– Det blir heftig

Luke Air Force Base i Glendale, Arizona: Ute er det stekende hett: 44 grader. Det er en befrielse å komme inn i skvadronbygget og kjenne aircondition gjøre jobben.

I pauserommet til 62. Fighter Squadron står en 27 år gammel norsk ung mann og gliser. Og spiser popcorn. Han gliser så bredt at vi nesten skulle tro at ansiktet snart revner og deler seg i to. 20 meter fra vinduene takser to av de norske flyene forbi. I kjøleskapet står det kaldt vann, brus og øl. Bak kjøleskapet bråker en gress- hoppe som har sneket seg inn i skvadronbygget.

Piloten «Spray» har akkurat gjennomført siste utsjekk i overgangen fra F-16 til F-35. Nå kan han begynne å fly taktisk med Norges nye kampfly.

– Nå kan jeg fly maskinen helt selv – uten å være under oppsikt av en instruktør, forteller han. Men de flyr som oftest to og to.

Han forsyner seg mer fra bollen av skvadronens egenpoppede jalapenos popkorn.

– Skikkelig hett dette, asså!

Han er ikke i tvil om at han lever ut gutte- drømmen.

– Jeg var ganske fokusert allerede som liten på at jeg ønsket å bli flyger. Jeg var på flyshow og la planer om at jeg skulle fly. At jeg nå har kommet dit at jeg både har flydd F-16 og nå F-35? Ja, det er en guttedrøm som går i oppfyllelse, erkjenner «Spray».

Det er en guttedrøm som går i oppfyllelse

Med nesten 700 timer i F-16 som erfaring kom han til treningsbasen Luke Air Force Base i juli i år, fire måneder før han egentlig skulle være på plass.

– Da de spurte om jeg kunne reise tidligere, sa jeg bare ja med en gang. Det var bare å kjøre på.

Seks-åtte uker senere loggførte han tolv fly- turer i simulator og fire flyturer i lufta før han ble kvalifisert for F-35.

– Den første turen brukte jeg en time og et kvarter på bakken før jeg kom ut. Først slet jeg med hjelmen, i tillegg var det andre små pro- blemer. Pulsen steg fordi jeg fryktet at turen ble avlyst. Men da alt ble grønt, var jeg klar.

– Og så kom løftet. Hva surrer rundt i hodet da?

– Det er heftig. Da er man hjemme igjen. På bakken er alt ukjent, i lufta er man hjemme, sier 27-åringen.

– Hvordan snakket du og instruktøren sammen da? Jublet du?

– Han sa veldig enkelt: «Ja, ja, da flyr du F-35.»

– Så enkelt?

– Ja, enkelt og greit. Da sitter man og gliser under maska. Jeg gliser nå når jeg sitter og tenker på det, sier han – og gliser.

På bakken er alt ukjent, i lufta er man hjemme

Nå har «Spray» atskillig flere timer bak spakene i F-35 gjennom en seks uker lang opptrappingsperiode.

– Et helt rått fly. Det er mye sprekere enn jeg trodde. Når denne maskinen kommer til Norge kommer den til å være superhissig. Det sies at vi får 30 prosent mer kraft hjemme på grunn av den høye temperaturen her i USA, sier han.

Med halve plikttjenesten på tolv år unnagjort, begynner han å bli en erfaren pilot på skvadronen. Overgangen fra F-16 til F-35 sammenligner han med å gå fra manuell til automat på bil.

– Det er så mye automatikk at det nesten blir litt kjedelig. En flyinteressert person med noe kunnskap ville kunne lande dette flyet etter 15 minutters kursing. Ting skjer litt av seg selv. Men du verden, ikke misforstå. Det er ikke kjedelig å fly F-35.

27-åringen forklarer og viser hvordan den helt spesielle hjelmen fungerer. Vi får holde på den, en hjelm som koster det samme som et gjen- nomsnittlig hus på Hedmarken.

– Prisen skal være på 400 000 dollar, ja.

Kameraet lager bilder som han får opp på visiret, noe som gjør at han kan se rett gjennom flyet – i alle retninger han vrir hodet og synet.

– Man må nesten se det for å forstå det.

– Du ser ned og ser ikke flyet. Blir det som å sitte i løse lufta?

