Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
– Vi står overfor en langvarig krig og en enda lengre konflikt med Russland, advarer Tom Røseth, hovedlærer i etterretning ved Forsvarets høgskole, Stabsskolen i sin kronikk 22. mars i år.
Annonse
Må vi det?
Hva kan Norge gjøre for å unngå det, i tillegg til å styrke vårt forsvar i samarbeid særlig med våre nordiske naboland? Vi mangler en samlet og nyansert analyse av problemer og muligheter, kort sagt UDs trusselvurdering av kostnader ved langvarige konflikter, og hvordan strategier for sameksistens kan redusere risiko.
Stater forsvinner ikke selv om vi tar avstand fra dem, heller ikke Russland. De vil fortsatt være der. Derfor er det ikke noe alternativ til sameksistens. Utenrikspolitikk og diplomati må ta over der forsvar og sikkerhetstjenester kommer til kort. UD svikter i en kritisk fase.
Aktørforståelse og samhandlingsstrategier
Uten en realistisk analyse som er bredt forankret i norsk offentlighet, har utenriksministeren mindre innflytelse enn han burde, overfor andre land, i norsk politikk og i regjeringens rådslagninger.
Vi trenger nå en aktørforståelse, hvordan andre tenker, og samhandlingsstrategier, hvordan vi kan endre andres syn. Det er nødvendig for å vinne støtte for løsninger i felles interesse. Til dette er det ikke noe alternativ.
Utenriksminister Espen Barth Eide utviklet som forsker begrepet «konfliktentreprenører», ledere som mobiliserer støtte ved å skape fiendebilder av andre grupper. Det er nettopp slike konfliktentreprenører som nå skaper innenrikspolitisk maktforskyvning i viktige land, hovedårsak til dagens konfrontasjoner.
MENINGER: Fjærtoft mener det fortsatt er en vei å gå for Utenriksdepartementet.Foto: Privat
Høyreekstreme som drives av sterke antipatier, kan skape alvorlige konflikter når deres ledere får politisk makt. Akkurat nå gjelder det Russland og Israel, men også i Norges nære allierte USA, og kanskje i Frankrike når den sittende president Macrons etterfølger skal velges. I noen europeiske land har ytterliggående nasjonalistiske krefter stor innflytelse og kan identifisere seg med Putins autoritære politiske visjoner.
Opplyst debatt om trusler og løsninger
Mer enn noen gang tidligere trenger Norge nå en opplyst debatt om tusler mot oss, og hva vi må gjøre. Viktige bidrag til det, er de årlige trusselvurderingene som nylig er lagt fram fra Etterretningstjenesten, Forsvaret, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. I sine rapporter forklarer de sine samfunnsoppdrag, hvilke trusler de ser, og hva de mener vi må gjøre.
Kortversjonen er at endringer i Russland truer Norges sikkerhet. Krigen i Ukraina viser at Norges største naboland kan angripe, deres spionasje mot oss øker, de kan sabotere oss med dataangrep, i verste fall ødelegge undervannsinfrastruktur og rørledninger, og de vil manipulere våre sosiale medier for å skape splid og dermed svekke vårt samhold.
Derfor må vi styrke hele forsvaret, være årvåkne på nettet og ikke la oss hisse opp i debatter på Facebook. Alt dette er viktig, men ikke tilstrekkelig. Vi som støtter utenriksministerens kloke initiativ for forhandlinger om politiske løsninger og krisehåndtering i Midtøsten, lurer på hvordan regjeringen ser for seg det samme i Europa med krigen i Ukraina.
Med andre ord mangler UDs årlige trusselvurdering. Her er mitt forslag til UDs trusselvurdering for 2024:
UDs trusselvurdering: Et forslag
Utenriksdepartementet, med utenrikstjenesten, har ansvar for å vurdere utviklingen i andre land som kan få betydning for Norge, og utvikle strategier for å mobilisere internasjonal støtte for norsk syn. For regjeringen har utenriksdepartementet ansvaret for å utarbeide beslutningsgrunnlag i utenrikspolitiske spørsmål.
I Europa truer krigen i Ukraina europeisk sikkerhet og stabilitet. Krigen er nå en fastlåst stillingskrig, men som kan eskalere ut av kontroll når begge parter angriper hverandre bak fronten. I Midtøsten arbeider Norge aktivt for politiske løsninger og krisehåndtering for å hindre humanitære katastrofer. Den samme tilnærming må i 2024 følges i Europa.
Nødvendig militær støtte til Ukraina må ledsages av politiske kontakter med alle parter for politiske løsninger. Til støtte for dette viser Norge til sitt samarbeid med Russland i felles interesse om særlig fiskeriforvaltning og sjøredning. Dette samarbeidet bør nå gradvis utvides. Norges samarbeid med Russland må bli en modell for europeisk samarbeid. Det vil være i russisk og europeisk interesse.
Den innenrikspoliske utvikling i USA svekker Nato og kan undergrave den nødvendige avskrekkende effekt av Natos kollektive forpliktelse til forsvar. Norge må søke sammen med de andre nordiske Nato-landene for å motvirke uønskede konsekvenser av et maktskifte i USA. Norge trenger en felles nordisk politikk for nasjonal politisk styring av de omfattende nye baseavtalene med USA.
Med Tyskland og resten av EU må de nordiske land styrke den europeiske pilar i Nato slik at det blir et likeverdig politisk maktforhold overfor USA. Europa trenger felles strategier for forsvar, sikkerhet og utenrikspolitikk. Disse strategier har samme formål, sikkerhet, stabilitet og trygt samarbeid med Russland. De er komplementære, og virker derfor bare i samspill.
I alle land har grupper og innflytelsesrike personer forskjellige syn. Det gjelder også i Russland, selv om det i øyeblikket ikke virker som andre enn Putins støttespillere har noen innflytelse. Det kan imidlertid endre seg. I andre land, derimot, som USA og Israel, støtter svært mange samme syn som Norge på internasjonalt samarbeid. Norsk utenrikspolitikk må derfor utvikle en strategi for å styrke mulige allierte internt i andre land. Både konfronterende og unnfallende politikk kan virke mot sin hensikt.
Særlig viktig for norsk og europeisk sikkerhet blir kontroll med atomvåpen. Avtaler om rustningskontroll og nedrustning forvitrer. Dermed kan vi få et rustningskappløp. Derfor må Norge nå sende tydelige politiske signaler ved å slutte seg til FNs atomvåpenforbud og ta initiativ til en ny avtale som forbyr atomraketter med en rekkevidde som bare kan nå mål i Europa.
