Mali - et land på hell

Mali er en av FNs dyreste og dødeligste misjoner. Nå vil organisasjonen at Norge skal bidra mer


Et imperium

For ikke lenge siden strømmet turistene hit. Til byen hvor Afrika sør for Sahara forbindes med det arabiske Nord-Afrika. Hvor Nigerelven renner gjennom og gjør den røde jorda dyrkbar. Hit, til Timbuktu.

Akkurat som handelsmennene på 1400-1500-tallet ble lokket av historier om byens fantastiske rikdom, ble turister lokket av fortellingene om byen storhetstid. Denne byen, full av leirehus som er oppført på UNESCOs verdensarvliste, var en gang et senter for islamsk teologi og misjonsvirksomhet. Et kultursenter og et knutepunkt.

Når man vandrer gjennom Timbuktus gater i dag, føles historien veldig langt unna. Men hvis man ser godt etter, kan man se spor av det som var. Det kan være flisrestene av det som kanskje en gang var en pent dekorert husvegg eller den påmalte teksten «Specialites eurpennepenne» – en malisk variant av det franske ordet spécialités européennes, som betyr europeiske spesialiteter. Men for det meste er Timbuktu sentrum jord, leire, stråtak, støv, søppel og fattigdom.

Den viktigste forskjellen er kanskje at hit farter ingen turister lenger. I hvert fall ikke de med vettet i behold. Selv eskorteres vi av tre pansrede biler med fire væpnede soldater på hver av kjøretøyene. Skuddsikre vester på kroppen, skytter i toppluken og godt stroppet fast i en fempunktssele – noe folk flest utenfor Forsvaret forbinder med barneseter. Her er det god beskyttelse dersom en veibombe skulle kaste kjøretøyet vårt opp i lufta.

Et land på hell

Malis storhetstid er forbi. Verdens syvende fattigste land er i dag splittet og har mange konflikter. Etniske, religiøse, landrelaterte og med en god dose generell misnøye med sentralmyndighetene på toppen av det hele. Den tidligere franske kolonien ble selvstendig i 1960 og har siden hatt fire opprør fra den nomadiske tuaregbefolkningen i nord.

Det siste opprøret startet i 2012. Mange tuareger hadde kjempet side om side med den libyske presidenten Muammar Gaddafi, hvis kone var tuareg. Da Gaddafis tap ble klart, dro mange hjemover med både våpen og trening. De ville ha sin egen stat. Flere væpnede islamistgrupper utnyttet situasjonen. Det ble en saftig sammensurium av overlappende og til tider også motstridende interesser.


Så kom militærkuppet. Bakgrunnen for kuppet var at militæret var misfornøyde med ressursene de fikk til å bekjempe opprøret. Konsekvensen ble imidlertid og nesten ironisk nok et bedre fotfeste for opprørerne.

På tampen av 2012 hadde det kommet på plass en midlertidig ny regjering i Mali, som ba sin tidligere franske koloniherrene om å komme dem til unnsetning. Resultatet ble operasjon Serval. Den franske operasjonen lyktes i å slå ned på opprørerne og islamistenes spredning sørover og sendte dem også på retrett oppover i landet. 

Det var duket for FN-misjonen MINUSMA – The United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali. Til å begynne med var det en velkommen misjon. Det maliske folket håpet at en svekket og korrupt sentralmakt ville tilhøre fortiden, og at nye tider var på vei. Den franske operasjonen skiftet deretter navn til Barkhane og hadde nå som mål å bekjempe terrorisme i hele Sahel-regionen, ikke bare i Mali.

Svensk etterretning

Seks år senere forsøker FN fortsatt å skape fred i Mali med i overkant 12 000 soldater. 

Spaningslag og andre som skal bevege seg mer enn en time fra campen, må ha med seg sanitet på laget. Målet er hjelp innen ti minutter av medsoldat, medisinsk hjelp fra sykehus eller lege innen en time, kirurgi innen to og tilbake til Sverige innen 40 timer.

Timbuktu sentrum er bare 20 minutter unna campen, så når vi skal ut trenger vi ikke ha med oss medisinsk personell. Men selv om vi ikke skal langt, er turen godt planlagt. Kvelden før avreise inn til sentrum, sitter vi i møte med brorparten av de som skal delta på patruljen. Vi får tildelt hver vår «guardian angel». Blir det skuddveksling, er det disse vi som ubevæpnede sivile forholder oss til.

