Det morsomste han visste var å sprenge ting. I dag er han ekspert på det motsatte

– Det artigste jeg visste, var å sprenge ting. Veldig mye av min oppvekst handlet om en fascinasjon for å lage bomber av det man fant i fjæra av rester etter krigen, sier Per Nergaard.

En slags skjebnens ironi ble det kanskje at han skulle bli ekspert på det motsatte, nemlig å destruere dem. Norsk Folkehjelp startet som en helt ny virksomhet i 1992. I dag er millioner av eksplosiver blitt løftet opp av bakken, og Nergaard har vært en av de sentrale personene i arbeidet.

I 2017 ble han fungerende generalsekretær i Norsk Folkehjelp, men han har vært med på reisen nesten helt siden start.

Indiskriminerende våpen

– Det har vært en stor suksess. De tingene jeg er mest stolt av å ha vært med på å få på plass, er de to internasjonale konvensjoner for våpen som vi kaller indiskriminerende. Våpen som ikke bryr seg om det er militære eller sivile de støter mot.

Han snakker selvfølgelig om minekonvensjonen fra 1997 og klasebombekonvensjonen fra 2008, der Norsk Folkehjelp spilte avgjørende roller.

– Siden da har det blitt destruert 275 millioner klasebomber, forteller Nergaard.

– Bare i Laos etter Vietnamkrigen ligger det igjen et sted mellom 30 og 40 millioner udetonerte klasebomber. Ingen land i verden er mer bombet enn Laos.

Én av bombene derfra, en brukt M85, er én av to gjenstander i vinduskarmen som spriter opp det ellers så upersonlige og sterile kontoret. Man skjønner fort at Nergaard ikke er en som ser poenget med å dekorere et rom med bilder og blomster. Men han har ting han har et konkret forhold til: bomber. Resten sitter i kjeften. Han har allerede gjort flere poenger rundt det at han ikke kan spille på utseendet sitt. Nå sitter han og peker på den lille tingesten på bordet foran ham.

– Den der gjør tre ting: Den er panserbrytende, den er fragmenterende, og den er brannstiftende. Den lille ladninga der går gjennom tjue centimeter med pansret stål. Tenk at noe så lite kan ødelegge så mye. Jeg kunne snakket mye om den bomben der.

Prinsesse Diana

Han har snakket mye om bomber opp igjennom karrieren. 27 år, for å være eksakt. Og sannsynligvis blir han aldri ferdig med det. Det enorme potensielle skadeomfanget er ikke alltid like lett for de fleste i et trygt land å forstå. Men i det Nergaard kaller sine «glansdager» ble det anslått at det var to hundre millioner miner som lå rundt ute i verden.

For å fronte kampen mot miner har han fått med seg storheter som prinsesse Diana for å engasjere folk flest.

– Mange tenker sikkert om minefelt som at det kan fremstå litt som i en klassisk krigsfilm: Man ser et rødt skilt der det står «Achtung!». Bak er det rekker av miner på veien som må sprenges før man kjører videre. Det er den klassiske opplevelsen av miner som noe man kan forstå, forteller Nergaard.

Sivile ofre

Men etter hvert som han har jobbet med «dette sivile helvetes-komplekset», har han skjønt at det mest typiske minefeltet er noe helt annet. For eksempel kan det være rester etter at en gruppe geriljasoldater har lagt miner rundt seg før de skal sove om natta og ikke klart å finne igjen alle idet de har gått videre.

– 40 år senere er det samme området kanskje blitt til en liten landsby. To småjenter, Maria og Sofia, leker tilfeldigvis i nærheten av en av de gamle minene. Så tråkker Maria på en ladning med 240 gram sprengstoff og dør i eksplosjonen. Søsteren Sofia mister begge beina, men overlever. Ulykken gjør at alle i landsbyen opplever dette som et minefelt. Det kommer mannskaper inn med maskiner og som bruker masse tid på å søke gjennom området.

