2019: Vi står på toppen av Trysilfjellet. 45 grader'n ligger foran oss. Dette er bakken, eller rettere sagt stupet, for dem som faktisk vil utsette seg for høy grad av fare – med ski på beina. Det er styggbratt, og den er full av hard is etter vårlige dager og kalde netter. Jeg har tenkt å vedde en flaske konjakk med sjefen for Telemark bataljon. Han er nemlig kjent for å vedde i helflasker med edle dråper. Men det blir dessverre ikke noe veddemål om høyest topphastighet ned monsterbakken.
For Emaus vedder bare når han vet han vinner ...
– Du har jo fartsski med deg. Jeg hadde tapt klart, sier han.
Men vi er enige om at det er for farlig i dag. Derfor sklir vi sakte halvveis ned før vi setter kurs for sorte løyper.
2009: Ole Christian Emaus står i full utrustning i Camp Tor i Kabul. Han er klar for nok et vanskelig oppdrag sammen med kollegene i Forsvarets spesialkommando (FSK) og soldater fra den afghanske sikkerhetsstyrken. Helt siden han vervet seg som fallskjermsoldat i 1994 og ble en del sjøtroppen i FSK, har han vært med på det som må kunne beskrives som svært farlige oppdrag. I Kosovo, Bosnia, Algerie og Afghanistan. Han har opplevd heftige og intense kamper, skuddvekslinger og selvmordsbombere. Han har opplevd å se folk blir drept, og han har også måtte gjøre valget om å bruke makt som ville ta liv. Han har sett store granater som tilfeldigvis ikke gikk av der han sto, og han har opplevd at håndgranater kastet mot ham av en eller annen grunn ikke eksploderte.
Men denne dagen i 2009 får han plutselig en telefon fra Norge.
– Det er eneste gang Jorunn ringte etter meg i Afghanistan. Da skjønte jeg jo at det var noe alvorlig.
Kona hadde svært alvorlige og triste nyheter. Et ufødt barn var dødt. Mange hundre mil fra hjemmet i Elverum kunne Ole Christian Emaus ikke bidra med annet enn trøst og kjærlige ord. Han ville hjem for å hjelpe til og ta seg av kona og deres to små barn.
– Jorunn sa jeg ikke kunne gjøre noe med det, det var uansett for sent. Hun ba meg om å bli og gjøre jobben min.
Jorunn sa jeg ikke kunne gjøre noe med det, det var uansett for sent. Hun ba meg om å bli og gjøre jobben min
Emaus måtte ha en stund for seg selv da samtalen var over. I leiren sto kollegene nesten klare for å reise ut på oppdrag. Hva skulle han gjøre?
De dro ut. På dag to havnet Emaus og FSK-soldatene i harde kamper sør for Kabul. Det var like før de mistet en patrulje, to biler ble totalt ødelagt.
Men de klarte seg, selv om angrepet fra opp- rørene var svært godt organisert og gjennomført med flere våpentyper. Da Emaus og kollegene kom like hele tilbake i leiren og portene ble lukket, kunne han og teamet puste lettet ut.
– Jeg la meg på ryggen i grov grus, fyrte opp en røyk, og kikket på himmelen og lot tankene fly. Jeg tenkte på livet. Og på døden. At det er nært. Det var et øyeblikk som gikk veldig inn på meg følelsesmessig, sier Emaus og blir stille.
Spesialsoldat
Bataljonssjefen forteller om andre vanskelige og spesielle oppdrag som spesialsoldat i Afghanistan. Ikke minst den gangen et internasjonalt hus i Kabul ble angrepet. En sørafrikansk familie drev med misjonering, og det likte ikke Taliban. Etter kamper der flere talibansoldater ble drept av spesialstyrkene, måtte Emaus og hans kolleger legge faren, sønnen og datteren i misjonærfamilien i «bodybags». Moren overlevde, hun kom til huset mens kampene pågikk.
– Jeg husker jeg måtte snakke med henne om hvor mange det var i bygget. Da visste jeg allerede at mannen og tenåringsdatteren var døde. Så gikk jeg inn i det nedbrente hjemmet igjen for å finne sønnen, han lå død under restene av en seng. Vi fikk ham ut av huset også, og sånn sett var oppdraget over. Jeg så henne aldri mer igjen. I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan det måtte være for henne å sitte igjen uten familien sin og med mange spørsmål, sier Emaus.
Med livet i behold
Han sier grunnlaget for å kjempe som soldat i vanskelige og farlige oppdrag ligger i forberedelser og ikke minst det å skape tillit til hverandre.
– Som soldater er vi avhengig av å etablert 100 prosent tillit og stole fullt og helt på hverandre før vi drar ut og står i oppdraget, sier Emaus.