Fotpatrulje i Timbuktu

Neste morgen kjører vi sakte av gårde fra den svenske leiren. Målet er å stoppe ved Sankoré-moskeen, en av tre eldgamle læringssteder i Timbuktu, datert tilbake til år 989. Da vi stopper for å gå en runde i byen, må vi først vente til området rundt bilen er klarert av vaktlaget. Deretter venter den lille ruta som vi skal gå til fots. På radiosambandet kommuniserer de med operasjonsrommet i leiren. Løypa er allerede planlagt. Ingen spontane avstikkere her.

– Enkelte kvartaler har mest arabere og tuareger, og det er gjerne de nordlige og nordøstre kvartalene, mens her er det mer den svarte delen av befolkningen. Songhaistammen i hovedsak, forteller en av soldatene mens vi beveger oss til fots gjennom gatene.

– Hva betyr det i praksis?

– Songhaibefolkningen er litt mer vennlig innstilt, kan jeg vel si, fortsetter han og sikter til FN-misjonens tilstedeværelse.

Noen vinker og smiler, og flere av barna vil håndhilse på soldatene. Andre bare står og stirrer på oss. Følger oss med blikket. Uten å trekke en mine.



Blir verre

Den 27. juni ble MINUSMAs mandat ble fornyet for ett år, men i desember pakker svenskene sammen. Da har de vært i Timbuktu i fem år. Hver soldat er på seks måneder-oppdrag i den tørre ørkenen hvor sandstormer og temperaturene, er nesten en like stor utfordring som konfliktnivået i landet.

På seks år har vondt blitt til verre. Sikkerheten i den nordlige delen av Mali er dårlig, og det sprer seg stadig lenger sørover mot sentral-Mali. En rekke eksperter og analytikere har advart mot ikke å ha nok søkelys på sentralområdene. Etniske konflikter som følge av manglende ressurser oppstår stadig oftere. Landsbyer er blitt brent til grunnen, barn drept og kvinner voldtatt. Dette danner et godt rekrutteringsgrunnlag for ekstremistene.

I det nye mandatet la flere deltagende nasjoner vekt på at det må fokusere mer på de sivile. Ifølge Flyktninghjelpen ble antallet internt fordrevne tredoblet fra 2017 til 2018. Årsaken? Økt vold og militære operasjoner.

Samtidig trappes angrepene mot FN opp. Men tapene rammer i størst grad fattige deltagende land med dårlige trening og dårligere utrustning. Ingen av dem som er blitt drept i kamphandlinger, kom fra vestlige land.

Dødeligste misjonen

Så langt har 201 soldater blitt drept, 126 på grunn av «fiendtlige handlinger». Bare i år er 24 soldater blitt drept. Over halvparten av dem mistet livet i løpet de siste ti dagene i januar. 

Det husker Jesper godt. Ti kom fra Tsjad og ble drept da en FN-leir i Aguelhok, nordøst i landet, ble angrepet av opprørere. Over 20 ble såret. To soldater fra Sri Lanka ble drept og tre såret da de kjørte på en veibombe i Douentza, som ligger i Moptiregionen i det sentrale Mali. I tillegg ble tre maliske soldater drept og 12 såret i to forskjellige hendelser i løpet av samme tidsperiode.

Selv om det er langt fra Timbuktu til disse stedene, ble mange fraktet med helikopter til det nigerianske sykehuset, som ligger i leiren ved siden av den svenske.

– Vi hadde tre helikoptre utenfor her, som lastet av skadde og døde, forteller Jesper.


Blitt spurt

En knapp måned etter disse hendelsene dro to nordmenn fra Forsvarets logistikkoperasjon til Timbuktu.

De to tjenestemennene reiste til Timbuktu for å yte «operativ støtte» til svenskene i forbindelse med det norske basesettet. Teltene som de svenske soldatene bor i, samt sanitetsbrakkene er norske. En av dem som reiste, forteller til Forsvarets forum at han var der for å se på muligheten for å donere noe av utstyret til FN slik at svenskene slipper å ta ned hele basen når de drar. 

Ifølge en sentral kilde i FN, fikk Norge i vinter en forespørsel om å ta over deler av eller hele oppdraget etter svenskene, men Forsvarsdepartementet skal ha svart at de ikke har kapasitet til å ta over oppdraget i dag.

Tjenestemannen som var i Timbuktu sier han ikke er kjent med at nordmennene skal ta over, men legger til at det i teorien bare hadde vært å flytte inn, fordi mesteparten kunne blitt stående.

