Libya – forsatt et åpent verkende sår

Uansett hva man måtte mene om intensjonene bak Natos intervensjon i Libya i 2011, er situasjonen på bakken udiskutabel. Libya er i dag så fragmentert at det er vanskelig å se for seg at nasjonal styring kan gjenopprettes i nær fremtid.

Eksterne aktører er involvert i borgerkrigen i Libya. Noen støtter den FN-anerkjente regjeringen som sitter i Tripoli, mens andre støtter Khalifa Haftars styrker. Slik har situasjonen vært i over et år.

Haftar og hans menn klarer ikke å innta Tripoli, mens regjeringen ikke makter mer enn å forsvare hovedstaden og noen strategiske oljefelt.

Den store taperen er den libyske befolkningen som lever i et land uten en stat. En viktig grunn til at dette har blitt en krig uten ende, er eksterne aktørers støtte til sine respektive allierte med våpen, utstyr og krigere.

Tyrkia og Qatar støtter regjeringen i Tripoli, mens Egypt, Russland, De arabiske emiratene og Saudi-Arabia stiller seg bak Haftars styrker. FN har iverksatt et forbud mot eksport av våpen til Libya, men brudd på dette får ingen konsekvenser. Europa er heller ikke samstemte i spørsmålet om Libya.

Landene i sør som mottar flest flyktninger og migranter via Libya, ser ut til å foretrekke Haftar, mens landene nord i Europa som er mindre utsatt for dette, støtter i hvertfall formelt sett opp om den FN-godkjente regjeringen i Tripoli.

Det er ikke bare våpen og militært utstyr som kommer inn til den libyske borgerkrigen. Begge partene støttes også av det som må betegnes som leiesoldater.

Tyrkiske sikkerhetsselskaper med nære kontakter til Tyrkias ledelse rekrutterer krigere i Syria, både folk som har slåss for ulike islamistiske fraksjoner, og andre som er villige til å slåss for betaling, mens den russiske Wagnergruppen, et sikkerhetsselskap som er involvert en rekke steder i verden, blant annet i Syria og Den sentralafrikanske republikk, trener og gir militære råd til Haftars styrker.

Resultatet er et nullsumspill hvor ingen av partene er i stand til å vinne.

Vipper krigslykken litt til fordel for en av partene, vil deres eksterne støttespillere sett inn mer ressurser på deres side slik at dette utliknes.

Dette er ikke bare dårlig nytt for Libya, men også for Nord-Afrika og Sahel hvor ulike jihadiske opprør sprer om seg og et Libya som et åpent verkende sår legges forholdene til rette for at slike væpnede grupper kan benytte seg av libysk territorium for trening og organisering.