Et forsvar i ubalanse

Denne teksten sto først på Tor Rune Raabyes Facebook-profil. 

Mens statsministeren har brukt tid på å adressere en redaktør i en finansavis sin sammenligning av en bibelsk figur og en politiker har jeg brukt litt tid på å reflektere over forsvarsbudsjettet for 2019:

Et budsjett som er like ugjennomtrengelig lesbart som en tett jungel og så fylt med fagøkonomiske begreper og svulstig retorikk at de fleste resignerer før man har passert side 10. Men det er kanskje hensikten?

Pensjonert generalløytnant Kjell Grandhagen har allerede gitt sine vurderinger av tallene slik han ser det (på sin Facebook-side, journ. anm). Tidligere direktør ved Forsvarets Forskningsinstitutt, Nils Holme, har etterlyst det operative løftet i budsjettet, men samtidig påpekt at det er en positiv utvikling. 

Ubalanse. Mitt anliggende er den doble operative ubalansen som er i ferd med å bli synlig. Et forsvar med en operativ ubalanse i kapasitetene forsvarsgrenene imellom og en ubalanse internt i Hæren. 

Norsk luftmakt er prioritert på bekostning av Sjøforsvaret og Hæren innenfor den budsjettrammen som er gitt. Med andre ord har «noen» lykkes med å overbevise beslutningstagerne, til tross for all nyere empirisk og krigshistorisk kunnskap om det motsatte, at luftmakt er svaret på nasjonens forsvarsproblemer. 

Et sjøforsvar med fremtidig fire ubåter og fem fregatter skal ivareta operasjoner i enorme egne havområder. Det er verdt å minne om at ikke alle disse fartøyene er tilgjengelige til en hver tid. 

Hæren skal forsøke å skape kampkraft ut av én fragmentert og geografisk oppdelt brigade. 

Selv når alt dette skal operere samtidig og i felleskap, for og lykkes, er fortsatt ubalansen der. Det kan en motstander utnytte. Selv om vi er medlem i Nato. 

Hæren skal forsøke å skape kampkraft ut av én fragmentert og geografisk oppdelt brigade.

Hærens ubalanse er skapt fordi viktige beslutningstagere ikke forstår den logiske sammenhengen i en landoperasjon. Det er riktignok lovet tunge investeringer i form av moderne luftvern og artilleri. Panservognene CV 90 er allerede modernisert og høyteknologiske. 

Problemstillingen er at Hærens hovedkampvåpen, stridsvognen, er snart 40 år gammel, nedslitt og med svakt teknologisk nivå. 
Det er nettopp samspillet mellom artilleri, luftvern, panserkjøretøy og stridsvogner som forenklet forklart er en landoperasjon som gir effekt. 

Hærens ubalanse er skapt fordi viktige beslutningstagere ikke forstår den logiske sammenhengen i en landoperasjon.

Hvis mulig støttes den av våpenlevering og/eller beskyttelse fra fly og skip og Heimevernets oppdragsløsning. 
Skal dette hær-samspillet gi ønsket effekt må alle komponenter være på tilnærmet samme teknologiske nivå. Slik er det ikke i Hæren nå, og heller ikke før til langt ut på 2020-tallet. Først da hevdes det at nye moderne stridsvogner blir kjøpt inn. 

Respektløst. Inntil så skjer er Hæren i ubalanse. Det er dødelig risikosport og respektløst overfor Hærens soldater og ledere. Det er verdt å dvele ved hvem som har det ultimate ansvaret for risikotagningen. 

Så skal jeg ikke gå inn i helikopterproblematikken på annen måte enn at den ytterligere øker risikotagningen og ansvarsbyrden. 

Forsvarsbudsjettet for 2019 har forøvrig et særlig fokus på høyprofilerte investeringer. At dette også skal driftes ser ikke ut til å være problematisert i særlig grad.