Han forteller om en episode i Kabul der de var i kamper i 18 timer. Et hotell med inter- nasjonale gjester var angrepet, flere var drept, selvmordsbombere sprengte seg i luften, og situasjonen var svært kaotisk og vanskelig. Der Emaus og FSK-kollegene sto lå det fire drepte afghanske kolleger i nærheten. Emaus visste at om de skulle ha mulighet til å løse oppdraget, måtte en av hans operatører ta seg over en åpning der de døde lå.
– Da jeg beordret ham om å ta seg ut og over det aktuelle området, visste vi begge at det var forbundet med livsfare. At risikoen var høy for at han kunne bli skutt eller drept. At andre hadde blitt drept der, og at jeg nå sendte en kollega jeg kjente godt og var god venn med ut der, sier Emaus. Han tar en pause før han fortsetter:
– Da ser man hverandre inn i hvitøyet og vet hva som gjelder. Han visste det, jeg visste det, og de andre operatørene visste det. Hadde han nektet, ville det vært ordrenekt – med de konsekvenser det medfører. Der og da var det ingen tvil om at jeg måtte ta slike avgjørelser. Da er man avhengig av tillit, sier han ettertenksomt.
Da ser man hverandre inn i hvitøyet og vet hva som gjelder. Han visste det, jeg visste det, og de andre operatørene visste det. Hadde han nektet, ville det vært ordrenekt
Jobben ble utført, og operatøren kom fra det med livet i behold.
Forberedt på døden
45-åringen fra Alta og hans familie har gjort seg flere erfaringer med døden. I oktober 2005 omkommer søsteren i en ulykke på Tenerife. Hun var turistguide og døde sammen med flere andre da bussen hun var i, kolliderte med en beruset sjåfør. Moren, faren og Ole Christian fikk bekreftelsen på at hun var død via tekst-TV hjemme i Norge. Varslingen via offisielle kanaler gikk for tregt. Meldingen til hans foreldre ble liggende på et ubemannet lensmannskontor.
To år senere, i juli 2007, opplever Emaus og kona Jorunn igjen at døden er ubarmhjertig, rå og nær.
Kollega Tor Arne Lau-Henriksen blir drept under en intens skuddveksling med opprørere i Afghanistan. Samme dag har ekteparet Emaus middagsavtale med Lau-Henriksens kone.
– Det var selvsagt et stort sjokk og vondt å få beskjeden om det som hadde skjedd. Sett i ettertid var det godt å se hvordan Forsvaret håndterte dødsfallet. Det var rett varsling til rett tid, og det ble satt profesjonelle folk til å støtte opp om de pårørende, sier Emaus.
– Forsvaret har lært mye av operasjonene i Afghanistan, og jeg er veldig glad for oppleggene etaten har etablert som ivaretar både soldaten og de pårørende før, under og etter deployering, og at man har rutiner for «worst case scenarios». Det sivile samfunnet har mye å lære av Forsvaret på dette, mener Emaus.
Emaus sammenligner ofte disse hendelsene, fordi han mener de profesjonelle soldatene i Forsvaret og deres familier er forberedt på at det faktisk kan gå galt.
– Vi var ikke forberedt i det hele tatt da ulykken på Tenerife skjedde. Den dårlige varslingen ble en ekstra byrde for oss. Hadde det vært jeg som døde i Afghanistan, hadde det vært lettere for min familie å takle det enn om det kom en overraskende dødsulykke på oss. Det er fordi min familie er bedre forberedt, de er klar over risikoen. Jeg har skrevet testamente, akkurat som jeg oppfordrer mine soldater i TMBN til. Som soldater er vi svært utsatt.
Vi var ikke forberedt i det hele tatt da ulykken på Tenerife skjedde. Den dårlige varslingen ble en ekstra byrde for oss
Angrepet av hund
Særlig forberedt var nok ikke Ole Christian da sønnen ble angrepet av en hund i USA. Familien var med det året. Emaus tok en master i militære studier på stabsskolen til US Marines Corps i Quantico i 2013–2014. I 2017 var de tilbake på ferie for å besøke venner fra hans studietid.
– Christoffer spurte forsiktig om å få klappe hunden.
Eieren sa ja, og så gikk hunden uventet til angrep og bet ham i ansiktet. Det så ille ut, veldig ille.
Om det var nærkontakten med tidligere dramatiske hendelser som fikk Emaus til å beholde roen, er usikkert. Mens sønnen fikk legehjelp og før politi og ambulanse ankom stedet, ble hendelsen grundig dokumentert. Emaus tok bilder, blant annet av at eieren lot hunden gå uten bånd, han tegnet og noterte, lagde kart og gatekryss, skrev opp adresser, navn og telefonnumre. Sluttproduktet var en rapport av mili- tær karakter som han leverte til politiet.