Da Forsvarets forum første gang henvendte seg til Forsvarsdepartementet (FD) om saken, svarte spesialrådgiver Birgitte Frich følgende på e-post:

– Det er per tid ingen norske planer om å bidra mer i Mali eller deltakelse i Barkhane.

Forsvarets forum har snakket med en rekke andre sentrale skikkelser innad i Forsvaret som sier de heller ikke har fått noen indikasjoner på at de skal gjøre seg klar til en slik operasjon.

På oppfølgingsspørsmålene «Er Norge interessert i og/eller forberedt på å bidra med noe slikt, dersom FN skulle spørre?» og «Vi har snakket med kilder som sier at nordmenn har vært på rek i Timbuktu. Stemmer dette?» svarer Frich på telefon at de ikke ønsker å kommentere utover svaret i den første e-posten.

– Det er ikke et nei?

– Nei, vi har ingen kommentar til det, avslutter hun.

Forsvarets forum har også fått opplysninger om at det pågår flere prosesser knyttet til mulig økt norsk militær innsats i Sahel-regionen, også utenfor FN-rammen. Konfrontert med dette, svarer departementet følgende på e-post, signert statssekretær Tone Skogen:

– Vi følger utviklingen i Sahel nøye. Dersom det i fremtiden skulle bli aktuelt å utvide deltakelsen i MINUSMA eller for øvrig i Sahel, vil det bli behandlet på ordinær måte i regjering, og Stortinget vil bli konsultert.

Kjent terreng

Etterretningsoppdraget er ikke et ukjent oppdrag for norske styrker. Da FN startet misjonen i 2013, sendte Norge ned en informasjons- og analyseenhet fra Etterretningstjenesten og Etterretningsbataljonen. VG skrev at de om lag 20 norske operatørene i to år utgjorde hoveddelen av FN-styrkens etterretnings- og analyseenhet ASIFU (All Sources Information Fusion Unit) og dro hjem i november 2015.

ASIFU er blitt nedlagt og inngår nå i MINUSMAs hovedkvarter, som svenskene jobber under.

«Hensikten med den norske styrken er å sammenstille og analysere informasjon og gi det til de aktørene som trenger dette i Mali, både FN og eventuelt lokale myndigheter. Så langt som vi kjenner organisasjonen i dag, så vil analyseenheten være flernasjonal. Vi har tilbudt oss å stille kjernen i denne kapasiteten», skrev pressetalsmann i Forsvaret, oberstløytnant Bent-Ivan Myhre, i e-post til VG den gangen.

Kommunikasjonesenheten i MINUSMA sier til Forsvarets forum at de ikke ønsker å kommentere prosessen rundt hvem som skal ta over oppdraget til svenskene.

Norsk transport

Hovedstaden ligger i den sørlige delen av timeglasset og er etter forholdene relativt trygg sammenlignet med Timbuktu.

– Vi er her for å transportere folk og last på en sikker måte. Den alternative metoden er langs landeveien, forteller NORTAD-sjef og oberstløytnant Gaute Log Størdal. 

Transportflyet han er sjef for, er en ettertraktet ressurs for FN i Mali. Det er enorme avstander kombinert med dårlige og farlige veier. Norge tok initiativ og ble enige med Belgia, Danmark, Sverige og Portugal om å bytte på å stille med et transportfly til MINUSMA. Det betyr at landene tar seks måneder hver av gangen. Norge begynte i mai på sin andre seksmåneders-periode. Forrige gang var i 2016, neste gang blir mest sannsynligvis i 2021.

Han understreker at han ikke mener nyhetsbildet er feil, bare at Forsvaret ikke opererer i de mest utsatte områdene.

– Vil du si at Norge har et tryggere oppdrag enn det mange andre kanskje har i denne operasjonen?

– Man kan si det sånn. Nå er jo dette med transportfly en veldig dyr og ettertraktet ressurs, men som ikke alle nasjonene kan stille med. Så jeg ville ikke si vi har et lettere oppdrag, men akkurat når det gjelder veibomber og de tingene, er det lettere for oss, forteller han før han legger til:

– Men det er jo heller aldri risikofritt å fly heller.

Norge deltar også med fire offiserer i MINUSMAs militære hovedkvarter i hovedstaden Bamako. I tillegg jobber Norge fortsatt med etterretning i Mali. To stabsoffiserer jobber ved informasjons- og analyseenheten – samme enhet som svenskene jobber under. De fikk ikke Forsvarets forum treffe.

