeg ønsket å stille, sier Hammer.
Han nekter også å oppsummere «arven etter Norge» i tre ord. Kanskje var det nettopp derfor han skrev en hel bok.
– Jeg vil at folk skal lese historiene i boken og selv gjøre seg opp en mening om hva Norge har bidratt til der, sier han.
Men selv om han ikke ønsker å oppsummere, har han likevel viet det en liten plass helt bakerst i boken.
– Militsene hever seg over loven for egen vinnings skyld. Og det er skremmende at det norske Forsvaret syntes dette var en passende samarbeidspartner.