– Det er drit vanskelig å finne en mine, fordi alt av metall slår ut på metalldetektoren. Hver gang det slår ut, så må du jo grave opp. Du kan ikke satse på at det bare er en ølboks eller en splint. Man bruker masse tid og penger og finner kanskje to miner. Men det er nok til at store arealer dermed ikke blir brukt til landbruk, forteller han.

Mangler minekart

Så, hvor begynner man når man skal lete etter miner? Det spørsmålet stiller også Nergaard retorisk. Angola er et klassisk eksempel – der regjeringa hadde kontroll på byer og la ut minefelt.

– Geriljaen ble så sterk at de tok regjeringen og drev den på flukt. Så la geriljaen minefelt utenpå dette igjen for å tilfredsstille sine taktiske behov. Dynamikken endrete seg. Regjeringen kom tilbake etter noen år. Det var det samme helvetet. Det hadde kanskje ikke vært like vanskelig å fjerne dem om det fantes dokumentasjon på hvor minenene ble gravd ned.

Da Nergaard først begynte med mineprosjektet for Norsk Folkehjelp, trodde også han at man kunne spørre om minekart. For i Nato finnes det en standard for hvordan man registrerer et minefelt.

– Jeg trodde man kunne få tak i noen kart i enkelte land i hvert fall, så man kan gå tilbake og grave opp den driten etter at krigen er ferdig. Som i det gamle Jugoslavia. Men ingenting. Vi har aldri fått noe data på hvor minene befinner seg på noen plasser vi har vært, forteller han.

Så hvor henter man informasjon om hvor det er viktig å begynne når man kommer til en plass med mange som er skadet av miner?

– Vi har ryddet sykt store arealer der det ikke har vært miner, eller kanskje bare én. I dag har Norsk Folkehjelp utviklet en metodikk som har blitt en internasjonal standard for minerydding og for å redusere tida det tar for å komme til et minefelt.

Befalskolen

At Nergaard selv skulle bli minerydder, hadde ikke vært mulig om det ikke hadde vært for det litt tilfeldige valget han tok på befalsskolen på 80-tallet, og det handlet om hans fascinasjon for sprengstoff, nemlig mine- og sprengningslinja.

Da han fikk en telefon en dag i 1993, hadde han egentlig sluttet i Forsvaret for å ta karrieren i en helt annen retning med litteraturvitenskap på Blindern.

«Nå er det fred i Mosambik, vil du hjelpe til?» lød det i andre enden.

Hans første oppdrag i Zimbabwe og Malawi for å hjelpe returnerende flyktninger skulle være en av de første minerydningsoperasjonene i Norsk Folkehjelps regi etter at den aller første kontingenten med sivil-militær minerydding ble sendt til Kambodsja i 1992. Siden da har det gått i «mine-greier».

Dialog

– Jeg er ganske stolt over den perioden jeg hadde i Forsvaret. Alt jeg har tatt med meg av erfaringer og lærdom til lederrollen, er derfra. Jeg var heldig som også fikk lede i mange forskjellige kontekster og som befal. Det er ekstremt mye jeg har tatt med meg fra arbeidet med de norske væpnede styrker og inn i det her. Et eksempel er måten å ha god dialog med lokalbefolkningen på.

– Vi er veldig flinke på dialog i det norske Forsvaret. Jeg husker det så langt tilbake til perioden jeg var Unifil-soldat. Vår relasjon til lokalbefolkningen var en helt annen enn mange av de andre internasjonale hærstyrker i området hadde. I Norsk Folkehjelp oppdaget jeg ganske tidlig at vår sikkerhet når vi jobber ute, er helt avhengig av lokalt ansatte. De er en garanti for vår sikkerhet. Det er mange situasjoner der vi har blitt informert av våre lokalt ansatte at «i morgen drar vi ikke dit, for vi har hørt at det kommer til å skje noe der». Det at vi har et menneskelig ansikt, gjør at vi blir inkludert på en helt annen måte.

Ikke rosenrødt

Men som med enhver suksesshistorie er det også baksider.