– Det har gått bra med Christoffer (14). Han har fått plastisk kirurgi, men vil alltid ha noen arr, forteller Emaus.
Politiet kopierte rapporten hans inn i etterforskningen. Kvinnen som eide hunden, har så langt møtt i retten i USA, og tilbudet om erstatning er avvist av den amerikanske advokaten til Emaus. Amerikansk rettspraksis kan resultere i en høy erstatningssum.
– Jeg ville heller vært episoden foruten enn å få penger. Men kan penger hjelpe Christoffer, er det bra.
Familiens paradis
Tilbake i Trysil kjører Ole Christian Emaus nydelige carvingsvinger i sorte løyper. Det er ingen som holder følge med altaværingen der han suser nedover i hele bakkens bredde. Han startet i godt voksen alder med slalåm og har lært seg carvingteknikken – helt uten hjelp. Det er en god treningsøkt, akkurat som de mange løpeturene med kolleger, venner og familie.
Trysil er blitt familiens paradis, et pusterom der de kan slappe av sammen. Først var de åtte år i campingvogn med ski, støvler, kjøredresser og små barn. For tre år siden ble vogna byttet ut med en komfortabel hytte liggende ved tilfør- selsløypene midt i Trysilfjellet.
Hit tar de med seg både hunden Maggie og katten Spots. Barna Chalotte (12) og Christoffer (14) elsker å stå på ski.
– Vi hadde på det meste seks katter og tre hunder som vi ga mat i Georgia. Bare Spots fikk bli med hjem til Norge.
Både på flyplassen i Tbilisi og på flyet hjem var pusen en damemagnet, humrer Emaus. Nova scotiaen Maggie kom til familien fra en kennel i Texas i 2013.
– Vi fikk et hundeleksikon for 15 år siden, men hadde aldri tida til å ta skrittet. På forsiden av boken var det en slik hund. En kennel i Texas hadde den, forteller Emaus.
Han sitter ved samlingspunktet midt i hytta, et stort trebord. Utsikten gjennom store vinduer er fabelaktig, nesten identisk som gjennom skibrillene fra 45 grader'n. Utenfor står jacuzzien tildekket, det er i den han gjerne sitter og myker opp kroppen etter en økt i bakken. En kald øl hører selvsagt med.
Jobbet 24 timer
Hytta ble kjøpt under en biltur med privatsjåfør i Georgia. Paret var på vei til en middag med den norske forsvarsattacheen da budrundene gikk fort og heftig over telefon. Da de var fremme på restauranten i Tbilisi, var hytta deres, 150 000 kroner dyrere enn han og kona hadde satt som grense.
– Det var ikke 100 prosent enighet mellom Jorunn og meg om kjøpesummen, men i dag er vi begge veldig godt fornøyd med kjøpet, sier Emaus og trommer triumferende med fingrene i bordet og smiler. Hytta ble pusset opp vesentlig, og i dag er verdien godt over det de ga for den.
Han og broren jobbet seg mer eller mindre i hjel i et halv år før hytta kunne innvies til julen 2016.
– Vi jobbet 24 timer i strekk. Opp til Trysil etter jobb fredag, så jobbet vi i 24 timer før vi kjørte ned lørdag ettermiddag, for å tilbringe en av helgens to dager med familien.
– Hvordan orket dere?
– Det var bare å stå på å bli ferdig. Men det var tungt. En gang sovnet vi begge to, jeg på badegulvet med et vannrør i hånda, broren min lå under hytta og ventet på at jeg skulle tre røret gjennom. Vi lå sånn i 20 minutter før vi oppdaget at vi hadde sovnet.
– Du bød mer enn dere ble enige om?
– Ja .... Men, jeg tar mye mer avgjørelser på jobb enn jeg gjør i familien, forsvarer han seg med.
Vi jobbet 24 timer i strekk. Opp til Trysil etter jobb fredag, så jobbet vi i 24 timer før vi kjørte ned lørdag ettermiddag, for å tilbringe en av helgens to dager med familien
– Det er den store utfordringen når man reiser ut så ofte. Det blir liten tid til å følge opp og være der for barna og for kona. På mange måter er man gjest i eget liv – på egen hjemmebane. Familien har alt av passord, forsikringer, daglig gjøremål og avtaler i orden for å få livet til å gå videre uten at de er avhengig av meg.