Angrepet

Selv om det norske bidraget har base i Malis relativt trygge hovedstad Bamako, flyr Herculesen til byer som Timbuktu, Mopti i nordøst og til Tessalit helt nord på grensen til Libya. Byer som ligger i den delen av landet hvor sikkerhetstrusselen er en helt annen. Målet er å være så kort tid som mulig på bakken. Dette er for å redusere risikoen for angrep mens de laster av og på flyet.

For angrep skjer. Den svenske detasjementsjefen i Timbuktu og resten av det nyeste detasjementet hadde knapt rukket å være på basen et døgn, da de ble utsatt for et granatangrep fredag 24. mai. Det var tidlig morgen da alarmen begynte å ule over hele Camp Nobel. Folk slang seg på bakken, ventet på stillheten, talte til ti og løp mot bunkerne. Granatene traff flyplassen som ligger inntil den internasjonale «supercampen», og ingen blir skadd i angrepet. Senere samme dag landet den norske Herculesen på sammen flyplass.


MINUSMAs utfordring

Forskeren Morten Bøås har vært i Mali flere ganger, senest i mai. Han har lenge forsket på tema knyttet til fred og konflikt i Afrika ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Nylig har han skrevet en rapport for FN, sammen med kollega Natasja Rupesinghe om hva som driver folk til å slutte seg til de ekstremistgruppene i det sentrale Mali. 

Han er ikke kjent med at det planlegges økte bidrag fra norsk side, men mener det finnes gode grunner for Norge, fra et politisk perspektiv, til å gå tyngre inn i Mali. Han kaller det for en sikkerhetspolitisk reorientering.

– Vi har i all hovedsak vært forankret i USA, men med Trump og brexit er det en gryende usikkerhet, forteller han.

Det gjør at Norge søker å styrke forholdet til sine europeiske allierte. Skaffe seg flere kort å spille på. Og hvordan gjør man det? Jo, ved å stille opp når de allierte kaller.

– Tyskland og Frankrike har uttrykt er en utstrakt bekymring for Sahel. Det handler om migrasjon og et forsøk på å demme opp for det, forklarer Bøås.

I rapporten skriver han at 2018 var det voldeligste året siden franskmennene startet operasjon Serval i 2013. Og han ser ikke lyst på tiden fremover.

– Det er den FN-misjonen som angripes oftest og med flest tap. Det sprer seg inn i nabolandene, og hvis man ser på perioden de har vært der og pengene brukt, så har man fått svært lite igjen for pengene, forteller han.

ØKT RISIKO

Problemene i Mali stikker dypt, og de eneste som egentlig kan fikse det, er malierne selv, forklarer han. Likevel mener han at MINUSMA må bli. 

– Problemet er det at du kan ikke trekke misjonen ut. Skulle man bare sagt nei, dette går ikke, vi drar hjem, så er jeg redd for at landet ville ha kollapset, forteller han.

Og når det gjelder Norges rolle fremover, mener han Norge ikke bare kan «pick and choose». 

– Det er en noe mer farlig operasjon, det øker risikoen, men hvis man mener den er viktig og jeg mener den er viktig, har vi da rett til å forvente at fattige land skal sende tropper og ta mye større risiko? Spør han retorisk.

– Ja, det er mer fremskutt i Timbuktu enn i Bifrost i Bamako. Ja det vil øke risikoen, men det blir absurd hvis vi sier støtten til FN er riktig og viktig, men norske soldater kan ikke løpe den risikoen.

Han mener også FN bruker ressursene feil og må bevege seg vekk fra den tradisjonelle tankegangen om en liberal fredsoperasjon.

– Alle skal få rettigheter, kvinner, barn, minoriteter, det ender bare i surr. Vi må konsentrere oss om noen få kjernemålsetninger. Om de ikke vil ha vårt sekulære levesett, vil de uansett ha sikkerhet. Så vi må fokusere det vi har av ressurser på noen få målbare og synlige prosjekter.

I bunkeren 

Vi fortsetter å vente. Sitter på benkene inne i bunkeren. Drikker vann. Svetter.

En av soldatene beskriver følelsen når alarmen går slik:

–  Første gang alarmen går, føles det litt uvirkelig, andre gang er du...


Han gestikulerer med hendene som om han holder i en ball, sperrer opp øynene og pauser.

–  Da, da vet du hva det dreier seg om. Det føles annerledes, fortsetter han.

Så, godt over en time senere, blir meldingen om eksplosjonene plutselig trukket tilbake. Vi får slippe ut. Denne gangen var det falsk alarm.