– Når jeg forteller om at vi har bygget opp alt dette her, så er det viktig å få med at ikke alt var Hunky Dory og smooth seiling. Vi har gjort masse feil opp igjennom årene. Vi har hatt arbeidere som ble så traumatisert etter at de ble sendt inn i områder med massegraver uten god oppfølgning, at de sprengte seg i fillebiter. Vi har ansatte som har gjort dårlige ting. Det er mange slike historier på toppen av alt vi har fått til. Og det er en interessant historie fra mange perspektiver.

– Den er kanskje ikke for alle, men for meg som har vært med så lenge, er det mange refleksjoner. Det handler jo om å være tro mot historien og at den ikke har vært rosenrød. Et sånt stykke pionérarbeid som vi snakker om her, har gått til venstre og til høyre, rett fem og litt tilbake. Sånt står det ikke om i festskriftene.

Nye proteser

Det blir også mange historier av å jobbe med minerydding «ute overalt» i over to tiår.

– Ser jeg tilbake på karrieren, så er det jo en miks av ting mange synes er spesielt, som det at jeg spiste lunsj med prinsesse Diana i to timer, bare jeg og henne, der vi tøyset om å tisse på flaske og sånt. Og så er det alle de viktige tingene jeg har vært med på. Jeg har glemt så mye. Det er mye dritt jeg ikke kommer på.

– Er det minner kroppen fortrenger fordi det har vært forferdelig å se?

– Ja. Det er det definitivt, sier han kontant. Historien om mineofferet Sofia er sann. For mange år siden tok forfatteren Henning Mankell kontakt i forbindelse med at han skrev et manus til en film om en minerydder i Mosambik. En av karakterene filmen skulle baseres på, var Sofia.

– Mankell og kona hadde tatt henne med seg til Oslo. Hun hadde noen tunge proteser av tre. Ordentlig dritproteser som man lager i Mosambik. Filmen kom og ble ikke så bra, men jeg fikk møtt og snakket med Sofia og om smertene hun hadde av de protesene. Så fikk jeg tatt henne med til Sofies Minde og ordnet henne noen ordentlige proteser. Nergaard stopper litt opp.

– Dette her har jeg faktisk glemt. Det er første gang jeg snakker om dette her. Men den stunden vi tilbrakte der, det var et sterkt øyeblikk. Hvis jeg skulle trukket fram ett minne som virkelig satte seg, så er det akkurat det med hun lille jenta som fikk nye proteser.

Uhøytidelig

Han har mange minner også, men de mener han blir både for «speisa og sære».

– Men det må det vel bli når du har reist rundt i verden i 20 år. Det blir for mange hendelser, egentlig, sier han.

– Jeg er en veldig følsom fyr og har alltid klart å prosessere ting på egenhånd. Det som er fint med menn i dag, er at du kan være hard og myk samtidig. Du er en fin match om du klarer å være det. Men det hjelper å ha noen rundt som man kan være fortrolig med.

– Hvor viktig tror du personligheten din har vært for jobben din?

– Jeg tror det har vært veldig viktig. Jeg har et veldig avslappet forhold til meg sjøl. Han avbryter seg selv i samme setning:

– Det her er supervanskelig å snakke om, fordi jeg ikke liker å snakke om meg selv. Jeg tar ikke meg selv så alvorlig. Men jeg vet at det at jeg tuller og tøyser med folk, har vært ekstremt givende for det jeg har holdt på med. Det å tulle med folk har vært viktig i situasjoner der man tar ut spenninga med humor og språk. Det har jeg opplevd veldig mange ganger.

For hvert nye sted han har kommet til, har Nergaard derfor lært seg så mye av språket som han kan.

En tjue–tredve konverasjons-setninger. Han har dermed gitt inntrykk av at han både kan urdu, japansk, chichewa og arabisk. Det synes folk er artig.

– Og jeg bryr meg ikke om folk er prinsesse eller en vanlig slaskegubbe sånn som meg, gliser han.

– Det er ikke noen filosofi jeg har. Det er sånn jeg er. Æ drit litt i konvensjonan.