– Jeg er ofte borte fra halv sju om morgenen til åtte om kvelden, i tillegg er jeg på øvelser eller operasjoner mange uker i strekk. Sånn har det vært i alle år. Derfor går livet bare videre uten meg. Jeg er håret i suppa, jeg kan ikke lage et system hjemme som er avhengig av at jeg er hjemme, eller at jeg skal følge opp ting. Det blir som med matlagingen min. Jeg kan det ikke, og det blir bare et problem når jeg prøver. Jeg laget spaghetti en gang, og halve spagettien ble kokt. Resten sto opp av kjelen, like stiv. Sånn er jeg på mat.
Jeg laget spaghetti en gang, og halve spagettien ble kokt. Resten sto opp av kjelen, like stiv
Snøskuter
Det han derimot har rutine på, er å reise ut i operasjoner for Norge. Helt siden han eskorterte patriarken i Bosnia, til innsatsen mot Taliban, selvmordsbombere og opprørere som spesialsoldat i Afghanistan. Innsatsen har gitt ham St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen, samt Innsatsmedaljen med rosett for oppdraget i Georgia. Av georgiske myndigheter ble han æret med medaljen Kakutsa Cholokashvili for jobben med treningssenteret.
– Jeg har full kontroll på bagen min. Den er ferdig pakket, jeg vet hva jeg har i den. Jeg vet hva jeg trenger for å være borte en uke, en måned, tre måneder eller seks måneder.
Han har også god kontroll på både moped og snøskuter, men har gitt seg med å kjøre, mest fordi han ofte ødela skuterne da han kjørte de hjemme i Alta eller på jobb for Forsvaret.
– Livet i nord var slik at man lærte å kjøre snøskuter lenge før man fikk lappen.
Livet i nord var slik at man lærte å kjøre snøskuter lenge før man fikk lappen
– Faktisk skulle jeg ifølge en lege vært uføretrygdet. Jeg rev av noen sener og skadet bein i skulderen under en øvelse med FSK på Oslofjorden. Legen spøkte med at jeg kunne bli trygdesjef i Alta. Jeg ville ikke det, så jeg fortsatte som spesialsoldat. Litt vondt har jeg ennå, men jeg klager ikke. Det var ikke noe alternativ å være sykemeldt.
3. april 2019: I den amerikanske kongressen bukker Natos generalsekretær Jens Stoltenberg dypt og holder det mange sier var en fantastisk tale. I talen fremhever nordmannen Natos suksesshistorie om et multinasjonalt treningssenter i Georgia. Senteret var Emaus' «baby». I mars 2015 kom han til ferdige planer fra Nato og Georgia om hvordan treningssenteret i landet skulle bli. Han var satt opp som sjef og skulle gjennomføre. Emaus var dristig nok til å forkaste planene, designe treningssenteret på nytt og komme opp med et konsept der Georgia måtte gi mer som nasjon.
Da løsningen forelå, ble det applaudert i gangene i Brussel og ikke minst langt inn i regjeringskontorene i USA. Dette likte de.
– Georgia var en flott reise for meg. Og vi fikk til veldig mye der. Spesielt vil jeg fremheve stabssjef Tor Erik Hansen og hans tenkemåte. Uten ham hadde det ikke gått, sier Emaus, som nå nyter hverdagen som sjef for Telemark bataljon på Rena.
Det er gått et snaut år siden han ble sjef, og TMBN står på stand by for Natos Very Joint Task Force (VJTF).
– Kan FSK og TMBN sammenlignes?
– Ja, det er flere likheter enn forskjeller. Vi har i likhet med FSK veldig kompetente folk i hele organisasjonen. Det er så moro å jobbe med alle her, sier Emaus.
Vedder I EDLE DRÅPER
I hyllene bak seg på hjørnekontoret i Ormen Lange på Rena står det en nummerert akevittflaske med FSK-etikett. Der står det også til sammen tre flasker konjakk.
– Har du så mange flasker at du må lagre dem på kontoret?
– Disse har jeg enten fått eller vunnet. Det er bare det at jeg har glemt å ta dem med hjem.
– Jeg inngikk veddemål med en GSV-kollega i august 2005, men så tapte han etter bare få måneder, og jeg kunne begynne med snus igjen. Jorunn kom da med nytt veddemål, som ble fornyet etter at vi bygget hus i Elverum i 2007. Det var at jeg fikk lov å begynne med snus igjen når baren i kjelleren på huset var ferdig bygget. I tillegg skulle jeg få en dyr flaske konjakk. Baren er en plage, den står halvferdig ennå. Klarer han å bygge den ferdig før de flytter til Hamar neste år, venter både snus og en ganske så kostbar flaske konjakk fra kona. Vi får se. Kanskje jeg vinner veddemålet.
– Jeg må bare få bygget ferdig den jævla baren.