– Ja, nesten. All informasjonen finnes i hjelmen. Den har optisk tracking, slik at uansett når man titter seg rundt, holder den seg på plass.

– Blir du yr?

– De to–tre første turene kan man bli litt yr før man får stilt den inn skikkelig til seg selv. Den har lyd nesten som hodesett med støyskjer- ming. Skikkelig stilig.

– Sover du godt om natta?

– Litte grann. Jeg gleder meg veldig til neste dag hver eneste natt, sier han. Men døgnrytmen under opplæringen i den amerikanske skvadro- nen kan variere kraftig. Noen dager starter man klokka fire om morgenen, andre ganger lenger ut på dagen. Du har ingen fast døgnrytme. Du følger en fast oppsatt plan i skvadronen med arbeidstider både tidlig og sent.

– Hvordan er det å jobbe sammen med amerikanerne?

– De er gode. «They know their shit.»

Noen har kritisert det for å være et «tregt fly». 

– Når F-16 er helt uten tanker, poder ogbomber, er F-16 raskere enn F-35. Men sånn flyr vi jo ikke i Norge. Skal man i kamp med F-16, må flyet utstyres med tanker, poder osv. Da blir F-16 tregere enn F-35 – som jo har alt dette inne i flykroppen, sier «Spray».

Simulatoren beskriver han som helt rå:

– Sammenlignet med F-16-simulatoren er den som å være i en annen verden. Bildene er så uendelig mye bedre og mer realistiske. Forskjellen fra simulator til virkelighet er selvsagt at du ikke kjenner det på kroppen i en simulator. Du drar for eksempel ikke G-krefter.

Veien til å bli jagerflypilot er ikke bare enkel. 27-åringen innrømmer at det er utfordrende.

– Noen cruiser gjennom utdanningen og tar det så lett som bare det. Andre må jobbe mer for å huske teorien og øvelsene. Samtidig skal man ha litt flaks. Kanskje en dag det er dårlig vær, du har sovet dårlig og er ukonsentrert. Da stryker man på flyskolen på Bardufoss. Og stryker man to ganger, kan man ryke ut.

– Men det må da være dyktighet også?

– Joda, men det er bra med litt flaks også. Jeg strøk ikke på Bardufoss. Men på Sheppard i Texas strøk jeg to turer. Det var forventet.

– Har du kjæreste med deg til USA?

– Det er bare meg, sier han og gliser.

– Søsken?

– Nei, det er bare meg.

– Og hva sier mor og far?

– De er kjempestolte.

– Og da blir det «low pass» ved første anledning over familiens hus?

– Nei, neppe.

– Du er vel midtpunktet hos kameratene dine?

– Nei, egentlig ikke. Man blir litt i en militær boble, og de nærmeste kompisene blir de andre på skvadronen eller vingen. Så på fest snakker man nesten bare om jobben.

– Hva gjør du etter plikttjenesten? 

– Jeg vet jo ikke hva som skjer om seks år. Men jeg har lyst til å fortsette å fly, om ikke for Forsvaret så for luftambulansen eller lignende. Jeg har ikke lyst til å fly sivilt for de store selskapene. Det er for kjedelig.

– Flyet er bygget for krig. Hva tenker du om det å levere våpen i virkelige konflikter?

– Da må jeg levere. Vi trener på kamp hver eneste dag. Det blir som det blir.

– Trener dere på å skyte dere ut av flyet også?

– Vi trener på prosedyrene. Spaken er fremdeles mellom bena. Men jeg har ikke spesielt lyst til å hoppe i fallskjerm.

Spaken er fremdeles mellom bena. Men jeg har ikke spesielt lyst til å hoppe i fallskjerm

Inne i pauserommet begynner popkornbollen å bli tom. Både fotograf, journalist og flyger fyller på med drikke. Ikke bare på grunn av varmen, men også fordi det hete popkornet krever sitt.

På veggen ut mot «flightline» henger visstnok kvitteringen for det første flyet Norge fikk levert.

– Tenker du på hva flyene koster når du trekker i spakene?

– Nei, det er et verktøy som skal brukes. Og nå kommer flyene til Ørland. Jeg skulle gjerne vært den første til å lande der.